Zaras´ zafari

[Gjest Zara]

Dagbok har aldri vært min sterke side, så jeg er spent på hvor mange sider det blir før jeg sletter den.

[Gjest Zara]

Første dag på ny jobb. Stillingen er kun 50 prosent, men jeg har vært utrolig sliten i det siste, så det passer egentlig ganske bra. Skal jobbe med det jeg liker best ; utvikle ny profil på et produkt.

[juliane]

Gratulerer med oppstart i ny jobb! Virker det bra foreløpig?

[Gjest Awa]

Lykke til i ny jobb

Trives du så langt?

[Gjest Zara]

Beklager sen oppdatering, men det har skjedd mye i det siste. Den siste halvannen uken har jeg hatt mer enn nok med meg selv, egentlig. Det går fint i ny-jobben, stortrives, men etter en lang samtale om fremtidsplaner har jeg og samboeren bestemt oss for å gå hver til vårt. Det føles som et slag i magen siden vi var på rekkehusjakt sammen, også, plutselig, kan et jobbtilbud forandre alt.

Long story short: Han har blitt tilbudt en stilling som dommerfullmektig på et avsides sted, og jeg kommer aldri til å flytte dit. Jeg vil vel ikke si at jeg har vinterdepresjoner, men jeg sliter med å takle kulde og snø - så flere måneder med snø takler jeg bare ikke. Skjønner dette er en unik mulighet for ham og at han må gripe den, men han må jobbe der i minst to år, og vi er begge enige om at et langdistanseforhold i så lang tid vil bli vanskelig. Det har vært mye frem og tilbake, men selv om jeg har det kjipere enn på lenge er jeg glad for at jeg valgte å avslutte det. Er så skuffa, alle fremtidsplanene vi hadde er plutselig ikke noe verdt på grunn av en prestisjejobb.

[juliane]

Dette var utrolig triste nyheter! Ut fra ting du har skrevet rundt om på forumet hadde jeg virkelig følelsen av at du var i et veldig bra forhold. Hvordan har du det nå da? Går det greit med ny jobb oppi det hele?

[Gjest Zara]

Dette var utrolig triste nyheter! Ut fra ting du har skrevet rundt om på forumet hadde jeg virkelig følelsen av at du var i et veldig bra forhold. Hvordan har du det nå da? Går det greit med ny jobb oppi det hele?

Takk for klemmen, Juliane Det er det som er så trist/merkelig/what not, forholdet vårt har vært utrolig bra, det sier han selv også. Han gjør alt han kan i sin makt for å få meg til å flytte, og hadde det vært en middels stor by det var snakk om, hadde jeg flytta. Jeg er forvirra, sliten, trist, men også veldig rolig, utrolig nok. Jeg har nok en veldig praktisk tilnærming til ting, og jeg merker at praktikeren i meg virkelig kommer frem i slike situasjoner. Ny-sjefen er utrolig forståelsesfull og har spurt om jeg trenger fri, men for min del hjelper det å jobbe.

Det merkelige er å forholde seg til eksen, hvis jeg kan kalle ham det. Vi bor jo fremdeles sammen, og selv om jeg har avsluttet ting er det jo ikke over. Han bor delvis hos en kamerat nå, heldigvis, vi trenger nok begge tid til å tenke.

Som han sier, hadde det vært hvilken som helst annen jobb hadde han ikke dratt - men å få tilbud om en dommerfullmektig-stilling som såpass nyutdannet og med et karaktersnitt som er mer B enn A, er helt utrolig, så jeg forstår han også. På den ene siden er jeg overbevist om at jeg har valgt riktig, men en annen side av meg skriker at han er den rette, og jeg lurer på om jeg kommer til å angre. Venner og familie prøver å oppmuntre oss med at kanskje den ene ønsker å flytte etter hvert, men å gå inn i et avstandsforhold med tanke på minimum to, antakeligvis tre års perspektiv føles så feil. Vi er bare unge og "frie" en periode i livet, og selv om jeg har vært anti-barn så lenge jeg kan huske, har jeg jo tenkt at jeg kommer til å bli overbevist en eller annen gang.

På en måte skulle jeg ønske at forholdet vårt sugde, da kunne vi satt strek og vært enige om at det var det rette, men vi har det så fint sammen, og jeg er så glad i ham at bare tanken på å ha ham mange mil unna gjør vondt. Samtidig har jeg ikke samvittighet til å stoppe ham, jeg vet hvor viktig karrieren er for ham, og samme hva som skjer, vil dette være et utrolig pluss for ham i tiden fremover.

Vi har avtalt å snakke sammen en gang i løpet av uken. Jeg har allerede funnet en praktisk ordning på å kjøpe ham ut av leiligheten, men det er egentlig det minst vanskelige, vi må også finne en slags løsning, eller iallfall en slags midlertidig løsning mellom oss. Han ønsker at vi skal fortsette som kjærester og prøve å besøke hverandre i noen måneder, men jeg kjenner at alt inni meg skriker at det vil bli feil. Jeg tror det blir, om mulig, enda mer smertefullt. Jeg kjenner meg selv, og jeg vet at det vil være mange isssues med et avstandsforhold som jeg ikke kan takle. Dessuten er jeg kjent for å slite med å ta beslutninger som gjelder emosjonelle greier, så jeg føler det er riktig overfor både meg og ham å gjøre det klart hvor jeg står, og heller forandre kursen etter hvert.

Beklager hvis jeg høres totalt uforståelig/sytete ut, men jeg sliter virkelig med å forstå det som skjer akkurat nå. Det føles helt utenkelig at jeg 30.april skrev en mail til min gamle brevvenninne i USA om at han var mannen i livet mitt og at rekkehus-kjøp ikke var langt unna, og nå er det faktisk over, uten at vi egentlig ønsker det en gang.

[Gjest Izabella]

Høres ut som en god idé å prate sammen, sikkert en vanskelig situasjon for han også. Selv om det er greit å avklare situasjonen kan det være at det er mulig som han sier å ikke stenge alle dører hvis du tror han er the one?

[juliane]

Huff, dette høres skikkelig vondt ut. Det virker så unødvendig at et godt forhold skal måtte ende på grunn av sånne praktiske ting, samtidig skjønner jeg begge sider og syns ingen av dere er urimelige. Jeg skjønner at han har fått en utrolig sjanse som legger et kjempefundament for hans karriere fremover og ikke bare er en morsom ting å gjøre et par-tre år. Og jeg skjønner at du ikke ønsker å legge din karriere og ditt liv på is for å flytte et helt nytt sted med ham, særlig når det er et bittelite sted der du aldri hadde kunnet tenke deg å bo...

[Gjest Awa]

Så trist, Zara. Sender deg en stor klem! Fint å høre at du har det bra på jobb iallfall. Krysser fingrene for at neste ukes samtale kanskje gjør det litt enklere å gå videre.

[Gjest Zara]

Vel, vi snakket sammen og vi er sammen igjen. Hurra for meg som skal bo alene i minimum ett år framover. Vil ikke utbrodere for mye siden dagboka er åpen og jeg vet at enkelte av hans venner snoker her inne.

Endret 10. juni 2013 av Zara

[juliane]

Godt å høre at dere gir det en sjanse til! Selv om jeg skjønner det er kjempetrist å skulle bo alene i så lang tid. Hvordan er mulighetene for helgebesøk osv?