Våknet opp deprimert...

[AnonymBruker]

Helt siden jeg sto opp i dag har jeg hatt en dyster og trist følelse i meg... det føles helt uutholdelig plutselig bare å gå på jobb.. Jeg trakk meg tilbake fra kollegaer og orket rett og slett ikke prate like mye som vanligvis. Jeg droppet trening og alt i dag og dro tidlig hjem. Sitter her på halvgråten og er sikker på når kjæresten komme hjem og spør om det går bra at jeg bryter sammen!

Er så bekymret over alt mulig. For eksempel er jeg svært sjalu og usikker (jeg føler meg aldri god nok og sammenlikner meg med alt og alle). Jeg er nok redd han en dag skal være utro eller gå over streken.. eller rett og slett bare fantasere om noe bedre og ønske seg ut av forholdet, eller flørte vilt bak ryggen på meg. Han er en veldig kjekk, snill og utadvent person.. som hjelper alle i beste hensikt.. MEN jeg er redd dette kan mistolkes av andre kvinner/jenter som flørting eller vekke en interesse i han.. I KNOW jeg er syk... Men det sliter virkelig på meg.. Jeg er vant med gutter som bare så på meg som en veggpryd og var svært seksuelt interessert i meg for å så behandle meg som dritt. Tror nok jeg forventer at en dag skal den skjulte drittsekken i han komme frem og rive alt i stykker. Vi har vært i lag tre år og jeg kan nok si at jeg er rimelig sikker på at noe utroskap har ikke funnet sted så langt.

Dette er en av grunnene til at jeg føler meg helt nedenfor i dag.. Så er jeg ikke i en helt stabil arbeidssituasjon, dvs. jeg vet ikke om jeg får jobb videre etter dette året eller ikke... Jeg vet ingenting! Samtidig er jeg lei meg for at jeg aldri fant ut hva jeg ville bli.. jeg håpet alltid at jeg skulle finne veien underveis. Selv med all verdens utdanning har jeg ikke peiling og føler ikke jeg får nok utfordringer og kreativitet i den jobben jeg har... Jeg dør litt hver dag. Føler meg i grunn som en maskin. Men er det ikke det alle er fornøyd med så lenge de har en jobb?

Problem 3... Jeg bor et sted der jeg har ingen familietilknytning.. Har ingen venner lengre ikke han heller. Vi har vært i en slik situasjon der det ikke har vært mulig å pleie vennskap men det er en annen historie... Vi har liksom bare hverandre og sitter oppå hverandre hele tiden.. Småkrangler litt osv... Utrolig slitsomt.

Huff........ fin dag men dystert sinn!

Anonym poster: a43b74c20e06b5ca4cbdf22c792445c6