Å minste den man elsker.

[AnonymBruker]

Jeg måtte avlive hunden min i Desember, hunden min som jeg var så ufattelig glad i. Selv om det er ille å si så elsket jeg henne mer enn jeg noen gang har elsket familien min, den eneste som kan måle seg med henne er min samboer. Jeg trodde det skulle bli bedre med tiden, men jeg har det bare vondere og vondere, men det er ingen som vet hvordan jeg føler det. Det er jo 4 måneder siden nå, men jeg klarer ikke slutte å tenke på henne. Jeg holder inne gråten, men jeg kan begynne å gråte når som helst hele dagen om jeg hadde villet, men jeg vil ikke vise hvordan jeg egentlig har det. Jeg føler jeg bruker hver lille unnskyldning til å gråte, bare slik at jeg kan gråte på grunn av hunden min uten at noen vet det.

Jeg vet det er vanskelig for mange å sette seg inn i dette, å mene at å miste en menneske er mye verre, men for meg er det faktisk ikke dette. Jeg og familiehunden min har alltid hatt et veldig spesielt bånd. Det var alltid oss to, helt fra jeg var liten. Det siste året hun levde ble hun dårligere og dårligere, men med meg var hun helt normal. Jeg vet ikke om hun latet som eller hva det var, men på slutten var jeg den eneste hun var normal rundt. Jeg var den eneste som fikk ta på henne og løfte henne, jeg var den eneste hun var glad rundt på slutten, den siste livsgnisten hun hadde.

Det var jeg som dro med henne til avlivingen, jeg følte jeg skyldte henne det, at hun ikke skulle forlate oss helt alene. Det var akkurat som om hun skjønte hva som skulle skje. Jeg er glad for at jeg gjorde dette, men likevel gjorde det så vondt, å se henne dø foran meg. Å gå ut døren mens hun ligger igjen livløs på gulvet.

Jeg føler meg så tom innvendig, det var det eneste rette for henne, hun var blitt veldig syk og det var ikke noe vi kunne gjøre, men likevel så klarer jeg ikke å leve uten henne. Jeg har ikke lyst til noe lenger. Tvinger meg selv til å stå opp hver dag for å dra på studier og jobb, egentlig har jeg ikke lyst til å gjøre noe lenger. Jeg føler meg egentlig ganske deprimert. Samme hva jeg gjør eller hvor jeg er, så kjenner jeg en forferdelig vond følelse inni meg. Når skal det bli bedre ?

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, jeg tror jeg bare prøver å føle det bedre, og kanskje det hjelper å skrive om det. Har ikke lest over eller endret på noe, så beklager om det er skrivefeil etc.

Anonym poster: 5d650a74a9b7212d0aada2a2450cc5ba

[sunshine007]

Vil gjerne prate med deg ang dette, kan ikke du sende meg en personelig melding,da jeg liker det bedre, siden du står som anonym så fikk jeg det ikke til

[AnonymBruker]

Jeg ler ikke eller synes det er komisk på noen som helst måte. Jeg vet veldig godt hva du går gjennom. Den stillheten som blir. Det å hele tiden "vente" eller "vite" at "nå kommer tasselydene på gulvet", og så kommer de ikke og man kommer på hvorfor. Men savnet etter de lydene er der. Savnet etter alt mulig egentlig. Men stillheten er nesten det verste.

Anonym poster: 11c8ed0234655b6f4e96564deedc46f8

[Longgone]

Jeg forstår deg godt, det kan være like ille å miste et dyr som et menneske - de blir en del av familien de også! Jeg mistet hesten min for snart 4 år siden, savnet er der enda fordiom jeg har kjøpt ny.

[AnonymBruker]

Jeg vet hvordan det føles. Jeg måtte avlive hunden min, som hadde vært min beste venn gjennom 12 år, i fjor sommer. Og det gjør enda vondt, men det blir faktisk bedre med tiden. Og jeg drømmer om henne stadig vekk, og tenker på henne ofte. Men, det blir bedre. Det er perioder der jeg kjenner mer på savnet selvfølgelig, men generelt så leger faktisk tiden de fleste sår. Og nå prøver jeg og fokusere på de gode tingene og minnene, når jeg tenker på henne, istedet for og bli lei meg og gråte. Hun levde et fantastisk hundeliv, og var et like stort familiemedlem som alle andre. For meg hjelper det også veldig at moren min hadde et like godt, om ikke bedre forhold til hunden, og vi kan sitte og snakke om henne ofte. Vi ler og tenker på alt det gode og morsomme, men kan også felle noen tårer og kjenne at vi savner henne veldig.

