Angst eller noe annet?

[Gjest Specialman]

Jeg er en 18 år gammel gutt som lever sunt, jeg er avholdsmann, ikke-røyker, trener mye og spiser balansert og helsefremmende. Når jeg var yngre var jeg vel det noen vil kalle hypokonder, jeg leste mye om sykdommer og kjente meg igjen i egentlig alle symptomene, i en periode var jeg ganske sikker på at jeg kom til å dø snart siden jeg trodde jeg hadde alle verdens sykdommer. Under denne tiden var jeg en del deprimert, svimmel og mistet matlysten osv. Dette ga seg forøvrig i 14-15 års-alderen og jeg har hatt en god psyke siden da. (Blir beskrevet av venner som rolig og trygg) Jeg har opplevd mye rart i livet egentlig. Mistet mange familiemedlemmer på grunn av diverse sykdommer og alderdom, foreldrene mine hadde et relativt dramatisk brudd. Jeg ble utsatt for en del psykisk terror som yngre av eldre barn. Var kasteball mellom foreldrene mine noen år osv. Jeg var også en idiot på ungdomsskolen, jeg var vel en bølle. En drittsekk. Jeg gjorde mye hærverk, kom i slåsskamper og hadde et desperat behov for å vise meg frem. Kanskje nettopp på grunn av den turbulente barndommen min. I en periode var jeg og i et dårlig miljø med masse festing, alkohol og hasj. Men bortsett fra dette føler jeg at jeg har hatt det ganske greit. De siste 2 årene har ting vært stabilt og ganske trygt i hverdagen min. Jeg har selvsagt en del overhengende trusler fra folk jeg ikke var så snill med tiden jeg var en bølle. Det er en del mennesker som har lyst til å skade meg skikkelig liksom. Jeg har oppsøkt vær og en av disse og beklaget meg skikkelig i ettertid, for jeg angrer meg noe helt forferdelig. Noen har godtatt unnskyldningen, andre har sverget på å skade meg. Vel, til saken: For en stund siden fikk jeg plutselig en skikkelig uvel følelse, og jeg sa "Navn Navnesen, vet du hva symptomene på hjerteinfarkt er? Jeg tror jeg holder på å få det." Jeg følte meg helt jævlig, ble svimmel, det brant liksom innvendig, pulsen økte, det stakk litt i brystet, jeg begynte å svette litt, det tetta seg for ørene mine og jeg følte at jeg enten kom til å dø eller liksom miste meg selv. Folkene jeg var med ble veldig bekymret og ville ha meg til lege. Men jeg nektet, tanken på å forflytte seg skremte meg liksom. Jeg følte det mye bedre når jeg lå helt i ro og fikk være i fred. Jeg ville liksom være alene samtidig som jeg ikke ville det. Dagen etter var jeg litt svimmel og hvis jeg tenkte på gårsdagen hintet symptomene frempå igjen og følelsen av at jeg ville få panikk kom etter meg. Jeg skjøv derfor dette unna. Det er nå 4 uker siden denne hendelsen. Jeg er relativt oppegående og greide ikke å la denne hendelsen ligge i fred, den lå å murret i bakhodet hele tiden. "Hva hvis det skjer igjen? Hva kan det være? Er jeg alvorlig syk? Kommer jeg til å dø? Blir jeg noensinne normal igjen?" Disse tankene har plaget meg mye siden. Jeg har sjekka både puls og kropps temperatur jevnlig siden dette ut av paranoia. Både pulsen og tempen har vært helt fin. Etter noen dager greide jeg å legge dette i fra meg, og noen dager har det ikke vært noe problem i hele tatt. Jeg har ikke tenkt over det en gang. Jeg mistenkte diabetes en liten stund, men får det ikke til å stemme fordi jeg ligger stabilt i vekt og er sjelden tørst og tisser helt normalt. Jeg har trent helt vanlig siden dette. (Trener tung styrketrening 10-15 timer i uken.) Så en dag når jeg lå å så film før jeg skulle legge meg, fikk jeg noe som kjentes ut som lemus i venstre lår. Jeg er vant til å få litt kramper av og til så det brydde meg ikke, men det ville ikke avta. Også syntes jeg at foten begynte å føles nummen. Jeg fikk panikk og trodde jeg hadde fått blodpropp. Fikk skikkelig angstfølelse i kroppen igjen. Kjente antydninger til lemusen også dagen etterpå, men så forsvant den, og da forsvant også "angsten." Så gikk det 2 uker uten noen plager. Men så skjedde det noe rart igjen, jeg satt på et møte med masse ukjente folk. Jeg var der i ærend for en organisasjon som har blitt angrepet av folk på dette møtet. Så jeg var der for å tale vår sak. Halvveis ut i møtet får jeg plutselig kraftige dotter i ørene ut av ingenting, de forsvinner etter 2 sekunder, så kommer de igjen for så å forsvinne etter 2 sekunder. Det føles litt som den første episoden, men ikke så ille. Jeg blir svimmel, og begynner å hakke litt tenner og riste litt og får en følelse av at jeg må komme meg vekk, jeg greier liksom ikke å være her lengre. Men jeg kunne ikke bare gå når det satt 30 mann samlet for min skyld. Så jeg bare satt møtet ut, men sprang nesten hjem etterpå. Jeg var urolig resten av kvelden. Men jeg ble umiddelbart bedre når jeg kom meg bort fra møtet. Jeg synes dette var veldig rart da jeg aldri har hatt noe problem med å snakke for store forsamlinger. Tanken: "Skjedde dette på grunn av møtet eller ville det ha skjedd uansett?" Har plaget meg mye etter dette. Helt siden den første hendelsen har jeg fått antydninger til angst når jeg tenker på situasjoner jeg ikke kommer bort i fra når jeg vil. Jeg har en sykdomsfri bakgrunn og gode gener i familien. Jeg målte nylig blodtrykk som var helt perfekt. Sjekket og hørsel og syn som også var helt perfekt. Sjekket lunger som også var fine. Jeg har legeskrekk og vil nødig oppsøke lege. Jeg er mye urolig og sliten for tiden. Jeg sover egentlig ganske greit, men føler at søvnbehovet har økt mye. Jeg mistenker meniere litt, men får det ikke helt til å stemme siden jeg er så ung og ikke lider av hørselsproblemer. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre og føler ikke jeg har noen å snakke med. Da det å vise "svakhet" går i mot min natur og personligheten min. Folk kjenner meg som sagt som rolig og trygg. Og bare å snakke med noen kjente om dette skremmer meg litt. Prøvde å snakke med mamma, men hun ble så bekymret at jeg ga opp og bare spøkte det bort. Jeg blir veldig urolig når mamma blir bekymret skjønner dere.. Hehe. Er det noen her men samme erfaringer, eller som kan gi meg noen tips? Tror dere at dette kun er angst eller tror dere at det kan være noe fysisk sykdom? Alle svar blir mottatt med stor takknemlighet.

