Tenåringsforeldre vs. Småbarns..

[AnonymBruker]

I et debattforum må alle som vil kunne delta.

MEN:

Som småbarnsforeldre har man ingen erfaring på område. Nærmeste referanse er sine egne tenår.

Småbarnsforeldretiden blir etterhvert et lukket kapittel, og har sin svært begrensede levetid.

Tenårene innebærer et langt tyngre ansvar; man nærmer seg slutten på oppdragelse, ansvar og kontrollerbare påvirkningsfaktorer.Man opplever konfrontasjoner og problemstillinger du aldri ville trodd skulle komme.

Du er maktesløs og bekymret etc etc.

Du må faktisk oppleve det for å forstå det.

I sterk motsetning til småbarnsforeldre så har tenåringsforeldre erfaring med alle aldere og har allsidig erfaring med aktuelle problemstillinger.

I problemstillinger på (særlig dette) debattforum er det likevel uhyre mange "gode råd" fra folk i småbarnslivet. Dere kaster dere ut i debatter med sterke argumenter for og imot det ene og det andre...

Vet du: Du ha'kke peiling på hva du har i vente når du enda lurer på om Pampers er bedre enn Libero.

Hvis hatten passer skal kanskje nettopp du trekke deg som rådgiver.

Anonym poster: 3c7d15668011a68136a76ba0fac9f49f

[Gjest Gjest]

Dagens dummeste. Gratla.

[Caye]

Så selv om jeg har arbeidet med ungdommer i over 12 år så har jeg altså ingen erfaring med tenåringer og har igen råd og meninger å komme med????????

Dette var dagens ja.

Hilsen "uvitende" småbarnsmor

[absinthia]

Har man en tenåring har man stort sett bare erfaring med sitt eget tenåringsbarn og dennes utfordringer, så jeg synes egentlig ikke at det er slik at småbarnsforeldre ikke kan komme med synspunkter bare fordi de ikke nødvendigvis har hatt tenåringer. De har som sagt vært tenåringer selv og klarer ofte å se hva tenåringsforeldre strever med basert på sin egen eller søskens oppvekst og kan gi verdifulle vinklinger på ting, selv om de ikke akkurat har stått oppe i situasjonen som foreldre til tenåringer.

Synes man det er plagsomt, kan man jo bare la vær å høre etter, akkurat som jeg ofte gjør når folk kommer med " gode råd" uten at de har den erfaringen som jeg har og jeg ikke synes at disse er spesielt gode.

[Havbris]

De fleste av oss er summen av alle livserfaringer, i alle de rollene vi har og har hatt. Det betyr vel også at vi har tilegnet oss litt mer kunnskap enn den vi får i relasjonen til egne barn.

[Gjest Gjest]

du tar veldig veldig feil.

nei, jeg vet ikke hvordan det er å ha tenåring. men jeg husker enda hvor håpløst det var å være tenåring. skal prøve å huske på det når dattra mi selv blir tenåring.

[Wildy]

Og tenåringer er også som folk flest, nemlig forskjellige.

De løsninger jeg har valgt for mine barn ( nå ungdommer) trenger ikke å være riktige for andre familier; det kommer helt ann på ungdommen selv og familien.

Det å ha tenåringer kan være en håndfull, ja, men jeg synes også det har vært kanskje den beste tiden som forelder. Jeg savner ikke småbarnsperioden, men om noen år tror jeg ganske sikkert at jeg kommer til å svane de årene huset var fullt av ungdommer til alle døgnets tider!

Ang råd fra småbarnsforeldre; alle har erfaring med å være tenåring,med å være del av en familie og å være i relasjon til andre; og jeg tror man har bare godt av å få forskjellige synspunkter og forskjellige råd til løsninger.

[Gjest Gjest]

fantastisk fint du sier det. at du kommer til å savne tenårene men ikke småbarnsåra.

det virker jo som alle andre her inne med tenåringsbarn forsøker å "skremme" småbarnsforeldre med noe i den duren "nyt småbarnsåra - når de blir tenåringer blir alt verre"

[Mafalda]

De fleste av oss er summen av alle livserfaringer, i alle de rollene vi har og har hatt. Det betyr vel også at vi har tilegnet oss litt mer kunnskap enn den vi får i relasjonen til egne barn.

