Angst for HIV

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hva som går av meg for tiden. Jeg er så redd, for alt.

I fjor på denne tiden (eksamensperioden) fikk jeg for første gang sopp. Jeg var ganske utkjørt og stresset over alt som foregikk på skolen, og jeg følte jeg kunne bryte sammen av ingenting. Jeg hadde holdt meg til kun en partner lenge (jeg kan ikke være sikker, men han sa i hvert fall at han kun holdt seg til meg), og den tiden vi var sammen hadde vi ubeskyttet sex.

Plutselig fikk jeg det for meg at det ikke var sopp jeg hadde, men herpes. Jeg ble helt hysterisk, gråt, og tenkte at livet mitt var over. Jeg fortalte det gråtende til mamma, og hun kunne ikke annet enn å le av meg... Men jeg var 100 prosent sikker på at dette her var herpes. Derfor kjørte vi til legevakta, hvor legen (som jeg begynte å gråte til) veldig raskt kunne konstatere at dette ikke var annet enn en helt normal soppinfeksjon. Siden har jeg kun ledd av denne episoden.

Men nå har jeg fått det for meg at jeg har fått HIV og mest sannsynlig et farlig HPV-virus som kommer til å utvikle seg til livmorhalskreft. Jeg tror med andre ord at jeg kommer til å dø, og det er en helt grusom følelse, som jeg ikke vet hvor kommer ifra. Jeg får knapt sove om kveldene, og når jeg leser om disse infeksjonene på nettet blir jeg blek, kvalm og begynner å skjelve.

Det verste her er at jeg fint kan ha disse sykdommene. Jeg har vært seksuelt aktiv siden jeg var 15 (er nå 19) og på disse 4 årene har jeg vært i forhold med 2 stk. (vi brukte ikke beskyttelse, men testet oss for klamydia). I tillegg har jeg hatt noen one night stands, de fleste med kondom, men jeg har også vært så idiot og ikke brukt det.

Nå har jeg ikke hatt sex siden i fjor, og jeg kommer aldri til å ha sex med en person jeg ikke er sammen med igjen, og aldri uten kondom. Hva i helvete tenkte jeg med som 15-16 åring?!?!

Men hva om de jeg var sammen med hadde HIV uten å vite det? Hva om en av de jeg var så dum å hadde ONS med hadde HIV? Jeg tør ikke teste meg, fordi jeg kommer ikke til å takle å vente på resultatet, samtidig som jeg vet jeg kommer til å dø om testen faktisk viser positivt. Jeg kommer ikke til å klare å få det svaret, jeg kommer til å ikke ville leve lenger.

Jeg vet ikke hva som går av meg. Jeg vet at jeg mest sannsynlig (ettesom kun ca 35 stk i Norge blir smittet via heterofilt samleie hvert år) ikke har det, og at sjansene er små. Likevel er jeg så ufattelig redd. Akkurat som før jeg setter meg på et fly, er jeg sikker på at det kommer til å styrte, selv om jeg vet at det er større sjanser for å dø i en bilulykke.

Kan det tenkes at jeg har en form for angst, eller har jeg virkelig god grunn for frykten jeg sitter med? Er det noen andre her inne som føler det slik?

Jeg har egentlig skrevet dette for å få ut frykten, og lette litt på trykket. Jeg ber ikke om å bli dømt, det klarer jeg fint å gjøre selv. Jeg håper noen kan komme med en ordentlig tilbakemelding (ja, jeg ønsker nok aller helst å bare bli beroliget), og ikke fortelle meg hvor dum jeg har vært som har hatt ubeskyttet sex.

Jeg vet at jeg bør sjekke meg, ikke fordi det er kjempestor sjanse for at jeg har det, men for at jeg skal slutte å tenke på det. Problemet er bare at jeg ikke klarer det. Jeg klarer ikke engang tenke på å vente på svaret, og å se legen se på meg med bekymrede øyne og si at testen dessverre var positiv.

Åh, for et liv...

Anonym poster: ab8315aa4da0ba080bc7990dc0b8a386

[Gjest navnelapp]

Dette minner veldig om angst, og det er nok det du skal be om hjelp til å handtere, framfor den hypotetiske HIV-smitta du tenker på. Snakk med fastlegen din, det er ganske vanleg med slik helseangst, og det finst anerkjente behandlingsmetodar, til og med spesialistar som jobbar særskilt med helseangst. Eg trur du klarer å kome deg ut av dette viss du bestemmer deg for det. Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg har ikke så mye annet å si enn at jeg hadde akkurat samme type angst som deg. Og jeg var 24år når jeg tok helt av med å psyke meg ned. Jeg nileste om temaet, noe som selvsagt ikke gjør ting bedre.

