Min sorg

[Missy1]

Å sørge over å ha mistet et barn til en "sykdom"

For 2,5år siden fødte jeg en stor og velskapt gutt. Han fikk en litt tøff start på livet for han slet med å puste og det viste seg at han hadde punktert en lunge.

Etter noen dager på intensiven ble han friskmeldt og jeg fikk være sammen med han og bli kjent med han. Jeg ble fort gla i den nydelige lille gutten min.

Jeg var alene med han frem til han var rundt 5-6mnd gammel, noe som gikk veldig fint. Jeg kosa meg med babyen min

Da jeg møtte min nåværende mann begynte sønnen min å bli mye syk. Det var sånne ting som rotavirus, halsbetennelser, ørebetennelser osv. Minst 1gang i mnd var han skikkelig syk.

Han begynte i barnehagen 10mnd gammel, han var en krevende gutt og trengte litt andre utfordringer. Det gikk kjempe fint i barnehagen og han kosa seg der.

Det var noe som ikke stemte helt med gutten min, men ingen kommenterte det. Han responderte ikke når vi snakket til han, reagerte ikke på navnet sitt osv. Lettelsen var stor for meg da jeg fikk vite at han hadde væske i ørene og trengte dren. Jeg sier lettelse fordi da hadde vi funnet løsningen på problemet med at han var så i sin egen boble.

Han fikk innlagt dren, men ingenting ble forrandret. Da han var halvannet år gammel var jeg på foreldresamtale i barnehagen (en helt vanlig foreldresamtale) og da spydde de ansatte ut klagesang. Jeg fikk beskjed om at noe måtte være galt med barnet mitt, han måtte henvises til ppt og bytte barnehage til en "spesialbarnehage" som de sa.

Verden min raset sammen... Jeg hadde lenge sett at noe ikke stemte, men det som gjorde ting veldig ille for meg da jeg fikk denne beskjeden var at de i bhg hadde snakket om mitt barn bak min rygg i 4mnd før de informerte meg. Jeg ba de ta kontakt med ppt med en gang, men det var visst ikke så lett ettersom ped.lederen i bhg ville gå en mer kronglete vei for å ordne dette.

Jeg kom hjem og begynte å lese litt på nett. Beskrivelsen som barnehagen gav meg av problemene passet perfekt inn i autismespekteret. Jeg printet ut noen sider og streket ut det som stemte ift informasjonen bhg hadde gitt meg. Jg ble ledd av når jeg gav papirene til ped.leder. Hu mente jeg var hysterisk.

Jeg ville ha fortgang så jeg dro til fastlegen, men han mente at autisme ikke kunne utredes i så ung alder (1,5år). Jeg bestemte meg for å legge det litt til side.

Det var slitsomme hverdager. Ferier og helger spesielt vanskelig. Jeg dro til barnevernet som en siste utvei, vi trengte avlastning. Barnevernet så behovet, men hadde ikke økonomi. De mistenkte også at det lå noe bak (diagnose) og at hvis vi fant ut av dette ville det være en annen instans som skulle gi oss hjelp.

Det ble mye venting, purring og masing. Til slutt fikk barnevernet henvist oss til autismesenteret. Det var fellesferie så ting tok litt tid, men vi kom inn rett etter høsten og en mnd etter falt dommen, gutten min har diagnosen barneautisme.

Jg tok dette veldig pent ettersom jeg var så sikker på at han var autist, men litt etter litt kom sorgen og i perioder har den kjørt meg helt ned i grøfta.

Det er nå et halvt år siden han fikk diagnose og vi begynte å få hjelp for et par mnd siden. Vi får ikke nok hjelp så det er strevsomt. Jeg bruker dagene mine på møter for å få den hjelpen vi trenger og for å følge opp sønnen min. Uttallige timer går til trening så han skal kunne få utvikle seg.

Jeg fødte en frisk gutt også mistet jeg han, litt etter litt forsvant han og gikk inn i sin egen lille verden. Jeg savner gutten som jeg kunne få kontakt med. Jeg gledet meg sånn til å kunne snakke med sønnen min, men det er så langt i det fjerne for det er ikke sikkert han får noe brukbart språk. Det familielivet jeg så for meg får jeg ikke, jeg har isteden fått en hverdag som går til å kjempe mot systemet så vi skal få hjelpen vi trenger.

Jeg ser meg rundt og ser småbarnsfamilier som koser seg på turer i skogen, leker i hagen og spiser middag samlet. For meg er det som et eventyr. Vi er for det meste i huset fordi det ikke fungerer å finne på ting sånn som andre familier gjør. Det gjør så vondt. Jeg har akseptert at gutten min er annerledes, men sorgen er der fortsatt og jeg er så utrolig sliten.

Man tar det på en måte for gitt at man får et friskt barn som utvikler seg normalt. Jeg så et friskt barn på ultralyd så da var det i mitt hode et friskt barn jeg skulle få.

Her sitter jeg med en liten gutt, 2,5år stor, 8mnd gammel mentalt med barneautisme, refluks og epilepsi.

Det er ingen annen mening med dette innlegget enn at jeg skal få ut litt tanker. Dere kan gjerne kommentere, men dere bedrevitere som mener at jeg skal "stå i det" osv kan lavære å kommentere for det hjelper fint lite

[AnonymBruker]

Du trenger en klem

Finnes det en støttegruppe hvor du kan møte foreldre i samme situasjon som deg?

Anonym poster: 3b0d7647692e58d18b8b55ac073de580

[Missy1]

Det er ikke så veldig mange som har barn som får diagnose i så ung alder. Med min sønn var det veldig fremtredende veldig tidlig. Jeg har fått kontakt med ei som har en gutt som er 1,5år eldre enn min gutt og det er mye støtte i det

Også er jo ikke alle autister like, de sliter med vidt forskjellige ting.

Jeg syns at foreldre burde fått noen å snakke med etter å ha fått diagnose på barnet sitt, det er mye som skal bearbeides, men man blir kasta ut der også må man finne ut av alt selv.

[AnonymBruker]

Jeg har lest innlegget ditt og vil bare gi deg en klem. Håper du finner flere du kan få hjelp og støtte fra. Jeg tror det er veldig godt for deg å finne noen du kan snakke med som forstår den situasjonen du og gutten din er i.

Anonym poster: cc3ba706b0134b357db48ab83d9ed6c6

[AnonymBruker]

Vil bare gi deg en

Håper dere får den hjelp og støtte som dere trenger.

Anonym poster: 7b50585f489166548b96d9c2809de570