Depresjon eller noe annet?

[Gjest kaotisk]

Jeg har forferdelig mye på hjertet, men ingen å dele det med. Jeg lurte på om det er noen der ute som har noe råd til hva jeg kan gjøre. Er det noen som har lignende tanker?

Jeg tror ikke det er noe som kan gjøre livet mitt bedre. Jeg får det ikke til. Jeg fortjener det ikke. Jeg er nedstemt stort sett hele tiden, og jeg vil ikke at andre skal merke det. Jeg vet at det er min egen skyld at det har blitt sånn, men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å bryte ut av den onde sirkelen. Jeg føler jeg har mistet kontakt med så mange, og jeg vil ikke ringe folk og være til bry. Jeg vil heller ikke at folk skal se på meg som et sykt og svakt menneske, selv om jeg er det.

Jeg blir sliten av de minste ting. Det meste stresser meg. Bare å gå ut på gaten, og at folk ser på meg, stresser meg. Jeg går som regel med hodet ned. Eller later som at jeg gjør noe på mobilen for å unngå blikk. Jeg prøver å ikke vise at jeg skjelver på hendene. Jeg rødmer fort, og blir fort varm. Hjertet slår ofte så fort og hardt at jeg tror det skal hoppe ut av brystet. Å gå på bussen stresser meg. Og å gå i de lange gangene på skolen er ubehagelig. Jeg tenker mye på skolen og det jeg skal gjøre, men jeg får ikke til å gjøre noe. Jeg har verken motivasjon eller konsentrasjon, og ofte kan jeg sitte i 8 timer uten å ha fått med meg noen ting. Jeg vil ikke at folk skal legge merke til meg. Vil helst være usynlig. Hvis jeg ikke har forelesninger blir jeg ofte hjemme i stedet for å dra på skolen. Jeg er hele tiden redd for å dumme meg ut. Men jeg vet at jeg er paranoid, og at folk egentlig ikke ser på meg.

Hvis jeg skal være sammen med noen kan det bare være de aller nærmeste. Jeg orker ikke å bli kjent med nye mennesker. Det er for slitsomt. Jeg drar aldri ut lenger, og jeg sier ofte at jeg er syk eller har så mye skole å gjøre. Jeg føler at jeg snart ikke har flere unnskyldninger å komme med hvis jeg blir invitert noe sted. Jeg blir verre av alkohol. Dagen derpå tør jeg iallfall ikke gå ut, og ofte tror jeg at jeg skal dø. Jeg har ofte hatt panikkangst når jeg har vært fyllesyk. Lenge siden jeg har hatt anfall, men jeg tror det er fordi jeg vet at det egentlig ikke er farlig.

Jeg er redd for å ikke få til noe, og jeg tror jeg kommer til å mislykkes i fremtiden. Men jeg tør ikke å gi opp helt. Jeg må iallfall late som at jeg har ambisjoner og driv, og gjøre det jeg absolutt skal. Jeg tenker at jeg ikke får jobb. Og jeg burde strengt tatt ikke jobbe med mennesker hvis jeg er sånn som jeg er nå.

Jeg klarer ikke å la folk slippe innpå meg. Tanken på en kjæreste gjør meg livredd, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å bli så godt kjent med en person, eller stole så mye på en person. Jeg blir kvalm av tanken på at noen skal ta på meg.

Jeg har perioder hvor jeg sliter med dårlig søvn. Ofte sovner jeg ikke før langt utpå natten, men våkner allikevel tidlig, og da får jeg ikke sove igjen. I det siste har jeg fått sove ganske fort etter at jeg har lagt meg, men føler meg allikevel ikke uthvilt når jeg våkner etter mange timers søvn.

Jeg føler at jeg bare eksisterer. Og jeg er redd for å ”leve”. På en måte føler jeg at jeg ikke fortjener det. Som om at jeg har mistet retten til å leve. Skulle så gjerne ønske at noen andre som ville satt mer pris på et liv fikk mitt. Jeg kan ofte tenke at andre er egoistiske, men snakk om å kaste stein i glasshus. Det eneste jeg tenker er jo selvsentrerte og negative tanker om meg selv. Jeg klarer jo ikke å gjøre det jeg vil for andre, for jeg har nok med mitt eget forstyrrede hode. Jeg sliter mye med å fortelle om hvordan jeg egentlig har det. Jeg tenker at de som er glade hele tiden er dumme. Det er en forferdelig tanke. Jeg føler meg ikke veldig intelligent, men jeg skjønner ikke hvordan mennesker som har det så bra kan unngå å se alt det forferdelige som skjer i verden.

Jeg har slitt med mat i over fem år. Jeg hater kroppen min og utseendet. Komplimenter preller av, og jeg tror ikke noe på dem. Jeg tror jeg er nedstemt av natur. Jeg kan oppleve noen brudd av glede fra for eksempel musikk, en god klem, eller noe hjernedødt på tv, fordi i et øyeblikk kan jeg oppleve at jeg er tankeløs. Jeg klarer ikke å akseptere at en tanke kun er en tanke, selv om det objektivt sett virker logisk for meg. Jeg tenker ofte på at det er noe feil med hjernen min. Kanskje er noe feil med nevrotransmitterne i hjernen. Kanskje er det noe med hippocampus. Hormonell ubalanse? Jeg vil så gjerne at det skal være noe fysisk heller enn psykisk.