Ang råd fra småbarnsforeldre; alle har erfaring med å være tenåring,med å være del av en familie og å være i relasjon til andre; og jeg tror man har bare godt av å få forskjellige synspunkter og forskjellige råd til løsninger.

Sier meg enig i dette.

Dessuten kan alle innspill, i nesten enhver sammenheng, være interessante for å belyse en problemstilling. Og jeg vil tro at også tenåringsforeldre kan ha vidt forskjellige oppfatninger og meninger, fordi både de og barna deres er forskjellige. Det er ikke uten videre gitt at et råd fra en tenåringsmamma har noe som helst for seg i min situasjon- og omvendt. Så alle bør vel ha lik rett til å uttale seg, så lenge de mener de har noe å komme med?

Men jeg skal gi deg rett i en ting, TS: de rådene som baserer seg på hvordan man selv opplevde det å være tenåring, og de rådene som har sitt utspring i det å være foreldre til en tenåring, er ofte ganske forskjellige...

[LukaFrost]

Så jeg som ikke har barn skal ikke ha rett til å uttale meg? Vel, jeg er tante til noen barn i ulike aldre. Jeg har venner med barn og jeg jobber med barn. Jeg klarer faktisk å tilegne kunnskap selv om den ikke er egenerfart. Skivebom TS!

Endret 8. april 2013 av LukaFrost

[Løvetanten]

Så jeg som ikke har barn skal ikke ha rett til å uttale meg? Vel, jeg er tante til noen barn i ulike aldre. Jeg har venner med barn og jeg jobber med barn. Jeg klarer faktisk å tilegne kunnskap sel om den ikke er egenerfart. Skivebom TS!

Det er ikke det samme. Virkelig, virkelig ikke. Du kan tro det, men den dagen du får dine egne vil du se at du tok feil.

Du kan jo gjerne delta i diskusjoner, det er ingen som skal skremme deg bort. Men du har ikke førstehåndserfaring. Og jeg sier ikke dette for å være kjip eller å si at dine meninger ikke er verdt noe, men mer som en generell til de barnløse som skal gi råd til foreldre.

Èn ting er å ha direkte erfaring, en annen ting er å kjenne noen som har erfaring eller ha lest seg til det i en bok eller sett noen som kan det.

Endret 8. april 2013 av Løvetanten

[Ciara]

Men satt på spissen, hvem er det egentlig som kan gi råd da?

De dårligste rådene jeg har fått er fra andre foreldre. Som med stor overbevisning påstår at man må gjøre sånn og slik fordi det virket på deres barn. Selv har jeg to små gutter, men det betyr ikke nødvendigvis at mine erfaringer alltid er relevante for andres småbarn.

Samtidig er konsekvensen av denne tankegangen at ingen råd er verdt noe, og det blir også helt feil. Andres råd har tross alt hjulpet meg mange ganger også.

Personlig mener jeg derfor at alle kan gi råd og erfaringer, men at det bør gjøres med en stor dose ydmykhet og forståelse for at foreldre og barn er forskjellige. Og så får man velge om man vil følge rådene eller ikke.

[Løvetanten]

Men satt på spissen, hvem er det egentlig som kan gi råd da?

De dårligste rådene jeg har fått er fra andre foreldre. Som med stor overbevisning påstår at man må gjøre sånn og slik fordi det virket på deres barn. Selv har jeg to små gutter, men det betyr ikke nødvendigvis at mine erfaringer alltid er relevante for andres småbarn.

Enig. I det hele tatt er hele temaet et minefelt.

[xinnia]

Må man ta til seg de rådene som man føler passer seg og sitt- resten får man bare gi F..n i

[Ciara]

He he, ja.

[LukaFrost]

Det er ikke det samme. Virkelig, virkelig ikke. Du kan tro det, men den dagen du får dine egne vil du se at du tok feil.

Det påstår jeg heller ikke. Virkelig, virkelig ikke.

Når noen ber om råd og jeg føler jeg kan gi råd, så gjør jeg det. Noen ganger er det ut fra eget ressonement, andre ganger ut fra råd som andre jeg kjenner, som har hatt samme problem.

Og gud som jeg hater å høre den frasen om at " den dagen jeg får barn..." Nei, jeg har ikke nødvendig vis tatt feil selv om jeg ikke har barn.

Endret 8. april 2013 av LukaFrost

[Kontormus]

Det påstår jeg heller ikke. Virkelig, virkelig ikke.