Jeg var livredd for å teste meg. Ville ikke ha svaret. Til slutt overtalte legen min meg om at jeg skulle ta en test. Jeg gjorde det og han ringe meg noen dager senere for å fortelle at den var negativ. Heldigvis.

Jeg har ikke like total angst idag, men er fortsatt noe angstpreget med tanken på å stikke meg på en nål på jobb f.eks. (Jeg jobber såklart innen helse...).

Anonym poster: 214d896df06d52e08a3208f4894a47e4

[AnonymBruker]

Tusen takk for fine svar, begge to!

Jeg vet virkelig ikke hvordan det har blitt sånn, hvordan jeg i det hele tatt begynte å tenke på det. Jeg pleier vanligvis ikke å være så hysterisk for så mye, men når det først skjer blir det veldig ille. En gang var jeg sikker på at jeg hadde MS fordi det prikket så i lilletåa, og jeg leste at dette var et symptom for MS. Dette gikk heldigvis over da lilletåa sluttet å krible etter noen dager, og jeg innså hvor idiotisk det var å bli så redd for noe slik. Men dette går liksom ikke over, da jeg vet at HIV ikke gir noen symptomer, og man gå med det i 15-20 år uten å vite at man har det. Tenk da hvor mange som kan ha det uten at de er klar over det?!

Jeg var livredd for å teste meg. Ville ikke ha svaret. Til slutt overtalte legen min meg om at jeg skulle ta en test. Jeg gjorde det og han ringe meg noen dager senere for å fortelle at den var negativ. Heldigvis.

Åh, så godt å høre at du fikk gjort det etter hvert, selv om det var vanskelig! Kan tenke det var grusomt å vente på svaret, men samtidig en helt fantastisk lettende følelse å få høre at testen var negativ.

Jeg får nok bare ta til mote å oppsøke legen min om dette skal gå over. Ta en test, og få vite at jeg er frisk som en fisk, eller få vite at jeg har HIV og starte på medisiner. Det går ikke bort selv om man unngår å teste seg.

Anonym poster: ab8315aa4da0ba080bc7990dc0b8a386

[AnonymBruker]

Jeg tror det som hjalp meg var å ha en god dialog med legen min, at han tok meg seriøst og ikke ga uttrykk for at han syntest jeg overdrev å lagde meg ideer.

Jeg kjenner meg igjen i det å merke små ting hele tiden. F.eks har jeg litt vondt i den ene puppen og begynner å tenke på brystkreft. Osv... det er slitsomt!

Merkelig nok har jeg ingen problemer med å jobbe med syke mennesker.

Anonym poster: 214d896df06d52e08a3208f4894a47e4

[AnonymBruker]

Kan det tenkes at jeg har en form for angst, eller har jeg virkelig god grunn for frykten jeg sitter med? Er det noen andre her inne som føler det slik?

Anonym poster: ab8315aa4da0ba080bc7990dc0b8a386

Det høres absolutt ut som angst. Jeg har hatt det slik selv en gang. Trodde jeg holdt på å få hjerteinfarkt på grunn av eksamen. Fikk sjekket det til lege og konstatert at det hadde jeg absolutt ikke. Da gikk jeg hjem og googlet meg frem til alt mulig annet det kunne være. Kom frem til at jeg hadde fått slag, noe som selvfølgelig heller ikke stemte. Kroppen din kan spille deg mange rare puss når du sitter og leser om sykdommer. Plutselig kjenner du at du har litt vondt i en tå, begynner å google og vips så har du diagnostisert deg selv med hjernesvulst.

Det siste du burde gjøre er å sitte på nettet og lese om disse sykdommene, det gjør bare alt verre.

