J

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke at han er frustrert, men at vedkommende har blitt mer moden. Noen ganger må man la de store følelsene vike for refleksjoner. Som person kan slike trekk være med på å føre en i illusjoner om hvordan ting bør være. Men når virkeligheten viser sin sanne ansikt så står man der med svarteper. Man blir som en sosial avviker og må til slutt bite i det sure eplet, og innse at omgivelsene har forandret seg. Det kan virke som at en del av dagens menn er blitt pusekatter ved at en del ikke setter grenser der det sømmer seg. Hvem setter grenser og ikke lar dama/mannen kjøre over? Det er de som er trygge og har en god selvfølelse. Derfor tror jeg at trådstarter ikke har blitt "bad boy", men har kommet til det punktet at han har innsett viktigheten av å sette grenser.

Second that.

Mange snille gutter har tålmodighet som en lang motorvei noe partneren feilaktig kan oppfatte som underdanighet eller mangel på "baller". Ofte har bad boys vært med i miljøer der det å sette grenser tidlig har vært viktig for å bevare statusen i gruppen. De er ofte raskt ute med piggene noe enkelte kan oppfatte som et sterkt trekk ("Han sier i fra og finner seg ikke i ting"). Mange snille gutter kommer ofte fra hjem der foreldrene gjerne forhandlet omkring konflikter noe som krever solide kommunikasjonsevner, impulskontroll og fleksibilitet. En del bad boys mangler disse evnene og "setter seg i respekt" selv i de situasjoner der forhandling kunne vært en mer fruktbar strategi.

Det jeg skrev over er grov generalisering og unntak vil alltid finnes. Men jeg tror heller ikke at det er for langt unna sannheten.

Men det er heller ikke umulig for "snille" gutter å sette grenser, og man behøver heller ikke forkaste alt av kommunikasjon og fleksibiliet for å gjøre det. Kunsten er å være generøs, men bare opp til et visst punkt. Hva det punktet er og hvor grensen skal trekkes vil være opp til den enkelte og sammenhengen, men generelt skal man trekke opp en grense der det oppleves ubehagelig eller man føler noe vil gå utover sin egen integritet. Faktisk er det å kombinere ydmykhet med grensesetting en del av egenskapene til noen av de beste folkene og lederne (i arbeidslivet) jeg kjenner. Det å vite når man ikke har kunnskap om noe, når behøver å trekke opp grenser, når det ikke er så viktig og hvilke kamper man skal ta er kunnskap man kan bruke i svært mange sammenhenger både på jobb og privaten.

Men det viktigste er å komme i gang med grensesetting, for gjør man det ikke kjøres man over, hvilket igjen medfører større risiko for å bli tolket som en tøffel.

Anonym poster: 0c3ba222962b77ddd6d3a34edc0ed0a0

[Gjest extra]

Second that.

Men det er heller ikke umulig for "snille" gutter å sette grenser, og man behøver heller ikke forkaste alt av kommunikasjon og fleksibiliet for å gjøre det. Kunsten er å være generøs, men bare opp til et visst punkt. Hva det punktet er og hvor grensen skal trekkes vil være opp til den enkelte og sammenhengen, men generelt skal man trekke opp en grense der det oppleves ubehagelig eller man føler noe vil gå utover sin egen integritet. Faktisk er det å kombinere ydmykhet med grensesetting en del av egenskapene til noen av de beste folkene og lederne (i arbeidslivet) jeg kjenner. Det å vite når man ikke har kunnskap om noe, når behøver å trekke opp grenser, når det ikke er så viktig og hvilke kamper man skal ta er kunnskap man kan bruke i svært mange sammenhenger både på jobb og privaten.

Men det viktigste er å komme i gang med grensesetting, for gjør man det ikke kjøres man over, hvilket igjen medfører større risiko for å bli tolket som en tøffel.

Anonym poster: 0c3ba222962b77ddd6d3a34edc0ed0a0

Jeg er enig i mye av det du skriver og presentere følgende scenario (tar utgangspunkt i en mann, men kvinner er velkomne til å videreutvikle scenariet):

"Du har etter flere år endelig fått en date med en fortreffelig bra person. Vi antar at det er du som er mest forelsket, og som forelskede personer flest ønsker man å vise seg fra sin beste side. I diskusjoner inntar man en nøytral, men reflekterende holdning. Du har lært hjemmefra at det ikke er pent å utbasunere sine synspunkter så bastant. Du gjør nettopp det og daten får inntrykk av at du er tøffel. Men vedkommende er oppegående nok til forstå datingens mekanismer, og ser det an til neste gang. Du som i utgangspunktet ikke har problemer med å sette grenser blir litt usikker: hvor skal du sette grensa? Med venner har du en mer dynamisk måte å grensesette på. Jo mer man kjenner noen godt, jo mer tenderer man å være fleksibel. Du ønsker deg et forhold så hva gjør du: er pitbull med en gang eller ønsker å vise den andre at du har impulskontroll og kan reflektere?"

Jeg har funnet ut at det beste er å være genuin med en gang. Heller tape et potensielt forhold enn å miste sin integritet. Det er stor sjanse for at den atferden en utviser under en dating situasjon på mange måter kan beskrive en på andre arenaer. Opptrer man passiv-aggressivt vil det bli avslørt for den andre før eller siden. Har du avhengig atferdsmønster så vil det også antakeligvis komme frem før eller siden. Lærdommen?

Spill med åpne kort fra starten av. Er du en kverulant så vil det komme frem før eller siden. Er du underdanig så vil det over tid bli tydelig for den andre.

Jeg mener at dating er den perfekte arenaen til å utvikle sine sosiale og personlige ferdigheter. For å komme til et slikt stadie tror jeg at man kommer best ut dersom en har funnet og integrert sin integritet, grenser etc. som en naturlig del av personligheten. Man er ikke lenger redd for utfallet: det kan gå veien eller ikke. Men etter alle solemerker har man vært tro mot seg selv.

Så får det være at den andre ikke faller for din "persona".

Endret 8. april 2013 av extra

[Gjest JakeGreen]

Vær deg selv du, gutten min.

Som menn kan ikke vi endre oss selv radikalt eller endre retning i livet på grunn av hva en kvinne sier eller gjør. Da hadde vi vel ikke vært mye til menn, om vi var så lett påvirkelige?

Ikke vær et løv som blir kastet rundt i vinden av livets impulser og stimulans.

Det er nettop det som ofte skiller "bad boys" fra "nice guys". De har et liv som er større enn henne og ikke er sentrert rundt henne.

Det du kan gjøre, er å være naturlig attraktiv og ta de positive elementene fra "bad boys" og fortsatt behandle jenter pent og med respekt. Og etter hva du forteller, så er du allerede attraktiv, så det er vel ikke så mye å forandre?

[Nettinettet]

Jeg har en viss anelse om hvorfor dette forholdet tok slutt. Jeg er ikke badguy nok. Hun trenger litt drama i hverdagen. Jeg er typen som sier fra når ho er dust, og tar en diskusjon når det trengs, men jeg er ikke en som krangler om bagateller.

Du skal fortsette å være deg selv uansett, og til slutt vil du finne ei som setter pris på at du er sånn som du er.. ærlig og ekte! Det finnes for få mennesker som deg i 2013 så vær stolt over deg selv heller!