Er jeg for engstelig?

[Gjest Bekymret Mor]

Jeg har en datter som går i første klasse på barneskolen. Hun blir 7 år til sommeren. Vi bor litt dumt til...i en stor høyblokk.

Jeg er litt engstelig for å sende min datter ut på lekeplassen alene sammen med andre barn for di det er uoversiktlig her trafikk og jeg kan ikke se lekeplassen fra der vi bor i blokka.

Jeg tenker på alle de pedofilsakene som har vært og sat det faktisk kan skje min egen datter. Da min sønn var på henens aldre var jeg faktisk ikke så engstelig, turte å slippe han ut på lekeplasse og han gikk alene til skolen. Jeg tor jeg er mer engstelig fordi hun er jente. Er det andre som har det slik?

Hun må alltid ha følge med noen når hun går ut av meg eller broren sin som er eldre.

Så mitt spørsmål er , er jeg or engstelig og overbeskyttende? ..Men jeg klarer ikke tanken på å sende henne ut nå alene hvor jeg ikke h :-( ar tilsyn med henne.

[VesleBråka]

Hva om du setter deg et godt stykke unna med en bok f.eks? Slik at du passer på henne uten å hemme hennes selvstendige utvikling?

[Gjest Xavia]

Jeg skjønner deg jeg!!

Vi bor heldigvis veldig greit til, men jeg bekymrer meg av og til likevel jeg. Det skjer mye rart, selv i "trygge" omgivelser.

[spinnvil|]

Ja, du er overbeskyttende. Men jeg skjønner deg godt.

Har hun ikke venner hun kan leke med ute? F.eks. ei venninne som kanskje bor slik til at hennes foreldre kan se lekeplassen. Slik at du kan avtale med dem å holde et øye på barna?

Hun er 7 år, og kan si NEI. Hun er også stor nok til å rope om hjelp, om noe skulle skje. Hun er også stor nok til å vite at ikke alle er snille, og at noen prøver å lure med seg barn. Jeg ville passet på at hun alltid er sammen med andre barn, og at du har en avtale med i hvert fall foreldrene til en av vennene. Da kan dere avtale hvor de skal være, når de skal inn ol.

Da mine var små og gikk på fritids hadde vi avtale om at de MÅTTE gå sammen med ei fast (på forhånd avtalt) i klassen til og fra skolen. Men at de kunne leke med hvem de ville når de var kommet frem. Det funka bra.

Min eldste ble antastet da hun var 5 år, av en mann som dro rundt og hadde "fast forhold" til flere småjenter. Han prøvde også å oppsøke min datter flere ganger etterpå. Det skremte vettet av meg, så ungene mine fikk ikke være ute alene på flere år etter det. Jeg kaller det frihetsberøvelse, og det var han som tok fra oss friheten og tryggheten. Nå i dag ville jeg helt ærlig ikke følt meg tryggere om jeg hadde hatt gutt.

Snakk med foreldrene til ei hun er ofte sammen med, så dere kan avtale hva de får lov til og ikke får lov til. Ellers blir det jo greit nå som sommern kommer, da er det jo fint å sitte ute med en kanne kaffe, en bok ol. For det er absolutt positivt å være ute sammen med barna. Gå en tur i butikken, kom tilbake, gå hjem med varene og gå ut igjen. Og ber du henne om å passe på kanna og boka, så holder hun seg i nærheten der.

Barn trenger også å bli trygg på seg selv, bli et selvstendig individ, takle konflikter med andre barn. Er du rundt henne hele tiden så lærer hun ikke det...? Løsrivelsesprosessen er vanskeligst for oss foreldre, dessverre :-?

[Gjest Betty]

Jeg skjønner godt at du er redd, har ei jente på 11 år og er fremdeles redd når hun er ute alene.

Men det er vel en grunn til at ordet" hønemor" eksiterer!

[Gjest Tex]

Jeg hadde ikke sluppet en syvåring ut aleine dersom jeg hadde bodd i en høyblokk.

Vi bor i en villa i et villastrøk, med blindvei og kun kjøring til de få eiendommene som er her. Det bor nok lekekamerater her og her får førsteklassingen min være alene ute. Men der vi bodde før, i blokk, med calling og smekklås...? Nei aldri i livet.

[Gjest Madam Felle]

Jeg er selv oppvokst i blokk og var ute aleine før jeg begynte på skolen. Det gikk fint, og det samme har jeg gjort med mine tre barn. Vi bor i en høyblokk i 10 etg, og jeg har ikke noen problemer med å la barna mine gå ut aleine.

Når de er 7 år er de store nok til å være ute uten tilsyn, men det er min mening. Så ja jeg synes du er overbekyttende. Spesielt siden du ikke hadde noen problemer med å sleppe gutten ut. Om du ikke har fått med deg det så finnes det faktisk pedofile som går på smågutter også, og det er ikke bare jentene som blir utsatt for slikt.

