Problemer i ekteskapet

[Gjest Anonymous]

Jeg har nå vært gift i ca 1 år. Synes ting begynner å bli vanskelig allerede nå. Vi har vært i sammen i 9 år og alt har fungert bra. Men etter vi ble gift så har ting blitt verre.

Så det jeg lurte på til dere som er skilt, hvor lenge var dere gift, og hvor lenge gikk det fra dere hadde prob. til dere tok skrittet ut til skilles?

[Gjest Snart gift selv...]

Er det så store problemer at skilsmisse er eneste utvei? Ettersom det er det du spør om,mener jeg? I stedetfor å prøve å få råd til hvordan ting kan bli bra igjen?

Jeg skal gifte meg snart selv og blir litt sjokkert når folk som møter hverdagen etter ETT år, spør først om skilsmisse..... :o

[Sandman]

Det klassiske med mange samboerforhold som har vart mange år, og hvor saker og ting begynner å skrante litt, er at de bestemmer seg for at "hvis de gifter seg, da blir alt så mye bedre". Så gleder de seg over den begivenheten som skal komme, og dette igjen fortrenger det som ikke var så bra. En tid etter bryllupet, innhentes man av det som ikke var så bra i forkant av bryllupet.

Noen velger andre "fluktveier" enn bryllup, f eks bytte bolig, eller skaffe barn, eller flere barn hvis de har barn fra før.

Fenomenet er svært ofte forekommende. Det har jeg registrert rundt omkring veldig mange ganger.

[Gjest Anonymous]

Vet akkurat hvordan du har det.Vi hadde vært smmen i 7 år når vi giftet oss for 2 år siden,noe vi ALDRI skulle ha gjort.Vi fløt vel litt på bølgen med at mange av våre venner giftet seg...Vi er fortsatt gift men hvem vet hvor lenge.Har ikke noe gått råd å gi deg jeg men sender deg

[Gjest Moonshadow]

Hva med å prøve ekteskapsrådgivning da. Det er jo gratis og jeg vil tro det er verdt å prøve i allefall.

[Bitte]

Synes også det er litt raskt å begynne å klage etter 1 år,altså....

Virker da litt lite gjennomtenkt.

Man må jo holde fokus på selve ekteskapet,og ikke bare bryllupet,når man planlegger bryllup.

Tror fokus ofte er feil....dessverre! :-?

[LaToya]

Jeg var gift 1,5 år før vi tok ut seperasjon :cry:

Var sammen i 5 år før dette og vi hadde bra, men tydligvis ble hverdagen for grå for min eks, for da en annen jente la seg etter han så var det over og ut for meg

Han var ikke intressert i å prøve å jobbe vidre med det vi hadde.

Lykke til.

[Gjest Anonymous]

Jeg kom aldri så langt at jeg giftet med eller fikk barn. Men, jeg fikk en lærerik erfaring med x i 9 år.

Det er riktig som de andre skriver. Det å gifte seg å få barn løser ikke problemer.

Jeg ville forsøkt ekteskapsrådgivning. Du vil før eller siden støte på problemer dersom du velger å gå nå, og få deg en ny mann. Ingen er perfekte. Menn og kvinner snakker to forskjellige språk. Menn er veldig enkle i tankegangen og vi kvinner tolker alt til minste detalje. Aner ikke hva dere sliter med som andre ikke har klart å løse.

[Andrea]

Naa vet jeg ikke hvor dypt denne fölelsen sitter hos innlegger (om at forholdet skranter), men det er menneskelig aa feile. Hvis man har gjort en feil, vil jeg paastaa at det er bedre aa innse det naa, enn aa fortrenge og leve i en situasjon hvor man ikke föler seg tilpass, for saa om 30 aar aa slaa fast at "pokker....det var jo ikke dette jeg egentlig ville ha ut av livet mitt."

Ikke ignorer fölelsene dine.

[Gjest Anonymous]

Takk for svar.

Til de som tror jeg giftet meg for å redde forholdet er det feil.

Jeg var overbevist at X var den rette i livet mitt. Det har jeg vært i mange år.

For å forklare litt mer. Vi giftet oss og alt var helt på topp.Følelsene var i høyspend. En liten stund etter ble det nok for brått "normalt" igjen. Og det endte med at vi begynte å krangle og forholdet hanglet. Det var ganske ille. Men vi bestemte oss ikke for å gi opp. Men etter den krangelen har liksom aldri blitt helt det samme igjen.

[Gjest Madam Felle]

Unnskyld meg, men vilken verden lever du i? Hvorfor skulle bryllupet gjøre noe med det "normale" som du påpeker som noe negativt?

Klarer en ikke å se at selv om en gifter seg så er hverdagen der etter bryllupet også, eller lever en i en drømmeverden som tror at et bryllup skal ta en langt bort fra det "normale".