Jeg er ganske sikker på at det begynte for fullt for 10 år siden, da jeg begynte å merke at jeg var annerledes med mine negative tankemønstre. Har siden det hatt mange vonde og lange perioder. I de senere årene har de kommet oftere, og vart lengre.

Jeg har følt meg veldig ensom, men jeg vet at det er selvforskyldt. Jeg vil bare ikke være til bry eller vise folk at jeg er lei meg. Det er slitsomt å late som at alt er bra. Og jeg tror ikke jeg er så flink til å drive med skuespill heller, så jeg tror folk skjønner at jeg ikke har det bra. Det er flaut. Ofte går humøret mitt ut over familien min. Jeg blir sint og irritert fort. Ofte på pappa. Og så blir jeg enda mer sint på meg selv etterpå. Jeg blir sint hvis folk prøver å tvinge meg til å ha det bra.

Det eneste jeg vil er å være glad igjen. På ekte. Og kanskje gjenopprette kontakten med mange venner som en gang så meg som en viktig person i livet deres. For selv om jeg har kuttet kontakten er det ikke fordi de er lite viktige, men bare for å skåne dem fra meg. Jeg vil ha lyst til å trene, ha lyst til å spise sunt fordi det er bra for kropp og sinn, og jeg vil ha lyst til å oppleve ting. Jeg vil ha ambisjoner og mål som jeg klarer å jobbe mot med motivasjon og innlevelse.

Jeg ønsker å bli et optimalt menneske. Bare for meg selv. Ingen andre. Jeg har ikke lyst til å bry meg om hva jeg tror andre mener om meg, ei heller bry meg om de har noen reelle negative formeninger om meg. Jeg må understreke at jeg skjønner at jeg objektivt sett ikke burde ha en grunn til å være nedstemt eller føle meg dårligere enn alle andre.

Jeg vil at en dag i mitt hode kan bli en mer fredelig, vennlig og optimistisk dag. Jeg mener, eller tror ikke at mange mennesker har det så enkelt – og gudene vet at mange har det så forferdelig mye verre enn meg - men jeg vil bare kjenne litt på hvordan det er å ha det relativt bra noen ganger, og kanskje til og med ofte. Livet er ikke perfekt, men det bør være mer enn en tid hvor man venter på å dø.

[AnonymBruker]

Du har definitivt mange symptomer på depresjon. Få deg en hastetime hos legen og ta med det første skritt for å få det bedre. Be legen sjekke D-vitaminnivået ditt, ta MADRS-test og hør om det finnes noen psykologer som jobber kognitivt som du kan henvises til. Ikke gå og bær på alt dette en dag lenger enn du må.

Anonym poster: 83687b13d289177ac27ee60f7f90555b

[AnonymBruker]

Huff, dette var vondt å lese! Høres litt ut som meg for noen år siden. Høres litt ut som både depresjon og sosial angst. Jeg sliter med begge deler, men diagnosen min er egentlig ustabil personlighetsforstyrrelse.

Gå til lege, ikke legg skjul på noe, da blir det bare lengre ventetid til psykolog, og be om henvisning til psykolog, diskuter med legen om det er noen medikamenter som kan hjelpe. Jeg er helt sikker på at du vil få det bedre, det har jeg, men det tar tid og det er vanskelig å gå gjennom alene. Du kan også be om å få tatt en prøve av stoffskiftet ditt, lavt stoffskifte kan gi depresjon.

Husk, det er ingen skam i å ha en psykisk lidelse! Over 50 % av Norges befolkning vil slite psykisk en gang i løpet av livet. Slutt å straffe deg selv med disse negative tankene. Det er ikke din feil at du føler det slik.

Jeg tror også det kan være godt å være åpen om hvordan du har det ovenfor noen du virkelig stoler på. Skaff deg hjelp i dag, før det blir verre. Og disse tankene om at du ikke fortjener å leve, er bare tull! Du skriver reflektert og virker oppegående, og er sikker på at du har mye godt å bidra med. Min bror tok livet av seg, du kan virkelig ikke forestille deg hvilken forferdelig smerte det innebærer for oss som sitter igjen. Det er det verste man kan oppleve. Hadde han fortalt noen av oss hvor ille han hadde det ville vi gjort alt for å hjelpe han, og det med glede. Du er så mye verdt enn det du tror nå! Husk at når man er deprimert tenker man ikke helt klart, man tror man er en byrde, man føler seg annerledes, og tror ingen vil forstå. Men det betyr ikke at de tankene er sanne!

Håper du oppsøker og får den hjelpen du trenger - du vil få det bedre en dag!

Anonym poster: 98900c0e8b3f536c4c42b3c726fd2558