Forklare barn depresjon

[Gjest Gjest]

Oj, forstår at den historien var godt ment, men nei, jeg ville ikke ha gått frem slik. Jeg har selv vokst opp med en mor med psykiske problemer, og jeg diskuterte også dette med mannen min, som er utdannet pedagog og jobber med barn i alderen 1-6. Han har også jobbet med noe eldre barn.

Som flere her sier, man vet at noe er galt med mamma. Man trenger noen oppklaringer, og all ære til foreldre som Raven, som tar denne praten med sine barn. Å bruke metaforer som innebærer små dyr og lignende, tror jeg skremmer mer enn å hjelpe. Jeg tror også at det vil være uheldig å dra frem eksempler som kan gi dem skyldfølelse, ikke snakk om at mamma blir sliten av å ha dem på fanget eller lignende. Personlig opplevde jeg mamma sin sykdom som min feil, fordi hun fokuserte på hvor sliten hun ble av normale barne-ting som jeg gjorde.

Er man 6 og 8 er man smartere enn voksne ofte gir kred for, og man kan si ting nokså rett ut. 'Mamma er syk, men hun er syk i følelsene sine, så man ser det ikke.' Jeg liker hvordan leirbål gjør historien svært kort, veldig rett ut, og så fokuserer på barnas følelser. Skulle ønske min mor hadde gjort noe slikt for meg.

[Cata]

Jeg synes Raven Emeralds versjon er bedre. Selv om jeg er voksen, ble jeg forvirret av TS historie . Det ble rett og slett for mange bilder.

Hvis jeg skulle forklart depresjon for et barn, tror jeg jeg ville gjort det så enkelt som mulig og sagt noe i retning av at: "Mamma er syk selv om det ikke vises utenpå, og sykdommen gjør at hun kan bli veldig lei seg eller trett selv om ingen har vært slemme eller det har skjedd noe annet dumt. Legene skal hjelpe mamma med å bli frisk igjen, men det kan ta lang tid før hun blir helt bra."

[AnonymBruker]

Jeg vokste selv opp med en psykisk syk mor (PTSD, depresjon, nevrotisk, agorafobi osv.). Det var bare meg og henne, hun lente seg på meg, ga meg ubevisst ansvaret for velværet hennes, fortalte meg at jeg reddet henne fra spiseforstyrrelsene ved at hun ble gravid (man sier ikke sånt til en 4-åring!), og jeg trodde alltid at det var min skyld at hun slet og mitt ansvar å få henne til å ha det bra. Jeg har blitt fortalt at jeg allerede som 2-åring forsto at hun slet og prøvde å beskytte henne fra å fra å våkne (midt på dagen), fordi jeg mente hun trengte å sove. Relasjonene mine i voksen alder har vært skadelige for meg, og nå sliter jeg med mye av det mamma gjorde, fordi jeg har blitt i forhold for å hjelpe og gi husrom til mishandlende menn...

TS, jeg skjønner du mener det godt, men som mange andre tror jeg nok historien kan være skremmende heller enn forklarende med det "spisende dyret", og dessuten syns jeg du forklarer litt for mye om mamma og hvordan hun har det. Barna vet nok allerede at noe er galt, det er fint å informere dem og svare på eventuelle spørsmål, men hovedfokus bør være på dem, ikke at mamma og pappa blir så slitne. Fortell dem klart og tydelig at de ikke har noe skyld, å fokusere så mye på at det er stressende og slitsomt for dere foreldrene kan gi barna mye skyldfølelse.

Anonym poster: 1744a6c981fb5de3b3b604648e8c1b10

[AnonymBruker]

Er man 6 og 8 er man smartere enn voksne ofte gir kred for, og man kan si ting nokså rett ut.

Dette er veldig viktig at voksne får med seg. Jeg husker anda alt jeg forstod som 6-åring som de voksne rundt meg ikke trodde jeg forstod. Min pappa var alkoholiker, men ingen snakket om det. Og spesielt ikke til meg, og jeg har blitt fortalt at de antok at jeg ikke forstod. Skulle virkelig ønske de voksne hadde tatt meg på alvor og snakket med meg om det. Barn forstår MYE mer enn de fleste voksne tror.

Anonym poster: a13052ccb91522e954d1f450d1303c6c

[Raven Emerald]

En av grunnene til at jeg med jevne mellomrom nevner dette med sykdommen min, er nettopp det at det for barna skal føles enkelt og naturlig å snakke om, om de ønsker det. De ser meg ta medisin, og konkluderer med at det er bra jeg har fått den, sånn at jeg har det bedre i humøret.

Jeg tror barn føler seg langt tryggere, når de får litt oversikt over tingenes tilstand. Det betyr ikke at de skal få vite absolutt alt. Mine barn ble ikke fortalt hvor alvorlig en depresjon kan være. De ble fortalt akkurat nok, til at de fikk en knagg å henge situasjonen på. Etterhvert som de blir eldre, får de gradvis litt mer innsyn i hvordan sykdommen utarter seg for meg, og hvordan det kan være for andre.

Dette har vært helt naturlig for dem i vel 5-6 år, og det virker ikke som om de har følt skyld eller ansvar for meg og min sykdom.