Er så glad for at både min kjære og meg selv mener at hverdagen vår ikke vil bli forandre selv om vi gifter oss. Bryllupet er en måte å bekrefte følelsene for hverandre, men ikke å forandre hele tilværelsen vår. For den vherdagen vi har nå før bryllupet er den vi begge trives med, og vi vil ikke forandre den selv om det er det "normale"

Men men noen tror at en vil leve som nygifte hele livet, men trodde virkelig ikke voksne mennesker som har levd sammen i mange år tenkte sånn.

Kanskje dere bør sette dere ned å snakke om hva som egentlig ahr forandret seg, og hvorfor dere begge eller en av dere hadde større forventinger til forholdet etter bryllupet enn før. En rådgiver kan aknskje være på sin plass i slike tilfeller.

[Gjest Anonymous]

Hadde ikke vi trivdes i det "normale" forhold før vi giftet oss, så hadde vi vel aldri giftet oss. Vi tenkte da faktisk ikke bare på bryllupet men ekteskapet. Saken er bare den at ting ble verre etter at "nygift"perioden var over. Hadde ting gått tilbake til slik det var før vi giftet oss hadde vi ikke hatt noe problem!

Og ja, vi har faktisk prøvd å få dette til å gå. Men spørsmålet mitt var hvor lenge skal man prøve, resten av livet??

Jeg startet faktisk denne tråden for å få noen tips evt innspill av andre som har vært i denne situasjonen. Ikke for å få noen moralpreken!

[Gjest Kane]

Jeg startet faktisk denne tråden for å få noen tips evt innspill av andre som har vært i denne situasjonen. Ikke for å få noen moralpreken!

Sinna altså??

For å være litt alvorlig da.. Jeg har vært i to lange forhold, det første varte i ti år og vi rakk heldigvis aldri å gifte oss, men barn fikk vi. Hverdagen var der fra dag en omtrent så den er ikke noe poeng for meg å komme inn på - men det jeg lærte der og da var at man i prosessen "fikse forhold" faktisk kan være ganske selvutslettende uten at man nødvendigvis er klar over det - man gjør alt for å redde "kjærligheten"

Så lærte jeg at det ikke er kjærligheten såm trenger reddning.. Kjærlighet er det som gjør store problemer små og overkommelige..

I mitt andre lange forhold lærte jeg at man ikke trenger utslette seg selv for å tekkes den andre - man kan være to fullstendige individer som lever sammen fordi man vil det - og derfor klarer man av problemer - store som små - ved hjelp av respekt, tillit, humor, kjærlighet og ærlighet..

Dersom du innser at problemene er så store at du vurderer å bryte er ikke lengre kjærligheten drivkraften din. Dette påstår jeg fordi kjærlighet er det som får deg til å fortsette uansett hva.. Man hører en kvinne bli slått helseløs av sin mann (eller motsatt) men både i frykt OG i kjærlighet kan hun (han) velge å bli i forholdet.. I frykt for hva som skal skje dersom man bryter ut, men som oftest i kjærlighet fordi man tror det skal redde alt...

Jeg brukte fire år på å bryte ut av mitt første forhold, det var den tid det tok meg å innse at jeg var mentalt ferdig, fysisk ferdig og at det ikke lenger var kjærlighet som holdt meg der men vonde vaner og rutine..

Jeg har brukt like lang tid på å jobbe for det forholdet jeg nå er i - fordi jeg innser at det er kjærlighet som får meg til å bli.. Det kunne ikke vært noen annen mann for meg - ingen som kan ta hans plass i mitt hjerte.. Derfor slåss man videre med hverdagens små og store demoner..

Det er bare du og din kjære som kan finne ut av de problemer dere har - ingen andre kan fortelle dere noe om dem.. Ikke en gang en psykolog eller terapeut.. Dere kan derimot få hjelp til å kommunisere, få ting i perspektiv og satt ord på følelser..

Skillsmisse er en lettvint utvei dersom nissen følger med på lasset til neste forhold fordi man ikke tar seg tid til å finne ut hva som gikk galt og hvorfor - for så å dra lærdom av det...

Lykke til - Kane

[Gjest Anonymous]

Jeg skulle akkurat til å skrive et innlegg om akkurat det samme da jeg så denne tråden. Velger å være anonym nå..

Jeg har vært gift i snart to år. Jeg elsker mannen min. Men nå har vi store problemer. Etter at vi kjøpte hus og fikk barn ( for litt over ett år siden, begge deler) Er det blitt en tøff hverdag. Vi har hatt dårlig råd i perioder, og jeg var litt "vanskelig" i barsel tiden. Vi krangler om ALT. Vi har bestandig vært veldig forskjellige, men har alltid ment at dette var en styrke hos oss. Nå blir vi ikke enige om noe. Sexlivet har vært dårlig en god stund, og jeg vet det gjør ham irritert. Vi klager på hverandre hele tiden, og klarer ikke kommunisere.

