Åpenhet om psykisk helse

[Ellam]

Kudos til de som blogger om dette temaet. Synes det er tøft gjort.

Synes allikevel at den hverdagslige åpenheten kanskje er den viktigste. Det å fortelle åpent om hva man feiler hvis noen spør. Snakke om det til eventuelle barn på samme måte man ville ha gjort hvis man hadde en fysisk sykdom. Ta kontakt med arbeidsgiver, skole, andre foreldre etc ved innleggelse/ forverrelse f.eks. På samme måte man ville ha gjort hvis sykdommen var fysisk. "Jeg kan ikke stille opp på dugnaden da jeg desverre har en forverrelse av min bipolare lidelse" som et eksempel.

Hvis man ville ha fortalt om det hvis sykdommen var fysisk, og til hvem, synes jeg at man skal være det ifht sin psykiske sykdommen. Verken mer eller mindre. For jeg er for at man likestiller psykisk og fysisk psykdom ifht åpenhet. Noen ganger kan det være vanskelig å være helt åpen om alle deler av psykiske symptomer og behandling, men det vil jeg tro at det kan være ifht fysiske sykdommer også. Så man trenger jo ikke alltid å fortelle ned i minste detalj.

Mine tanker på en tirsdagskveld:-)

[argentum75]

Det samme tilbakeholdenheten har man til en del fysiske sykdommer. Det har mer noe med å ikke ha noe fysisk å vise til. Et bevis for at man faktisk er syk. I en del andre land er det mye større åpenhet i forhold til dette. Personlig tror jeg mye har med jaget etter suksess og en stor bit av det her i landet handler rett fram om måten vi nordmenn er på.

Vi skal være trauste, hardføre, fåmælte og gode arbeidere. Vi viser ikke sårbarhet.

Men, jeg kan jo velge å dele noe da. Om andre ønsker nye måter å tenke på, så anbefaler jeg foredragene til Brenê Brown på Youtube. De er desverre på engelsk, men forsåvidt lettfattelig språk. En skrur på tekst på 6. knappen på knapperaden nederst i videoavspilleren.

Linker til de to foredragene (begge er fra TED og er ca 20 min lange):

power of vulnerability:

listening to shame:

Endret 7. mai 2013 av argentum75

[altflyter]

jeg blir veldig glad når jeg leser tråder som denne. For hver tilsvarende tråd, føler jeg at samfunnet er ett skritt nærmere den åpenheten som jeg ønsker meg mer enn noe

[Gjest abcdefgh]

Jeg er 100% åpen . Synes det var flaut når jeg var enda yngre :D Gir f*** nå. Jeg har hatt en del problemer med angst og er fortsatt litt preget ,men ikke så mye lenger. Synes det er befriende med åpenhet. Ofte er det mange som er nyskjerrig. De fleste kjenner gjerne noen som sliter , og spør gjerne hva som har hjulpet meg. Noen bare lurer på hvordan det føles også. Andre kan dele ting de sliter med , eller at de kjenner seg igjen på enkelte punkt. Eller at de selv hadde en periode i livet der de hadde det sånn. Da blir ting litt lettere og man blir ikke så alene. Befriende og ikke skal fremstå så perfekt også. Skal man prøve å skjule det ovenfor venner/bekjente/familie/kolleger/arbeidsgiver/potensiell ny arbeidsgiver så blir det fryktelig slitsomt i lengden. 99,99% prosent er jo absolutt støttende. Om en og annen er skeptisk så er det bare å gi f*** i de. Har enda til gode å møte noen som er negativ.

Endret 8. mai 2013 av abcdefgh

[altflyter]

Jeg er 100% åpen . Synes det var flaut når jeg var enda yngre :D Gir f*** nå. Jeg har hatt en del problemer med angst og er fortsatt litt preget ,men ikke så mye lenger. Synes det er befriende med åpenhet. Ofte er det mange som er nyskjerrig. De fleste kjenner gjerne noen som sliter , og spør gjerne hva som har hjulpet meg. Noen bare lurer på hvordan det føles også. Andre kan dele ting de sliter med , eller at de kjenner seg igjen på enkelte punkt. Eller at de selv hadde en periode i livet de hadde det sånn. Da blir ting litt lettere og man blir ikke så alene. Befriende og ikke skal fremstå så perfekt også. Skal man prøve å skjule det ovenfor venner/bekjente/familie/kolleger/arbeidsgiver/potensiell ny arbeidsgiver så blir det fryktelig slitsomt i lengden. 99,99% prosent er jo absolutt støttende. Om en og annen er skeptisk så er det bare å gi f*** i de. Har enda til gode å møte noen som er negativ.

Fint at du har den erfaringen! Jeg har vært litt uheldig med enkeltes reaksjoner, men det er jo som du sier gi f. i dem.

Jeg er mer åpen enn jeg egentlig syntes er komfortabelt, men jeg syntes det er en pris det er verdt å betale for at andre ikke skal bli like stigmatisert i framtiden. Noen må jo begynne, og hvorfor skal det ikke være nettopp jeg, eller deg som gjør det?

Liker at du deler og at du er åpen. Dette er en slags kamp man må kjempe, og en dag vinner vi!