Anonym poster: 043303496aea76169601995181c511e1

[AnonymBruker]

Det beste er å sjekke seg. Jeg var litt som deg, var redd jeg hadde hiv selv om det ikke var noen grunn til det. Etter at jeg tok prøven og ventet på svaret begynte jeg å google og var helt overbevist om at jeg hadde hiv. Begynte til og med å lese sidene til en interessegruppe for hivsmittede siden jeg var overbevist om at jeg var smittet. Så kom svaret og det var selvsagt negativt. I ettertid ser jeg hvor irrasjonell jeg var, og det er så godt å vite at man ikke er smittet. Den siste kjæresten min ville gjerne at vi skulle teste oss sammen. Jeg hadde ikke hatt sex med noen etter siste hivtest, men likevel var jeg livredd denne gangen også. Begynte å fable om at de kanskje hadde byttet om på testresultatene første gangen.. Helt idiotisk. Ta mot til deg og test deg, det er så godt å vite at man ikke er smittet

Anonym poster: 99d5aadb78e5347e4f27a02928509565

[Gjest Naria]

Jeg synes du skal ta dette opp med legen din TS. Den angsten du beskriver er på ingen måte normal eller rasjonell og jeg tror det er lurt å ta tak i dette før det blir verre. Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg fant ut i fjor at jeg hadde hepatitt c. Legen skisserte cirka 6 promille sjanse for å få det via sex, HIV har litt høyere risiko her i Norge, men ikke mye. Altså sjansen er svært liten, men den er der. Jeg ventet på HIV testen og var utrolig nervøs, men det var utrolig godt å få det avklart at jeg ikke har HIV. En HIV-infeksjon er ingen dødsdom lenger, men selvsagt alvorlig. Jeg syns du skal ta en test, jeg. Bli ferdig med det :-)

Anonym poster: a01b1823611951673a74b8f151b8fc89

[AnonymBruker]

Gå til fastlegen og evt få henvisning til psykolog Man kan være skeptisk til å prate med en vilt fremmed - men overraskende nok hjelper det bare å få ting i perspektiv og snakke med noen man ikke kjenner som man dermed kan åpne seg mer for uten å føle at man blir dømt.

Anonym poster: 48fb0427a0147a0ba182c91a4cf56362

[AnonymBruker]

Ja, du har nok smitteangst. Du er ikke tilfeldigvis medisinstudent eller noe? Kjenner meg så igjen fra jeg var student på sykepleiestudiet, jeg sjekket meg for alt som var mulig å sjekke seg for (hiv, hepatitt B og C, herpes, klamydia, mycoplasma genitalium, etc etc). Jeg vaksinerte meg mot Hepatitt A og B, stivkrampe, difteri, kikhoste osv.

Det eneste som hjelper er først å teste seg for de infeksjonene man er redd for, pg forhåpentligvis få avkreftet dette. Også å vaksinere seg kan hjelpe. Og snakk med legen. Kanskje kan det ligge en angst i bunnen.

Anonym poster: d05cf59f23b1fcad1a36dd21bfee380c

[AnonymBruker]

TS her, må bare si tusen takk for alle tilbakemeldingene fra dere:) Litt godt å se at jeg ikke er alene med å få slike redsler, selv om det selvfølgelig ikke er greit på noen som helst måte... Det er rett og slett belastende.

Jeg fikk snakket med moren min om det, og hun fortalte at faren hennes (altså min bestefar) hadde slitt veldig med angst, så tror nok jeg skal få snakket med en psykolog også. Hun var veldig støttende, og det var godt å snakke med henne, selv om hun kom med det selvfølgelig som at jeg naturligvis var frisk, og at det ikke var noe å bekymre seg over. Men jeg tok til mote og bestilte meg en legetime. Uheldigvis hadde ikke legen min ledig time før torsdag neste uke, så jeg må jo gå å grue meg ihjel for dette i over en uke... Heldigvis merker jeg at det har blitt noen hakk bedre nå, etter å ha snakket om det og fått skrevet litt her. Forhåpentligvis blir det bare bedre frem til jeg får tatt testen.

Jeg måtte jo spørre henne om hun hadde vært like glad i meg selv om jeg hadde HIV, noe hun selvfølgelig kom til å være. Haha, uff.. Jeg har også tenkt positive tanker som at verden faktisk ikke går under om testen er positiv, selv det kommer til å føles slik. Jeg er jo fremdeles den samme meg.

Jeg kommer til å være helt nervevrak dagene før, og ikke minst mens jeg venter på testen. HÅPER så inderlig den er negativ, da kommer små negativiteter i livet mitt til å føles helt ubetydelige. Og jeg skal aldri, aldri ha ubeskyttet sex igjen, før jeg er i et forhold hvor vi tester oss sammen.

