Lyst på barn, men sliter psykisk :(

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er ei dame som blir 32 i år. Jeg har slitet med angst de siste 2 årene, da angst for det meste, sosialangst (som jeg jobber med), angst for angst i seg selv. Jeg har slitet hardt for å få hjelp, og på nyåret så kom jeg inn på DPS, og går fast til behandling. Har vært der 3 ganger, og skal dit i dag. Snakker med en behandler og blir kjent, nå tar vi slike spørreundersøkelser, så har ikke fått diagnosen enda. Det går nesten 2 uker mellom hver gang jeg går til behandling. Jeg synes at det er for stor mellomrom mellom hver gang, jeg trodde at man gikk 1 eller 2 ganger i uken? For å komme til saken, jeg har veldig lyst på barn, eller jeg og min mann. Har hatt 2 graviditeter som har endt opp med spontanabort, og etter den andre gangen har jeg fått mer angst. Jeg skjønner ikke hva det kommer av, plutselig ble jeg redd for å bli gravid, og alt som innebærer i det. Har aldri vært sånn før. Nylig så skulle jeg ha mensen, men den kom ikke, vi prøver ikke å bli gravid, så jeg visste at jeg ikke var gravid. Jeg hadde menssmerter, men den kom ikke. Jeg var så bekymret, og det første jeg tenkte på var menopause. Jeg kjenner 3 av mine venninner som i en alder av 30, har kommet i menopause. For hver dag som gikk, så gråt jeg hver dag, var bekymret og rett og slett bare lei meg. Til en dag jeg fikk mensen, jeg har aldri vært så glad for å få mensen, som den dagen. Og ettertid så har jeg tenkt mer og mer på barn. Jeg vil ikke måtte oppleve å plutselig ikke kunne få barn, når jeg blir frisk, for da hadde jeg ikke hatt noe å leve for. Jeg vil ha det nå. Jeg har angst fortsatt, men å bli kvitt den vil ta så lang tid, ihvertfall slik det er nå mtp behandling jeg går til. Er det ikke slike at man skal gå ut i det, man har angst for, for å overvinne angsten? For tiden jobber jeg ikke, er på AAP, men jobber med å komme meg tilbake, starte forsiktig. Vær så snill, prøv å forstå meg og mitt ønske, og ikke kall meg for egoistisk, jeg vil bare ha barn, og bli mor, kjenne på hvordan det er. Hva skal jeg gjøre? Hva hadde dere gjort? Er det kanskje noen som har vært i samme situasjon som meg, som vil komme med noen råd? Jeg håper å få noen positive tilbakemeldinger. Hilsen ei som har så lyst å bli mor.

Anonym poster: 9439cfb6444b5437b1069a854ea4ef47

[frøkna]

Jeg syns du burde vente til du er mer stabil, i hvert fall til du er arbeidsfør igjen. Er mannen din stabil psykisk?

Du er fortsatt ung, så selv om andre kommer i overgangsalderen ekstremt tidlig trenger ikke det gjelde deh. Du har nok fortsatt flere fruktbare år igjen.

[AnonymBruker]

Ang overgangsalder. Se på dine nærmeste...din mor/bestemor. Der har du en pekepinn.

Anonym poster: 93cbea120de75a458b958d6ba01553da

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke jeg ville fått barn hadde jeg vært deg. Selv har jeg slitt psykisk etter at jeg fikk barn, men når man gjør det allerede før man er gravid så synes jeg det ikke er noe å satse på. Det kommer til å bli både barselgruppe, foreldremøter, og andre sosiale sammenkomster i barnehage/skole som du bør bli med på for at ditt barn ikke skal være det eneste som ikke har sine foreldre der. Klarer du dette? Økonomien deres er en helt annen sak. Har mannen din jobb? Fast jobb? Det kan bli ganske stramt om han tjener 2-300 000, og du ikke har noe dersom dere blir flere i familien.

Anonym poster: d7b6115cf9ebfa1b14f53f1c5420dbe3

[AnonymBruker]

Jeg syns du burde vente til du er mer stabil, i hvert fall til du er arbeidsfør igjen. Er mannen din stabil psykisk?

Du er fortsatt ung, så selv om andre kommer i overgangsalderen ekstremt tidlig trenger ikke det gjelde deh. Du har nok fortsatt flere fruktbare år igjen.

Ja, han er veldig stabil psykisk. Og han tjener veldig bra, han jobber nattskift 6 netter i uken.

Anonym poster: 9439cfb6444b5437b1069a854ea4ef47

[AnonymBruker]

Du burde absolutt vente!

Anonym poster: a068aec30bc6c537b74369f83a1b0c4d

[Gjest Gjest]

Jeg ville nok utsatt dette noen år og sett om du kommer deg pyskisk i denne perioden.