[pantora]

Jeg er også ganske åpen, ikke for andres del men for min egen del. Fordelene veier opp for "ulempene"

[Gjest Gjest]

Helt enig i at det bør være mer åpenhet om psykisk helse. Nettopp derfor har vi vært veldig åpne ovenfor unga om at en kamerat av mannen min psykisk syk. Om man som barn lærer åpenhet om psykisk helse så er det forhåpentlig lettere som voksen å være åpen om det.

[AnonymBruker]

Jeg tror det kommer an på hvem. Er ganske selektiv med hvem jeg forteller det til. Har for eksempel ikke sagt noe til familien min, men det er fordi de er delvis grunnen til problemet og man snakker ikke om sånt med dem.

Jeg har ikke sagt det til så mange, men det kommer an på person og anledning. Akkurat som med fysisk sykdom så er det få jeg faktisk tenker at må vite det. Virker bare rart at jeg derfor skal være mer åpen om psykisk sykdom.

Hater å føle meg svak og at folk skal behandle meg annerledes og det verste: at de skal gå og syns synd på meg.

Derfor forteller jeg ikke om sykdom generelt hvis jeg ikke må. De fleste har ikke noe med det uansett. Kun mine nærmeste har jeg et ønske om å fortelle det til. Ikke alle som har et behov for å være åpen med alle og enhver.

Anonym poster: 3f9cd6fe8bca24092d41438deeea3880

[AnonymBruker]

Dummeste jeg har hørt. Jeg var åpen mot sjefen min, og nå lurer han på om jeg har det bra, og om jeg takler jobben min.

Anonym poster: 4e7d8eba08c92e1d8c40ce0a9feffad5

[Ellam]

Jeg mener ikke at alle bør eller skal fortelle åpent om psykiske lidelser. Respekterer absolutt de som velger å ikke gjøre det. Det samme er det jo med fysiske sykdommer også. Jeg mener ikke at alle med psykiske lidelser skal gå i et felles hærtog med åpenhet som mål. Poenget mitt var at jeg tror at den hverdagslige åpenhet kanskje er viktigere enn f.eks de som blogger om temaet. Men det ene trenger ikke å utelukke det andre. Kanskje jeg mener at man ikke trenger å være veldig åpen eller veldig lukket ifht lidelsen, men noe midt imellom for å mest mulig få psykisk sykdom til å bli like normalt som fysisk sykdom. Kronglete forklart.

Ts

[fresia]

jeg svarer ærlig hvis noen spør meg direkte om hvordan syk jeg er, men ellers holder jeg det for meg selv. tar ikke intiativ til å fortelle om sykdommen min fordi jeg føler ikke at det er av andres interesse. synes det holder med "jeg er syk". det gjelder både fysisk og psykisk sykdom. jeg godtar det jo når andre sier de er syk - jeg trenger ikke vite hva det er, men det er opp til hver enkelt om de vil dele slike ting.

[AnonymBruker]

Jeg er en veldig åpen person og føler jeg må legge bånd på meg når det gjelder psykisk helse. Folk dømmer og det føles ikke godt. F.eks. arrene jeg har på armene. Jeg gidder ikke gå med lange ermer pga noe jeg gjorde for ti år siden. Men når kiropraktorer tar det opp på en ekkel måte (hva er det for noe gammelt tull) eller jeg ser kolleger eller trenere stirre, da er det vanskelig. For ingen dømmer noen med beinbrudd. Men jeg ser folk trekke raske og gale konklusjoner om meg. Men hvis flere gir faen blir det kanskje lettere etter hvert.

Anonym poster: 3f766aea46d7ef9874232d319f0ade45

[AnonymBruker]

Første gang jeg var på apoteket for å hente antidepressivene var jeg sikker på at de som jobbet der stirret, og lurte på hva som var galt med meg. Nå når jeg har gått der mange ganger, har jeg skjønt at det var ren innbilning, eller en selvoppfyllende profeti.

Det er litt det samme når man er åpen med venner og bekjente. Snakker man helt naturlig om problemene, tar de rundt deg det veldig fint også

Anonym poster: 9f60bcef32fa08278e274cdc020dd742

[AnonymBruker]

Jeg er også enig i at den beste måten å avstigmatisere psykisk sykdom/lidelse er ved å fortelle om dette til omverdenen på en måte som vi ville ha gjort det hvis sykdommen/lidelsen var fysisk. Altså vil det være forskjeller. Noen forteller mye om sin sykdom, andre mindre. Noen nærmest ingenting.

Synes det florerer blogger om psykiske sykdommer. Tenker at dette kanskje ikke nødvendigvis avstigmatiserer psykiske sykdommer/lidelser? Jeg synes ikke det er nødvendig at andre vet i detalj hvordan sykdommen/lidelsen rammer. Hvem vet det om fysiske sykdommer?

Man trenger ikke å gå fra det ene ytterpunktet at man tier ihjel psykiske sykdommer/lidelser til ekstremvarianten av åpenhet. Noe midt imellom synes jeg hadde passet fint. Jeg trenger ikke at naboene vet alt om min lidelse, heller ikke familie og venner alltid. Men jeg ønsker å kunne si at jeg har en psykisk lidelse hvis noen spør/situasjonen er naturlig, uten at jeg skal behøve å skjemmes, gremmes eller kanskje mest- gjøre den andre personen brydd.