Jeg lurer forresten på om noen vet hvordan en slik test foregår? Må man vente noen timer på svar, eller er det snakk om flere dager? Og blir man ringt opp uansett resultat på testen, eller får man svaret inne hos legen, face to face? Jeg kommer ikke til å tørre å ta telefonen å høre tonen i legens stemme hvis han ringer, eller se ansiktsuttrykket på legen hvis han roper meg inn.

Men som sagt, det går heldigvis litt bedre nå!)

Anonym poster: ab8315aa4da0ba080bc7990dc0b8a386

[AnonymBruker]

Så bra du får hjelp, både av legeogmkanskje psykolog og kan snakke med moren din. Vet hvor jævlig man har det. Men man får bare ha beskyttet sex når man starter et forhold, og teste seg osv. De forholdene man har hatt, får man ikke gjort noe med uansett.

Man tar blodprøver og eventuelt en gynekologisk undersøkelse, alt etter hvor mye du vil teste. Hiv, hepatitt b og c, syfilis og faktisk herpes kan testes gjennom blod (mange leger vet ennå ikke at det er mulig å teste antistoffer for herpes via blod, men det er det).

Skal du teste for hpv, klamydia, mycoplasma g osv er det nødvendig med gyn. Kanskje du kan få henvisning til nekolog om du ikke vil at fastlegen skal gjøre det. Olafiaklinikken i Oslo er veldig proffe og gratis.

Du kan avtale å få svar uansett om du forteller om angsten. Det tar noen dager, opptil 14 dager i verste fall å få svar. Men ut fra hva du forteller er det veldig lite sannsynlig at du har hiv og skulle du ha det, er du like mye verdt som menneske uansett.

I tillegg til alle vaksinene jeg nevnte kan man jo vaksinere seg mot hpv også.

Lykke til!

Anonym poster: d05cf59f23b1fcad1a36dd21bfee380c

[Gjest Marsvinet]

Jeg skjønner ikke hva som går av meg for tiden. Jeg er så redd, for alt.

I fjor på denne tiden (eksamensperioden) fikk jeg for første gang sopp. Jeg var ganske utkjørt og stresset over alt som foregikk på skolen, og jeg følte jeg kunne bryte sammen av ingenting. Jeg hadde holdt meg til kun en partner lenge (jeg kan ikke være sikker, men han sa i hvert fall at han kun holdt seg til meg), og den tiden vi var sammen hadde vi ubeskyttet sex.

Plutselig fikk jeg det for meg at det ikke var sopp jeg hadde, men herpes. Jeg ble helt hysterisk, gråt, og tenkte at livet mitt var over. Jeg fortalte det gråtende til mamma, og hun kunne ikke annet enn å le av meg... Men jeg var 100 prosent sikker på at dette her var herpes. Derfor kjørte vi til legevakta, hvor legen (som jeg begynte å gråte til) veldig raskt kunne konstatere at dette ikke var annet enn en helt normal soppinfeksjon. Siden har jeg kun ledd av denne episoden.

Men nå har jeg fått det for meg at jeg har fått HIV og mest sannsynlig et farlig HPV-virus som kommer til å utvikle seg til livmorhalskreft. Jeg tror med andre ord at jeg kommer til å dø, og det er en helt grusom følelse, som jeg ikke vet hvor kommer ifra. Jeg får knapt sove om kveldene, og når jeg leser om disse infeksjonene på nettet blir jeg blek, kvalm og begynner å skjelve.

Det verste her er at jeg fint kan ha disse sykdommene. Jeg har vært seksuelt aktiv siden jeg var 15 (er nå 19) og på disse 4 årene har jeg vært i forhold med 2 stk. (vi brukte ikke beskyttelse, men testet oss for klamydia). I tillegg har jeg hatt noen one night stands, de fleste med kondom, men jeg har også vært så idiot og ikke brukt det.

Nå har jeg ikke hatt sex siden i fjor, og jeg kommer aldri til å ha sex med en person jeg ikke er sammen med igjen, og aldri uten kondom. Hva i helvete tenkte jeg med som 15-16 åring?!?!

Men hva om de jeg var sammen med hadde HIV uten å vite det? Hva om en av de jeg var så dum å hadde ONS med hadde HIV? Jeg tør ikke teste meg, fordi jeg kommer ikke til å takle å vente på resultatet, samtidig som jeg vet jeg kommer til å dø om testen faktisk viser positivt. Jeg kommer ikke til å klare å få det svaret, jeg kommer til å ikke ville leve lenger.

