Føler meg så tom......

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om jeg poster dette innlegget på riktig sted, så beklager om det ikke er riktig.

Jeg føler meg så tom, så ensom innerst inne. Jeg er i 30 års alderen, gift og veldig glad i mannen min, kunne aldri tenkt meg å leve uten ham. Han er grunnen til at jeg fortsatt er her. Jeg har en hund også som jeg forguder over alt. Jeg sliter psykisk, panikkangst og depresjon til tider. Slik har jeg hatt det i nesten 2 år, og det blir ikke bedre med tiden. Har slitet mye for å få hjelp, "riktig" hjelp, og fikk det nylig. Går til en behandler annenhver uke. Har gjort det 4 ganger til nå og føler ingenting. Vel, jeg føler at det tar så langt tid.

Jeg har ingen venner. Hadde et par venner, som har tatt avstand fra meg, pga. min psykiske tilstand. Da kan man egentlig ikke kalle dem venner heller, eller? I slike tunge stunder vet man hvem som er ordentlig venn.

Jeg er hjemme hver dag, går turer med min hund, lager middag etc. Kan eksplodere for den minste tingen, noe jeg ikke kan kontrollere. Da føler jeg meg mest trygg hjemme.

Jeg føler meg så ensom, alene, ingenting gleder meg, og angsten er der hele tiden.

Er også redd jeg kommer til å miste min mann, han er allerede begynt å nevne sånn så smått, at han ikke er lykkelig, men prøver å få meg til å forstå at det ikke er på grunn av meg, bare sånn generelt. Jeg gråter for hver minste ting, plutselig kan jeg bli lei meg å begynne å grine.

Jeg ser ingen mening med livet mitt. Det er ikke sånn at jeg vil ta mitt liv, og jeg tenker heller ikke på det. Men jeg er bare så ensom og tiden går, dagene flyr, og jeg står her, bomfast.

Familien min forstår meg ikke, og vi har ikke så og kontakt som før, de forstår ikke min tilstand.

Hver natt jeg legger meg til å sove, så ønsker jeg bare en ting og det er at jeg aldri våkner igjen, vet at det er egoistisk av meg men det gjør så vondt inni meg.

Jeg har også dårlig selvtillit. Jeg føler meg stygg og husker ikke sist gang jeg kjøpte meg et plagg. Føler ikke at jeg trenger det, går nesten ikke noe steder.

Jeg har helt gitt blaffen i mitt utseende, husker ikke sist gang jeg var hos frisøren.

Jeg er bare så lei.....lei av meg selv

Anonym poster: 92bd6f2052522535eb1010642c8573fc

[Kira-delta]

Huff dette høres ikke ålreit ut, du fortjener ikke å ha det slik. Jeg håper du kan klare å tenke at det ikke trenger å være slik for alltid og at du en dag vil føle deg bedre igjen.

Livet er sånn, det er gode og dårlige perioder.. For meg høres du veldig sterk ut som klarer å stå i konstant angst og smerte, og du er sterk som oppsøker hjelp.

De tankene og mekanismene i kroppen din har brukt lang tid på å få deg til det punktet du er på nå, det krever derfor lang tid å endre disse tankene og mekanismene før du merker forskjell.

Noen ganger kan det virke håpløst og til ingen nytte, men bare husk at du fortjener å ha det bra du også.

[TAnanym]

Selv om det er stor aldersforskjell mellom oss to er payken fortsatt den samme. Av en ung alder av 21 har jeg slitt psykisk i 6 år. Jeg har gått til mange forskjellige psykologer uten hjelp.

Nå er jeg på bedringens vei og føler meg som den jenta jeg engang var. Det som hjalp for meg vår vel å gi litt faen i hva jeg tenkte for det var depresjonen sine tanker, ikke mine. Det er viktig å skille mellom dette.

I hjernen er det to deler som spiller store roller når det kommer til denne lidelsen. Ved pannen ligger en del av hjernen som holder oss gårende. Den gir deg motivasjonen, konsentrasjonen, glede osv osv. Bak ved nakken ligger det er annen del av hjernen som vi deprimerte må lære oss å kontrollere. Det er nemlig den som gir deg alle disse negative tankene. Hvis man er deprimert over lang tid vil den "onde" hjernedelen ta helt over og man vil komme helt nede i kjelleren.

Det som er viktig er å bli oppmerksom på de tankene man har og vite om det er deprisjonen som tenker eller om det er deg selv. Gjør ting som DU egentlig liker å gjøre. Kjøp deg klær selv om du egentlig ikke har lyst, dra til frisøren selv om du ikke bryr deg.