PS: Jeg er en veldig stresset person, har mye å gjøre i livet med venner, all treningen, familie og fulltidsskole. (Hvis dette kan være til noen "hjelp") Jeg føler meg mer anspent enn før og på grunn av dette sliter jeg litt med stivhet i rygg/nakke.

Pss: Kan dette være stoffskifteproblemer? Kan det være diabetes tross alt? Meniere? Annet? Noen med samme erfaringer? Jeg er veldig tynget av hele denne greia, føler meg veldig sliten liksom. Hender seg av og til at jeg bare føler meg helt utmattet og ikke orker noe. Aner ikke hva jeg skal gjøre.

[Kira-delta]

Angst er en helt naturlig reaksjon som egentlig er det samme som et adrenalinkick.

Før i tiden trengte vi angst, angsten er en reaksjon på en automatisk tanke som forteller kroppen at den skal fryse, flykte eller sloss.

Adrenalinet hjelper kroppen med å fokusere på det viktigste kroppen har å gjøre i en "frys, flykte eller sloss-situasjon", den slår av alle de unødvendige mekanismene kroppen har og skrur på de viktigste, derfor opplever man endringer i synsfelt, hurtigere åndedrag, høyere puls, tørr munn, rare bevegelser eller spenninger i muskler.

Greia med angst er at kroppen kan bearbeide adrenalinet sakte og over lang tid, som gjør symptomene langvarige og det kan føles ut som sykdom. Andre ganger kan kroppen reagere med å bearbeidet alt så fort som mulig, da kan det føles ut som man får et infarkt.

Når man er stresset kan anfallene komme mye kraftigere enn vanlig, men det avhenger fra person til person. Og angstreaksjoner stjeler mye energi som kan gjøre personer utmattet i flere dager.

Jeg vet ikke om du visste noe av dette fra før, jeg kan jo naturligvis ikke fortelle deg hva som er galt med deg, men det kan kanskje gjøre deg litt tryggere. Når man vet hva angst er, kan det være lettere å akseptere, som igjen gjør det lettere å bli kvitt

[Kira-delta]

Og forresten, har du noen gang kjørt en heftig karusell eller gjort noe annet dritkult som gjør at du får et adrenalinkick?

Det samme skjer med kroppen når man har angst, men da er man klar over hva som skjer og hvorfor, og man kobler tanken "fy faen dette var fett, jeg lever!" til det fysiske som skjer, i stedet for "hva faen i helvette er det som skjer, jeg kommer til å dø".