Jeg vet ikke hva som går av meg. Jeg vet at jeg mest sannsynlig (ettesom kun ca 35 stk i Norge blir smittet via heterofilt samleie hvert år) ikke har det, og at sjansene er små. Likevel er jeg så ufattelig redd. Akkurat som før jeg setter meg på et fly, er jeg sikker på at det kommer til å styrte, selv om jeg vet at det er større sjanser for å dø i en bilulykke.

Kan det tenkes at jeg har en form for angst, eller har jeg virkelig god grunn for frykten jeg sitter med? Er det noen andre her inne som føler det slik?

Jeg har egentlig skrevet dette for å få ut frykten, og lette litt på trykket. Jeg ber ikke om å bli dømt, det klarer jeg fint å gjøre selv. Jeg håper noen kan komme med en ordentlig tilbakemelding (ja, jeg ønsker nok aller helst å bare bli beroliget), og ikke fortelle meg hvor dum jeg har vært som har hatt ubeskyttet sex.

Jeg vet at jeg bør sjekke meg, ikke fordi det er kjempestor sjanse for at jeg har det, men for at jeg skal slutte å tenke på det. Problemet er bare at jeg ikke klarer det. Jeg klarer ikke engang tenke på å vente på svaret, og å se legen se på meg med bekymrede øyne og si at testen dessverre var positiv.

Åh, for et liv...

Anonym poster: ab8315aa4da0ba080bc7990dc0b8a386

I perioder har jeg det på samme måte. Dødsangst for alt og alle eller depresjon der jeg tenker at alt er over og at jeg like godt kan dø. Jeg har funnet ut at å spise sundt, trene og ta litt sol hjelper mot alle psykiske problemer jeg opplever. Det hjelper også å ha snille mennesker rundt seg og å holde seg selv opptatt slik at man ikke får så mye tid til å tenke slike stressende tanker.

[AnonymBruker]

NÅ har jeg endelig fått tatt denne forbaska testen. I tiden før hadde nervene roet seg veldig, og jeg gruet meg ikke stort. Men nå, etter at det er gjort og jeg vet at det ikke er noen vei tilbake, så kommer nervene krypende tilbake.

Legen min var heldigvis utrolig grei og lett å prate med. Han fortalte meg at det var veldig lite sannsynlig, men forsto også at når jeg visste at det ikke var 100% at alt var fint, så kunne tankene komme. Da var det bare en ting å gjøre, og det var å ta en test...

Han sa også at med mindre jeg hadde tilbragt noen måneder i et afrikansk land, og hatt et utagerende sexliv med mangfoldige menn, så så han absolutt ingen grunn til å bekymre seg. Hiv smitter ikke lett, sa han. Men hepatitt B smittet derimot nærmest garantert. Så bare for sikkerhets skyld testet jeg dette også.

Så nå venter jeg altså svar på en HIV-test, samt resultatet på hepatitt B-testen. Det tar ca 5 dager før resultatet kommer, og forhåpentligvis tikker det da inn en melding om at testene var fine. Han skulle ringe om noe var som det ikke skulle være. Han MÅ ikke ringe meg. Virkelig...

Men det er deilig og fått det gjort, men langt deiligere blir det å få resultatet. Jeg får bare omringe meg med gode venner de kommende dagene, så går nok tankene over på noe annet.

Måtte bare dele litt tanker her igjen, hehe... Det føles litt bedre da! Ønsker dere alle en fin dag videre:)

Anonym poster: ab8315aa4da0ba080bc7990dc0b8a386

[Minya]

Gratulerer med å endelig ha kommet over angsten for å ta testen! Dette går nok helt fint, kjære deg. Det er ekkelt å vente på testresultatene, men det går nok bra

[Gjest navnelapp]

Hurra, du gjorde det! Og så fint at du møtte ein lege som forsto deg, og kunne forklare deg ting.

[pinar]

Så bra du turte å ta testen

Smitteangst, og generelt angst for å bli syk er nok ganske vanlig.

[Annabel]

Takker for tilbakemeldinger, dere:)

Fikk nettopp resultatene på melding, og de viste seg å være helt fine:D Det eneste var lavt jern, men null HIV eller hepatitt B. Ååh, for en fantastisk følelse!.

[Gjest navnelapp]

Strålande! Spis jerntablettar, og gå ut i livet med friskt mot.