Og for dere som mener barn ikke bør få vite om sykdom hos foreldrene; jeg har personlige erfaringer med å se forandring i holdning hos barn som har fått forklart at mammaen deres er syk. Det var rett og slett som om en bør ble løftet av skuldrene deres. Selv om de ikke var utpreget interesserte, var det nok veldig befriende og betryggende å få vite at dette hadde en naturlig forklaring. Hvordan i himmelsens navn kan man tro at barna ikke merker at mor ikke orker noen ting? At mor er lei seg?

Uansett hva man tror man klarer å skjule for barna, vil de få med seg bruddstykker. Det er en grunn til at ordtaket "små gryter har også ører" ble oppfunnet. Disse bruddstykkene er som et puslespill de mangler brikker til. Og som voksen har man et ansvar å hjelpe dem å sette disse bruddstykkene sammen, slik at de får et oversiktlig og forståelig bilde. Hvorfor skulle det på noen måte være galt overfor dem?

Edit: Får vel slenge på at det for meg var viktig at det var jeg som fortalte dem, siden det er jeg som er syk. Da kunne de spørre meg direkte, hvis det var noe de lurte på. Eksen har riktignok god forståelse av tilstanden, men han vet jo ikke hvordan det kjennes. Det var også viktig for meg at barna fikk høre fra meg at dette ikke er deres skyld.

Endret 27. april 2013 av Raven Emerald

[AnonymBruker]

Ser nå at TS er mann, og at det derfor er mor til barna hans som er syk. Når jeg snakker med barn om psykiske sykdom, bruker jeg ordet "tankesykdom". Sier at forelderen har en tankesykdom, samtidig som jeg tegner et "hode" (sier at dette skal forestille hodet til forelderen) med "streker" inni ("en strek representerer en tanke"). Tegner flere sorte streker, og noen grønne streker. Forklarer at de sorte strekene er tanker som er syke, og de grønne strekene er friske tanker. At forelderen deres trenger hjelp fra folk som har gått mange år på skole, slik at de sorte strekene kan bli grønne/friske. Understreker underveis at det er kun de voksne som har gått mange år på skole, som kan klare å hjelpe forelderen. Denne måten å forklare på er hentet fra en artikkel skrevet av Atle Dyregrov (har ikke link til den dessverre).

Anonym poster: 6c2f38216c92915efbde20757faf9951

Tok litt feil, det er Magne Raundalen som har beskrevet denne fremgangsmåten (han bruker grønne, brune og sorte streker): http://www.med.uio.no/klinmed/forskning/sentre/nssf/tidsskrift/2000/nr2/Raundalen.pdf (se evt. s 2). Denne bloggeren forteller om sin erfaring med dette: http://kaoskontrollet.blogspot.no/2012/01/mamma-har-en-tankesykdom.html

Anonym poster: 6c2f38216c92915efbde20757faf9951

[leirbål]

ville aldri fortalt barn om sykdom før de er så voksne at de spør selv. De forstår ikke alt i småbarnsalder og kan ende om med å bli livredde for å miste foreldre.

Barn vet at noe er galt når en forelder er syk, men de fleste tør ikke å spørre.

Jeg har også sett et barn få forklart at moren hadde en sykdom i følelsene sine som gjorde henne mye trist, men at det ikke var farlig og ikke barnets skyld.

Barnet reagerte ikke særlig der og da, men kom etter noen timer og kunne strigråtende fortelle at hun hadde trodd at det var hun som var slem, og at mamma ikke ville ha henne mer.

Endelig turde det gi uttrykk for følelsene sine, og derved bli kvitt den forferdelige byrden

Så, jo fortell barn med enkle ord og bilder at noe er galt, og fokuser mest på barnets følelser og tanker.

Raven Emerald- du gjorde en fantastisk jobb med måten du fortalte det på. Jeg likte spesielt godt at du tok det imens du laget middag. Da blir det enda mindre alvorlig og skremmende.

Anonym bruker: nå har jeg lest blogginnlegget, Det er knallbra. Jeg anbefaler andre som leser denne tråden å lese den også.

Endret 27. april 2013 av leirbål

[Gjest Marmot]

Hvordan i himmelsens navn kan man tro at barna ikke merker at mor ikke orker noen ting? At mor er lei seg?

Det lurer jeg på også. Dessuten er det viktig å ufarliggjøre det så mye vi kan. Sønnen min er som sagt bare 2,5 år og han vet likevel at mamma har en sykdom som gjør at hun får vondt i leddene sine, at det ikke er farlig, at det ikke er noe han kan gjøre og at det ikke er smittsomt. Det siste hadde jeg helt glemt å si før han spurte selv etter at vi leste boka om Ingrid og bassilusken.

Det viktige er å tilpasse informasjonen etter barnets modenhetsnivå og alder.

[LukaFrost]

Hvorfor gjøre det så omstendelig? Jeg tror det er mye bedre å si det som det er på en enkel måte tilpasset barnas alder. De vil uansett plukke opp ting, men ikke alltid få med helheten og da kan misforståelser oppstå.

[Eplenepe]

" mamma er syk på tankene og følelsene sine" ville jeg sagt.

[Gjest SUV]

Ikke helt det samme, men ser hun tar utgangspunkt i noe av det samme som har vært oppe i tråden: http://www.susannekaluza.com/?p=981

Og her, hvordan snakke med barn om følelser: http://www.susannekaluza.com/?p=4640