[Gjest Specialman]

Takk for svar Kira-delta! Jeg visste vel egentlig dette fra før. Men det er vanskelig å holde det ferskt i minne. det som har plaget meg mest er egentlig de kraftige øre-dottene, jeg har jo bare opplevd de to ganger. Men jeg har aldri opplevd det tidligere så det skremte meg ganske kraftig. Jeg har ikke lest om noen andre som har opplevd det ved angst. Svimmelheten er også noe som virkelig påvirker livskvaliteten min. Og de plutselig episodene med total utmattelse. Tror du dette er angst altså? Har du noen gode tips til å jobbe med det?

[Kira-delta]

Dette med dottene i ørene er jeg ikke helt sikker på, men ved angst kan man fort gjøre ting automatisk, som f.eks det å holde pusten. Da får jeg en tanke om at du kanskje gjør noe automatisk, og ikke tenker over det, som igjen fører til dotter i ørene?

Men igjen, jeg aner ikke.. Ut i fra alt det andre du forteller høres det veldig ut som angst.. Utmattelse og svimmelhet vil jeg tenke er naturlige reaksjoner om man går med vedvarende angst.

Jeg tror det er viktig å prøve og få litt kontakt med hva som skjer med deg bak all stresset. Kjenne etter om du er veldig urolig eller redd, og så prøve å tenke over hvilke situasjoner som trigger angsten. Det ser jo ut som du har en viss oversikt over hva som trigger.

Den viktigste metoden for å få bukt med angst er rett og slett bare å oppleve at angsten og situasjonen man er i, ikke er farlig.

Ut i fra det du skriver, med tidligere hendelser, trusler, vansker med å vise svakhet, legeskrekk og helseskrekk, gjør jeg meg noen tanker om at du har mye i ryggsekken. En tung ryggsekk, og med kroppen din som nå vil fokusere på trening, familie og skole, så har den kanskje ikke plass til det gamle som ligger og ulmer?

[Gjest Specialman]

Du har noen veldig gode poeng der, spørsmålet er hva jeg da skal gjøre med det som ligger "å ulmer"? Tanken har slått meg at jeg kanskje bør oppsøke en psykolog å få snakket litt ut om ting. For å være helt ærlig vet jeg ikke helt hva som trigger "angsten" den virker å komme nå og da slik som den føler for det selv egentlig. Det er egentlig ingenting jeg er spesielt redd for. Har vel alltid følt meg ganske "fryktløs" ;s

[Gjest xp]

Reaktiv hypoglykemi var første tanken som slo meg. Sjekk på nettet, finnes også en bra, norsk side om dette mener jeg å huske.

Trenger ikke være at blodsukkeret blir veldig lavt, bare at det faller for fort. Da får man en slags besvimelsesreaksjon, adrenalinet øker for å holde deg oppegående, og så har du alle "angstsymptomene" i full blomst. Men særlig typisk er disse dottene i ørene, de har man gjerne ikke ved "vanlig angst".

Mange leger tenker ikke på dette og diagnostiserer folk med angst og gir dem div piller. Dette fordi blodprøver av blodsukkeret er helt fine utenom akkurat når "anfallet" skjer, dvs når blodsukkeret stuper raskt. Hvis du blir fortalt at du har angst/depresjon, men ikke kan skjønne hvorfor du skulle ha det, spis regelmessig og legg om kostholdet slik at du holder blodsukkeret mest mulig stabilt. Store sjanser for at du da blir bedre ganske fort. Og at du unngår å havne i en vond sirkel som etter hvert faktisk kan utløse angst.

Verdt en test i hvert fall.

Synd å høre at du opplever sånn. Håper du finner ut av det.

[Kira-delta]

Du har noen veldig gode poeng der, spørsmålet er hva jeg da skal gjøre med det som ligger "å ulmer"? Tanken har slått meg at jeg kanskje bør oppsøke en psykolog å få snakket litt ut om ting. For å være helt ærlig vet jeg ikke helt hva som trigger "angsten" den virker å komme nå og da slik som den føler for det selv egentlig. Det er egentlig ingenting jeg er spesielt redd for. Har vel alltid følt meg ganske "fryktløs" ;s

Det kan jo egentlig ikke jeg svare på, du må nesten finne ut hva som er best for deg. Hva som ville vært godt. Samtaleterapi er en ting, også finnes det jo f.eks kognitiv terapi hvor man ikke fokuserer på fortiden, men kun på hvordan man skal endre automatiske (og umerkbare) tankemønster som utløser angst eller andre følelser. Kanskje du bør ta en prat med legen din og finne ut hva du vil ha best utbytte av?

Jeg spurte litt rundt ang propper i ørene ved angstanfall, og mange skal visst oppleve dette som en reaksjon når man spenner kjeven før selve anfallet. Så dette var også noe som ofte forekommer ved angst.