Graviditet og småbarnsperiode kan være hard for psyken i seg selv, så om det står dårlig til fra før kan det bli ille.

Og barn trenger fungerende foreldre!

[AnonymBruker]

Ja, han er veldig stabil psykisk. Og han tjener veldig bra, han jobber nattskift 6 netter i uken.

Anonym poster: 9439cfb6444b5437b1069a854ea4ef47

Hva vil veldig bra si da? Over 700 000,-?

Anonym poster: a068aec30bc6c537b74369f83a1b0c4d

[AnonymBruker]

Vent til du blir frisk før du formerer deg. Jeg forstår ønsket ditt, det er ikke det. Men jeg har erfaring med å ha en psykisk syk mor, og det er ikke noe å trakte etter for å være helt ærlig.

Prøv å ta deg av et dyr en stund først, så får du en bitteliten pekepinn på hvordan det er å ta seg av en unge. Meld deg som fosterhjem for dyrebeskyttelsen, da binder du deg ikke.

Anonym poster: 8b1b93df2218a331e27c2a715192c114

[AnonymBruker]

Vent til du blir frisk før du formerer deg. Jeg forstår ønsket ditt, det er ikke det. Men jeg har erfaring med å ha en psykisk syk mor, og det er ikke noe å trakte etter for å være helt ærlig.

Prøv å ta deg av et dyr en stund først, så får du en bitteliten pekepinn på hvordan det er å ta seg av en unge. Meld deg som fosterhjem for dyrebeskyttelsen, da binder du deg ikke.

Anonym poster: 8b1b93df2218a331e27c2a715192c114

Jeg har allerede en hund, som er 4år. Men hund er ikke det samme som barn. Uff nå ble jeg lei meg, hadde håpet på positive tilbakemeldinger.

Anonym poster: 9439cfb6444b5437b1069a854ea4ef47

[AnonymBruker]

Hva vil veldig bra si da? Over 700 000,-?

Anonym poster: a068aec30bc6c537b74369f83a1b0c4d

Han får utbetalt 35.000,- hver mnd. noen mnd. mer.

Anonym poster: 9439cfb6444b5437b1069a854ea4ef47

[AnonymBruker]

Jeg har allerede en hund, som er 4år. Men hund er ikke det samme som barn. Uff nå ble jeg lei meg, hadde håpet på positive tilbakemeldinger.

Anonym poster: 9439cfb6444b5437b1069a854ea4ef47

Ingen vil selvsagt oppfordre deg til å få barn mens du sliter såpass psykisk at du ikke kan jobbe.

Anonym poster: a068aec30bc6c537b74369f83a1b0c4d

[AnonymBruker]

Jeg har allerede en hund, som er 4år. Men hund er ikke det samme som barn. Uff nå ble jeg lei meg, hadde håpet på positive tilbakemeldinger.

Anonym poster: 9439cfb6444b5437b1069a854ea4ef47

Ja jeg skjønner at du blir lei deg når du får slike svar, men jeg mener at ærlighet er det beste, og den brutale sannheten er at psykisk syke ofte kan være blinde for hvilken virkning sykdommen deres har på omgivelsene, da spesielt barn.

Nei, hund er ikke det samme som barn, men det er et levende vesen som er avhengig av deg, og som krever at du tar telefoner, møter opp til veterinær o.l. Flott at du har hund forresten, de er humørspredere!

Anonym poster: 8b1b93df2218a331e27c2a715192c114

[Gjest Gjest]

Uff nå ble jeg lei meg, hadde håpet på positive tilbakemeldinger.

Det er selvfølgelig trist å ikke få til alt man ønsker seg.

Men trodde du at noen kom til å si "ja, bare sett i gang å få barn", når du ikke en gang er frisk nok til å være litt i arbeid? Når du har angst både for det ene og det andre, og du er så tidlig i dette løpet at du ikke en gang har fått en diagnose?

Det beste du kan gjøre nå er å konsentrer deg om å komme til bunns i dine egne problemer. Å finne ut hva problemene dine skyldes og om dette er noe du kan bli bedre av.