Jo da det er kanskje flere jenter enn gutter, emn mye kan hende selv guttene. En kan heller ikke gå rundt å bekymre seg for slike ting i ett sett, og dermed stoppe utviklingen til barna bare fordi en er livredd for at noe skal hende dem. Da er det bedre å lære dem opp til å ta de rette valgene underveis.

Men tipset med å sette deg et stykke fra henne var en god ide, men samtidig syns jeg at hun bør få samme rettigheter som broren. Du kan ikke holde på å nekte henne å gjøre ting hele livet bare fordi hun er jente, og derfor er du mer bekymret. Du lærer jo henne at det er bedre å være gutt, for da får en lov til ting og tang, men en blir "straffet" for å være jente.

Barn er jo også forskjellige da. Noen mer selvstendig enn andre, men samtidig er det viktig at en ikke lærer barna at det er forskjell på å være gutt og jente, og at guttene automatisk får flere rettigheter enn jentene.

[Gjest Anonymous]

det er forferdelig vanskelig å være foreldre i dagens samfunn, barna er jo tross alt det kjæreste vi har.. mine jenter på 3 og 5 1/2 er litt alene ute, men vi bor i en gate som ender i blindvei... og de får ikke lov å forlate gata.. jeg må hele tiden se dem i vinduet, eller høre dem hvis de er i en eller annen hage.. men det blir jo litt annerledes i en høyblokk.. er jo så mange leiligheter der, og man kjenner sikkert ikke halvparten av folka som bor der.. skjønner veldig godt at du er så beskyttende som du er, vi leser jo om fæle overgrep i avisa hver eneste dag omtrent.. har igrunn ingen gode råd å komme med jeg.. bare at jeg forstår din atferd ovenfor datteren din..

[Væren]

Jeg forstår godt at du er engstelig, jeg!

Man hører jo om en del om alt mulig som har skjedd og som kan skje. Og selv om det går bra med de fleste, så vet man jo aldri. Kanskje er du overbeskyttende, men jeg tror muligens jeg også hadde vært både engstelig og overbeskyttende hvis jeg var småbarnsmor og bodde i høyblokk. Vi har bodd i enebolig i et trygt og oversiktlig bomiljø de siste 10 årene, og det har alltid vært trygt for de tre barna våre å leke utenfor.

Da eldstemann var liten, bodde vi imidlertid øverst i en lavblokk (4 etasjer) frem til han var ca 5 år. Lekeplassen var like nedenfor, og jeg kunne følge med fra terrassen og være raskt nede om det skulle være noe. I tillegg hadde vi sandkasse og huske på terrassen som han brukte da han var enda mindre. Lekeplassen her var oversiktlig og grei, men det var ikke akkurat hyggelig å tenke på at det bodde to pedofile menn i umiddelbar nærhet; en som riktignok satt inne på den tiden, og en som visstnok hadde tilbudt barn penger for å se på mens han tok på seg selv...

Så det er visst grunn for å være forsiktig og passe på barna sine! Jeg synes du skal følge magefølelsen din, og kanskje være litt på vakt enda en stund framover, til hun er blitt litt eldre, uten at dette betyr at hun skal hemmes i sin sosiale utvikling og omgang med andre barn. En syvåring er faktisk ikke så stor når alt kommer til alt. Kanskje du skal gjøre som noen her foreslo, sette deg i nærheten med en god bok eller et strikketøy, for del del! I alle fall er det viktig at hun er sammen med andre, slik at hun ikke går alene. Særlig hvis området dere bor i er uoversiktlig og med masse folk som kommer og går.

Det er flott at du er litt hønemor, synes jeg!

Klem fra

[Gjest Bekymret mor]

Jeg er nok en fryktelig hønemor, men jeg ser av svarene her at de fleste er enig i at det er litt tidlig å slippe en 6--7 åring ut alene når man bor i høyblokk og deter uoversiktlig her.. JEg kan bare si at vi bor nært en storby og det går alle slags folk forbi høyblokkene vi bor i.

Så jeg er skeptisk, ejg kjenenr at jeg greier ikek sende henen ut alene, men går hun sammen med større barn og brorern så har jeg sluppet henne.

Samfunnet er blitt kaldere og mer kynisk og det foregår jo så mye rart. Jeg er nok en mor som kommer til å være veldig på vakt oppover årene med mine barn. MEn jeg er klar over at barn skal ha frihet og bli selvstendig. Min sønn på snart 11 har det helt normalt men jeg må alltid vite hvor man er og hva han gjør. Vi har alltid faste tider for når han skal være hjemme. Og det fungerer greit. Forteller han også hva han skal passe seg for. Det har jo faktisk vært blottererog tvilsomme menn som har lusket rundt her i vårt nabolag.

EN gang ble en skoleelev antastet på skoleveien når hun skulle til skolen. Slikt gjør at jeg blir redd og bekymret. MEn jeg gjør mitt beste for mine barn og håper de får en bra og sunn oppvekst selv om deres mor er litt bekymret. :-)