Når noen ber om råd og jeg føler jeg kan gi råd, så gjør jeg det. Noen ganger er det ut fra eget ressonement, andre ganger ut fra råd som andre jeg kjenner, som har hatt samme problem.

Og gud som jeg hater å høre den frasen om at " den dagen jeg får barn..." Nei, jeg har ikke nødvendig vis tatt feil selv om jeg ikke har barn.

Jeg har en gang ment det samme som deg, men etter å ha fått eget får man et helt annet perspektiv, en viss innsikt og dypere forståelse!

[Løvetanten]

Jeg har en gang ment det samme som deg, men etter å ha fått eget får man et helt annet perspektiv, en viss innsikt og dypere forståelse!

Ditto.

[AnonymBruker]

Jeg har en gang ment det samme som deg, men etter å ha fått eget får man et helt annet perspektiv, en viss innsikt og dypere forståelse!

Enig i det der.

Der er noe med å føle ansvaret på kroppen.

Selv har jeg både små og store og får allsidige råd fra andre, men det holder ikke å ha vært tenåring selv.Man aner jo ikke hvilken bekymring man forårsaker sin foreldre, og jeg tror ikke man ser det i etterkant heller. Ikke nok til å vite hvordan man faktisk var å leve med!

Men alle faser har sine gode sider.Men tenåringer er i større risiko for å bli utsatt for uting, og ansvartyngden er så mye større enn hos de små.

Anonym poster: 3c7d15668011a68136a76ba0fac9f49f

[Vera Vinge]

Det er ikke det samme. Virkelig, virkelig ikke. Du kan tro det, men den dagen du får dine egne vil du se at du tok feil.

Du kan jo gjerne delta i diskusjoner, det er ingen som skal skremme deg bort. Men du har ikke førstehåndserfaring. Og jeg sier ikke dette for å være kjip eller å si at dine meninger ikke er verdt noe, men mer som en generell til de barnløse som skal gi råd til foreldre.

Èn ting er å ha direkte erfaring, en annen ting er å kjenne noen som har erfaring eller ha lest seg til det i en bok eller sett noen som kan det.

Mener du mao. at de som har utdannelse innen arbeid med barn og som har jobbet med barn i mange år, dermed gir dårligere råd enn en hvilken som helst forelder? Ja, det er selvsagt noe annet å ha barn enn å ikke ha det, men jeg syns mange foreldre ser seg blinde på sine egne barn, i den forstand at de tror alles barn er som deres i utgangspunktet. Barn som ikke er som deres i praksis, ja der er det foreldrene som har feilet.

Jeg tror at det i en del tilfeller er lurt å distansere seg litt fra situasjonen følelsesmessig også, når man skal gi råd. Det er ikke alltid det å kjenne seg igjen i bekymringer og forfølge dem, er det de beste rådene er basert på alltid, selv om bare foreldre kan vite hvor sterk bekymring man kan kjenne for barna sine.

Enig i det der.

Der er noe med å føle ansvaret på kroppen.

Selv har jeg både små og store og får allsidige råd fra andre, men det holder ikke å ha vært tenåring selv.Man aner jo ikke hvilken bekymring man forårsaker sin foreldre, og jeg tror ikke man ser det i etterkant heller. Ikke nok til å vite hvordan man faktisk var å leve med!

Men alle faser har sine gode sider.Men tenåringer er i større risiko for å bli utsatt for uting, og ansvartyngden er så mye større enn hos de små.

Anonym poster: 3c7d15668011a68136a76ba0fac9f49f

Som en videreføring av svaret mitt over, ser jeg ikke at dette med å ta hensyn til foreldrenes bekymring skal være det mest saliggjørende. Noen ganger er kanskje det å få hjelp til å gi tenåringene mer ansvar og frihet svaret, selv om det er vanskelig for forelderen. Der kan kanskje en som ikke har vært på foreldresiden bidra til å gi perspektiver som faktisk kan være til det beste for tenåringen. Jeg sier ikke dermed at sånt er lett, og jeg har ikke tenåringer selv, så jeg vet sikkert ikke hva jeg snakker om. Men jeg håper jeg vil huske noe av det å være tenåring selv når sønnen min blir tenåring. Selv om det jeg egentlig helst vil sikkert er å låse ham inne i kjelleren, borte fra alle farer...