Om du om 3-5 år har blitt mye friskere, kan du vurdere å få barn. Men jeg ville fått "godkjenning" av din terapeut før du setter i gang prøvingen. Kanskje kan en graviditet sende deg rett ned i den dypeste depresjon. Det ville ikke gjøre noen noe godt.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner problemstillingen din. Jeg har selv slitt psykisk, og sliter fortsatt, dog med en ganske alvorlig diagnose. Du vet nok best selv hva som kan gå for deg. Kanskje kan du bli en fantastisk mor, men det jeg har tenkt på er at jeg er så redd for å føre problemene mine videre til et evt. barn, enten genetisk eller pga. oppvekstmiljø. Nå er jeg veldig bevisst på meg selv og mine problemer, og folk flest merker ikke noe til dette, og jeg håper jeg i såfall ville ha lært av min oppvekst og mine problemer og slik kunne gitt barnet en god og trygg oppvekst, men det er jo så vanskelig å forutsi. Jeg heller nok mer mot å aldri få barn, fordi jeg er så redd jeg skal påvirke dem negativt, og at jeg selv skal få det verre, det er tross alt en stor psykisk og fysisk belastning, mange får fødselsdepresjon, du blir nødt til å utsette deg for div. situasjoner osv. Vil det ikke være trist om barnet ditt ikke kan gå på diverse trening, aktiviteter, oppsetninger osv, fordi du ikke tør følge barnet?

Jeg vil anbefale å vente litt, til du har fått diagnose, vet om du må ta evt medisiner (mange går dårlig overens med graviditet og amming), og diskutere problemstilling med behandler.

Jeg har selv katt, som blir svært godt tatt vare på, men et barn hadde vært noe heeelt annet.

Anonym poster: 9f7eef34b989a8bc7efe4b3fb614142c

[AnonymBruker]

Har barn selv, og det er tøft, enda jeg ikke er særlig psykisk syk. Du har ikke mulighet til i bli "drømmetante" eller få en nær kontakt med et annet barn, da? Å være foreldre innebærer så utrolig mye mer enn kos og opplevelser sammen, ble selv sjokkert over dette. Føler selv at det er liten tid til kos og hygge, i alle fall i forhold til det jeg trodde. Jeg hadde selv et annet voksent menneske som betydde så utrolig mye for meg under oppveksten. Da jeg var hos disse, bakte vi, leste, gikk turer, åhhh så mange herlige minner jeg har fra dem. I dag har jeg mer kontakt med disse, enn mine egne foreldre.

Anonym poster: e82605c3d8e594d40922bf5bdbdacd23

[AnonymBruker]

Men dersom han jobber de aller fleste nettene i uka kommer han vel ikke til å orke noe særlig på dagtid verken nå eller dersom dere får barn?

Anonym poster: d7b6115cf9ebfa1b14f53f1c5420dbe3

[AnonymBruker]

Du må først bli i stand til å ta vare på deg selv før du setter en ny generasjon til verden. Og dersom samboeren din jobber (ulovlig) mye nattevakt, så vil ikke han kunne være den hjelpen og støtten du vil trenge med småbarn i huset.

Anonym poster: f88f4d3d8764eaa84046d254d21db255

[AnonymBruker]

Jeg sliter psykisk og har fått barn. Da jeg ble gravid følte jeg meg ganske så frisk og oppegående - var aktiv og jobbet, og trodde ikke at jeg kom til å få det noe tøft etter fødselen. Det tok jeg grundig feil i! Jeg fikk fullstendig tilbakefall av angst, og har slitt ekstremt med dette i vinter. Jeg anbefaler på det STERKESTE å vente!

Heldigvis har det gått bra med oss, jeg fikk mye god hjelp fra BUP og DPS og fikk mye støtte og mye veiledning! Så jeg er absolutt på bedringens vei nå. Er ferdig med permisjonen og skal straks tilbake til jobb igjen.

Anonym poster: bfcf77347dc3146f763817b1b17b5923

[SortEngel]

Kjære TS.

Jeg sliter selv med sosial angst og ad/hd. Og jeg har 2 flotte unger som er flinkere enn meg noen ganger. LOL

IKKE LA folk fortelle deg om du skal få barn eller ikke. DET er dte bare DU som kan bestemme og utføre .

Mange av folkene her ikke vet ikke hva angst er og hva det er å slite psykisk. Jeg fikk nesten hele familien min i mot meg da jeg sa jeg skulle på unger....

De sa bare; som de her inne TENK på ungene....Ja, men ungene MINE lider ikke av mine psykiske lidelser. Begge er flinke på skolen med på det meste og jeg får skryt av opdragelsen min og hva jeg har gjordt for ungene.

IKKE la deg defineres som noen som ikke kan få barn. Det er opp til DEG og mannen din. Spørr han .... Han vet 100% bedre enn fremmende folk her inne.

Men jeg skal ikke rose male dette.... Jeg har det fryktelig tungt noen ganger, men ungene kommer alltid først.

Jeg står frem med profil for jeg er stolt over den jeg er og ungene mine.

Og ja jeg har dysleksi... men det vises jo på skrivingen.

Stå på. Vær deg selv som du er, med plager og alt annet.

Fordi du er verdiful.