Jeg har en klump i magen nesten hver dag. Jeg har så dårlig samvittighet for vær skjønne datter ( nå begynner jeg nesten å grine...) for jeg synes ikke vi har en hyggelig atmosfære hjemme i det hele tatt. Jeg merker at jeg begynner å få dårlig selvtillit og i min nye jobb, som jeg elsker, blir jeg usikker og "tander" for ethvert ord som ikke er positivt, om dere skjønner.... Tror alt det her henger sammen... Jeg ser at han ikke har det bra, og det går ut over meg... ( hvorfor har du ikke ryddet... det ser ikke ut her... du er så fjern... du er så sløv...dum...) Jeg er så lei av kritikk at jeg får lyst til å sette meg ned å hyle..........

Han sier at vi ikke passer sammen og at vi kanskje må tenke oss om... dette sier han riktignok i sinne da... Nå har vi ikke snakket sammen på en og en halv dag, overser hverandre helt... holder det ikke ut...

Håper noen orker å gi meg råd, selv om jeg ikke starter en ny tråd her...

:veldigsur:

[Gjest Anonymous]

Jeg bare lurte på hvordan det går med den siste gjesten som skrev her...

[Gjest Anonymous]

Jeg har nå vært gift i ca 1 år. Synes ting begynner å bli vanskelig allerede nå. Vi har vært i sammen i 9 år og alt har fungert bra. Men etter vi ble gift så har ting blitt verre.

Så det jeg lurte på til dere som er skilt, hvor lenge var dere gift, og hvor lenge gikk det fra dere hadde prob. til dere tok skrittet ut til skilles?

Det virker nå som om du har gitt opp allerede, og da er det vel ikke noe å vente på. Ta bare ut skilsmisse nå, så blir det fort overstått.

Hvis du ikke har lyst til å gi opp enda, les mer:

For at et forhold/ekteskap skal fungere må man jobbe for det. Det er ikke sånn at bare man er gift så ordner alt seg av seg selv. Dere må fortsatt ta vare på hverandre, lytte, støtte, være en venn samtidig som en elsker. Og ikke minst, et forhold krever at de involverte er villige til å inngå kompromiss der dere er uenige. Hvis begge står på sitt, og krever sin individualitet, er det ganske klart at ingen av dere egentlig er klare for et seriøst forhold.

Men, tilslutt, elsker du han? Hvis du elsker han enda, men bare er sint på han, kanskje dere kan prøve å jobbe med problemene deres istedet for å gi opp med en gang?

Hvis du ikke elsker han - vel - bare få det overstått, og ta ut skilsmisse. Liten hensikt å fortsette i et forhold som i realiteten allerede er over.

[Gjest Anonymous]

gresset er ikke grønnere på den andre siden sier alltid en eller annen til meg... som all annen motgang i livet, må man bruke den til å skjønne seg selv- bli bedre kjent med seg selv.det vonde kan bli brukt til noe godt. du som ikke startet en link, men er på gråten... dere er jo i full krig jo! og det kan ikke bli verre enn det dere har det nå. begge er usikre, redde, fyllt til randen med følelser. ta en time out, gjør noe annet, møt hverandre på en nøytral plass. sikkert ikke det noen av dere ønsker. om dere krangler hele tiden, så er det fordi dere ikke krangler ferdig når dere har begynt

lykke til:-)

[snexi]

Ser det er en stund siden denne tråden ble startet.

Hvordan gikk det med deg ANONYM?

Min mann og jeg har vert sammen siden vi var 16 år (er i beg, av 30 nå) Vert gift de 5 siste årene og har 3 barn.

Ting er ikke alltid like lett, men det er veldig viktig med kommunikasjon. Og har en den rette innstillingen og alltid fortsetter og jobbe med forholdet har en gode ods.

Vi har lært at en aldri skal ta hverandre for gitt, og gjensidig respekt er også viktig.

Håper det gikk bra med dere, har jo vert sammen en stund da, så dere kjenner jo hverandre godt i utgangspunktet.

[Gjest Danielle 73]

:o Ikke vet jeg hva sånt kommer av, men meg og exen var gift i 3 av 5 år vi var sammen. Problemene begynte når han mistet jobben. Da gikk det nedover med både gubben og ekteskapet. Han forandret seg så til de grader slik at jeg knapt nok kjente ham igjen.

Men når jeg tenker meg om, forandret han seg gradvis før også, men jeg så det ikke før, desverre. :-x

[Gjest bitten]

Jeg har nå vært gift i ca 1 år. Synes ting begynner å bli vanskelig allerede nå. Vi har vært i sammen i 9 år og alt har fungert bra. Men etter vi ble gift så har ting blitt verre.

Så det jeg lurte på til dere som er skilt, hvor lenge var dere gift, og hvor lenge gikk det fra dere hadde prob. til dere tok skrittet ut til skilles?