Anonym poster: 90df90b27babf8aa216f9d9cc975cbfb

[altflyter]

Jeg er også enig i at den beste måten å avstigmatisere psykisk sykdom/lidelse er ved å fortelle om dette til omverdenen på en måte som vi ville ha gjort det hvis sykdommen/lidelsen var fysisk. Altså vil det være forskjeller. Noen forteller mye om sin sykdom, andre mindre. Noen nærmest ingenting.

Synes det florerer blogger om psykiske sykdommer. Tenker at dette kanskje ikke nødvendigvis avstigmatiserer psykiske sykdommer/lidelser? Jeg synes ikke det er nødvendig at andre vet i detalj hvordan sykdommen/lidelsen rammer. Hvem vet det om fysiske sykdommer?

Man trenger ikke å gå fra det ene ytterpunktet at man tier ihjel psykiske sykdommer/lidelser til ekstremvarianten av åpenhet. Noe midt imellom synes jeg hadde passet fint. Jeg trenger ikke at naboene vet alt om min lidelse, heller ikke familie og venner alltid. Men jeg ønsker å kunne si at jeg har en psykisk lidelse hvis noen spør/situasjonen er naturlig, uten at jeg skal behøve å skjemmes, gremmes eller kanskje mest- gjøre den andre personen brydd.

Anonym poster: 90df90b27babf8aa216f9d9cc975cbfb

Det er jeg enig med deg i. Jeg utleverer ikke meg selv på bloggen min, men skriver gjerne ned tanker som fasinerer med ved mennesker og psykiatri. Jeg forteller ikke hva jeg og psykologen snakker om , hva jeg gjør på akkurat nå eller hva som er grunnen til at jeg sliter. Er enig i at det noen ganger ka bli litt vel mye utlevering hos enkelte Endret 8. mai 2013 av altflyter

[Kira-delta]

Jeg mener det bør være mer kunnskap om psykisk sykdom, ikke nødvendigvis åpenhet.

Uvitenhet om psykisk sykdom bør ikke være en oppgave for psykisk syke pasienter å måtte opplyse andre om.

Med dette mener jeg ikke at psykisk syke IKKE skal være åpne om sykdommen , men at sykdom er sykdom og det er like privat uansett hvilken sykdom det gjelder. Man bør ha mulighet til å holde detaljer innenfor sin egen diagnose helt private. Derfor bør det være mer informasjon om psykisk sykdom, tilgjengelig for alle.

[AnonymBruker]

Jeg mener det bør være mer kunnskap om psykisk sykdom, ikke nødvendigvis åpenhet.

Uvitenhet om psykisk sykdom bør ikke være en oppgave for psykisk syke pasienter å måtte opplyse andre om.

Der traff du spikeren på hodet. Helt enig.

Det hjelper på en måte ikke å være åpen når ikke folk skjønner hva det vil si. Når "feil" folk skal tolke utsagn blir det fort til at depresjon er latskap, OCD er nervøs fikling, sosial angst er pinglete, selvskading er selvmordsforsøk og massevis av andre feiltolkninger som gjør mer skade enn gagn. Om en med f.eks sosial angst er åpen om hvordan hun har det kan det føre til at folk som ikke forstår det bare tenker "herregud, hun tåler jo ingenting, det er bare å ta seg sammen, jeg kan også bli nervøs". I stedet for at forståelsen for lidelsen i seg selv øker.

Anonym poster: 3f766aea46d7ef9874232d319f0ade45

[AnonymBruker]

AB nr. 8 her.

Jeg ønsker jo også mer åpenhet om psykiske lidelser,men etter å ha hørt hvordan enkelte snakker om folk som sliter så er jeg selektiv.Er enig i at det som behøves er mer fokus på det og mer informasjon,og ikke at det skal feies under teppet.

Ser jo bare hva enkelte skriver her inne.For eksempel at folk som sliter psykisk er late og bare går på nav fordi de har lyst til det og ikke gidder å jobbe.

Samtidig har man jo de som tror det er noe galt med dem bare fordi de er litt nedstemt en dag eller to eller at de er sjenerte.Er mange som misbruker diagnoser og virker som alle vil at det skal feile dem eller andre bare fordi de ikke er utadvendte og super lykkelige hele tiden.

Vel,hadde jeg kunnet slippe så ville jeg aldri i livet slitt med det jeg gjør.Altså det er ikke noe å trakte etter. Derfor må det bli mer fokus på psykiske lidelser.Ingen vil ha det når de vet hvordan det er.

Alle er ikke sånn og sånn bare fordi de sliter psykisk.Mange kan faktisk slite.Til og med de som det ikke virker som kan slite og man kan faktisk fungere på mange områder selv om man sliter.Alle er ikke nav-klienter,og det er ikke noe galt å være det heller når livet ikke går som man vil

Anonym poster: 3f9cd6fe8bca24092d41438deeea3880