I begynnelsen vil du kanskje ikke få så stor glede ut av dette, men i lengden vil den "snille" hjernedelen ta over den "onde" og da vil du klare å ha det bedre med deg selv.

Vet det ikke er like enkelt som jeg får det til å høre ut som, men det er i alle fall en start.

Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke at jeg er sterk. Tvert imot, jeg føler meg som en pyse, som bare sitter hjemme og venter på å bli bra. Alle rundt meg er lykkelige, og har alt. Jeg har bare opplevd kjipe ting i livet mitt, bortsett fra min mann, han er mitt eneste lyspunkt i dette helvete. Men en dag vil han bli lei og gå, det er det jeg frykter mest. Jeg vet ikke hva får han til å bli hos meg, jeg er et helvete å leve med.

Jeg prøver så godt jeg kan, men jeg føler meg så utslitt. Jeg klarer ikke mer...

For en del år siden så ble jeg mishandlet av min ex. Han slo, beskyldte meg for å være utro, kalte meg alle slags motbydelige ting, og det tok meg et par år å forlate ham. Jeg kom meg gjennom det, og levde et fint liv.

Ble forelsket på nytt, begynte å stole på et menneske igjen, også snur alt igjen. Når jeg fikk et bra liv, og en mann som elsker meg, viser det til meg hver dag, så tar psyken meg. Hvorfor?

Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Jeg får det ikke til å stemme, hva har jeg gjort? Hvorfor kan ikke jeg være lykkelig som alle andre?

Anonym poster: 92bd6f2052522535eb1010642c8573fc

[Kira-delta]

Jeg synes ikke at jeg er sterk. Tvert imot, jeg føler meg som en pyse, som bare sitter hjemme og venter på å bli bra. Alle rundt meg er lykkelige, og har alt. Jeg har bare opplevd kjipe ting i livet mitt, bortsett fra min mann, han er mitt eneste lyspunkt i dette helvete. Men en dag vil han bli lei og gå, det er det jeg frykter mest. Jeg vet ikke hva får han til å bli hos meg, jeg er et helvete å leve med.

Jeg prøver så godt jeg kan, men jeg føler meg så utslitt. Jeg klarer ikke mer...

For en del år siden så ble jeg mishandlet av min ex. Han slo, beskyldte meg for å være utro, kalte meg alle slags motbydelige ting, og det tok meg et par år å forlate ham. Jeg kom meg gjennom det, og levde et fint liv.

Ble forelsket på nytt, begynte å stole på et menneske igjen, også snur alt igjen. Når jeg fikk et bra liv, og en mann som elsker meg, viser det til meg hver dag, så tar psyken meg. Hvorfor?

Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Jeg får det ikke til å stemme, hva har jeg gjort? Hvorfor kan ikke jeg være lykkelig som alle andre?

Anonym poster: 92bd6f2052522535eb1010642c8573fc

En kan aldri vite hva som skjer bak fasaden hos andre mennesker. Når du sier at du bare har hatt kjipe ting i livet ditt og en eks som ikke var grei, får jeg tanker om at du er alt annet enn en pyse. Det krever mye mot å holde ut et slikt forhold og enda mer å forlate det.

Kanskje kroppen din endelig slapper av og tar i mot alle følelsene som har bygget seg opp gjennom årene, når den er trygg? Og sier ifra at den vil bli ferdig med det, så nå vil den leges og forberedes til et annet liv?

Du fortjener ikke noe av det som har skjedd, og du fortjener ikke å ha det ille...

Hva tror du skal til for å bli lykkelig?

[AnonymBruker]

At jeg blir kvitt denne angsten, som er skyld i at jeg har det slik som jeg har det nå. Jeg vil bli lykkelig, normal, ha en jobb, barn og mening med livet, det er vel alt. Jeg ønsker ikke å vinne i Lotto, ønsker bare å bli frisk og å slippe å føle meg så udugelig hver dag.

I dag er det 1 mai, og de fleste jeg kjenner har kost seg i dag, med venner og familie. Jeg og min mann har vært hjemme hele dag, og jeg har bare følt meg forkastelig. Jeg synes så synd på han, han er ikke typen til å være hjemme, han har hatt mange venner og reist over alt, men med meg så har han ikke mange venner igjen. Og jeg vet at det på grunn av meg, ingen liker meg. Ingen besøker oss lenger, bortsett fra familie.

Anonym poster: 92bd6f2052522535eb1010642c8573fc