Ikke føl deg dum eller teit fordi du sørger over tapet av hunden din! Gråt! Det hjelper og gråte. Og det hjelper veldig og prate med noen som forstår. Å miste kjæledyrene er en uunngåelig del av det og skaffe seg dem, og det må man bare godta, selvom det er så tungt. For meg hjalp det veldig og ha den andre, yngre hunden min igjen, som jeg er like glad i, selvom de er helt forskjellige. Jeg lover deg at det finnes flere slike unike bestevenner der ute, som kan bli en del av alle de gode minnene du kommer til å ha om alle de fantastiske kjæledyrene du har hatt, den dagen du blir gammel og grå. Da kommer du ikke til og gråte over tapet av dem, men glede deg over hvordan de beriket livet ditt og hvor mye kjærlighet de gav deg

Anonym poster: 19a19ad7282a79ae2b5feeecf29e3d78

[Teriyaki]

Skjønner akkurat hvordan du har det. Vi mistet brått og for meg traumatisk vår flotte hund på bare 2,5 år for ca 2,5 år siden, og jeg savner han enda. Måten det skjedde på gjør også at jeg sliter ekstra med det. Kommer aldri til å glemme lyden av de hysteriske ropene og den kvelende gråten jeg kom med da jeg skjønte at han hadde dødd, ett minutt før vi kom til dyrlegen.

Trøster meg med at han døde med min hånd oppå seg og lyden av min rolige stemme som prøvde å fortelle han at alt skulle ordne seg.

Husker alle detaljene fra den dagen. Alt fra hva jeg hadde på meg, været ute og til og med hvilken farge det var på håndklærne jeg hadde rundt han som teppe. Lille flotte hunden min.

Så jeg skjønner deg ts, så alt for godt!

[AnonymBruker]

Er i samme situasjonen,du er ikke alene om det,og dessverre er det ikke alle som forstår det. Det store tomrommet som ingen kan fylle..

Anonym poster: 159ea77e022891a9bae8769881979ad4

[Gjest nicola]

Vil gi deg en kjempe stor klem. Å miste sitt kjæledyr er noe av det verste som finnes. Føler ufattelig mye med deg....

[FruLuna]

Ja, det er trist å miste kjæledyr. De har jo en egen personlighet og identitet som man blir glad i, så derfor er det ikke bare å skaffe seg en ny hund heller.

Vi har en hund som begynner å bli veldig gammel og har blitt litt mer skrøpelig det siste halve året. Det er så vanskelig å vite om han har vondt, og om vi egentlig er egoistiske som ikke vil avlive ham ennå. Men han er i godt humør, kosete og blir med på tur, men virker også litt stiv i leddene, sover mer, hopper ikke lenger og orker ikke like lange turer nå som før. Når vet man at tiden er inne? Ikke vet jeg. Men jeg vet i hvert fall at om vi finner ut at han lider, skal han få slippe selv om det er utrolig trist og leit. Det er det eneste riktige.

Jeg har nesten begynt å sørge litt over ham allerede.

Stor klem fra meg!

[Gjest Skogkar]

Det er ikke rart å reagere slik i det hele tatt! Spesielt hunden, katten og hesten har stått nær menneskene i tusenvis av år. Vi har levd side om side, og mennesket har hatt enorm nytte av hundens årvåkenhet og beskyttelse, joviale selskap og tålmodige sinn. Hesten har også tålmodig trukket redskaper og trofast ridd mang en mann i sikkerhet. Katten har jaget skadedyr og holdt oss med selskap. At man blir glad i skapninger med slike egenskaper er det da ingenting rart i. Mange mennesker mangler disse egenskapene.

[ZebraTiger]

Uff, kjenner jeg blir helt kvalm og uvel av denne tråden. Bare tanken på at jeg en gang skal miste min nydelige lille bebivalp er helt grusom.

For to år siden mistet jeg katten min som jeg fikk da jeg var to. Han ble 18 år og hver gang jeg kommer hjem til pappa, der han bodde de siste årene etter at jeg flyttet ut, er det så tomt og stille og annerledes.

For snart ett år siden mistet jeg bestefaren min og jeg sier forstatt "Jeg tar en tur ned til Bestemor og Bestefar, jeg".