Deprimert sykepleierstudent?

[Romla]

Hei jeg er 25 år og sliter litt med depresjon. Studerer første året på sykepleien noe som jeg trivest med, men merker at det er tøft. Er nå i praksis og det er ikke noe som jeg trivest så godt med. Grunnen til det er at praksisveilederen min og jeg kommer ikke særlig overens, noe som fører til at jeg gruer meg hver dag.

Jeg jobber ved siden av studiene noe som jeg må viss ting skal gå rundt, og jeg føler at jeg går rundt og er sliten hele tiden.

Har lenge slitt med at jeg blir stressa og at jeg har høye krav til meg selv. Jeg skal ha gode karakterer noe som kan bli slitsomt. Det med stress er med alt, jeg stresser med at leiligheten skal se fin ut, skolearbeidet, det at jeg aldri får tid til å besøke vennene mine som bor langt borte og jeg stresser med at jeg og kjæresten min aldri gjør noe sammen.

I tillegg til alt dette så ønsker jeg å gå ned i vekt, noe som jeg ikke klarer. Hadde en god periode frem til januar der jeg var flink til å trene. Så ble jeg syk og etter det har jeg ikke klart å motivere meg selv til å trene. Dette fordi etter et halvt år såg jeg nesten ingen forskjell og det er utrolig demotiverende. Jeg har spist sunt og trent jevnlig men ingen forbanna forskjell! Jeg har og prøvd å få kjæresten min til å bli med å trene, men uten hell. Han har heller lyst til å spise usunt og sitte i ro, demotiverende for meg! Det virker som om at han ikke har lyst å tilbringe noe tid sammen med meg og selvklart blir jeg lei meg. Han vil bare sitte fremfor dataen der han anten spiller eller ser på at andre spiller.

Så kommer vi til det siste punktet som kombinert med alt det andre gjør at jeg føler meg deprimert. Det at jeg har lite kontakt med familien og føler at jeg ikke har noen skikkelig gode venner. Jeg ser nesten aldri de vennene som jeg har fra barndommen og jeg sliter med å få noen skikkelig gode venner her jeg bor. Jeg har mange som jeg kan drikke kaffi med, men ikke en eneste som jeg kan gjøre noe gøy med (eller det er det jeg føler). Det føles ut som om at jeg maser hele tiden på de få som jeg kjenner, men at de aldri har tid til meg. De har andre venner å tilbriinge tid sammen med.

Familien min er et kapittel for seg selv, men der er det lite kontakt.

Har jeg grunner til å føle meg deprimert? Eller bør jeg bare fortsette med det jeg gjør som er å bite tenna sammen og smile. Så ordner alt seg?

Endret 2. april 2013 av Romla

[AnonymBruker]

Aller først så vil jeg starte med en til deg.

Du skriver at du stiller høye krav til deg selv når det gjelder skolen, leiligheten osv. Hva med å senke kravene dine? Virker som at dette bidrar til mye stress i hverdagen din. Prioriter å gjør ting du liker, gjør mer med samboeren din, kanskje han kan hjelpe deg med leiligheten?

Det er viktig å ta vare på seg selv også, ta en ting av gangen

Anonym poster: d5f5e85fc924ee590c0c135ae45ca31d

[Romla]

Aller først så vil jeg starte med en til deg.

Du skriver at du stiller høye krav til deg selv når det gjelder skolen, leiligheten osv. Hva med å senke kravene dine? Virker som at dette bidrar til mye stress i hverdagen din. Prioriter å gjør ting du liker, gjør mer med samboeren din, kanskje han kan hjelpe deg med leiligheten?

Det er viktig å ta vare på seg selv også, ta en ting av gangen

Anonym poster: d5f5e85fc924ee590c0c135ae45ca31d

Har prøvd på det, og det funker i perioder. De periodene der jeg senker kravene er det akkurat som om at jeg faller fra hverandre. Å prioritere tid med samboeren er ikke så enkelt når det er enveiskøyring. Er virkelig lei av å være den som hele tiden tar intinativ.

[Wiggins]

Heisann!

Livet kan virke tøft av og til. Jeg har opplevd litt av hvert, og ofte kan det hjelpe å tenke på følgende linjer fra Always look on the bright side of life:

If life seems jolly rotten, there's something you've forgotten

and that's to laugh and smile and dance and sing

Først vil jeg si til deg at når du setter høye krav til deg selv og er misfornøyd med deg selv fordi du ikke klarer å oppnå kravene, så prøv å sette ting litt i perspektiv. Er det så viktig at det ikke er strøkent i leiligheten til enhver tid? Du har jo praksis som sykepleier. Jeg vet ikke hva slags avdeling du er på, men jeg vil tro at du møter folk med alvorlige sykdommer. Selv mistet jeg en nær slektning i ung alder p.g.a. kreft, og da det var klart at det ikke var noen kur snakket han ofte om at han hadde kastet bort mye tid på meningsløse ting. Hvis du nå plutselig fikk beskjed om at du har et halvt år igjen å leve, tror du at det da ville vært så nøye om det ikke så strøkent ut hjemme til enhver tid?

Du skal selvsagt prøve å gjøre det bra i studiene, men det gjelder å leve livet hele tiden. Studietiden er ikke et vakuum der du bare skal pugge. Hva føler du er meningsfylte ting å gjøre? Jeg antar at du bor i nærheten av en høyskole, og der skjer det jo saker og ting. Finn noe du synes virker interessant og gå på det, så blir du kjent med nye mennesker.

At du ikke kommer overens med veilederen må du prøve å gjøre noe med. Det er vel noen på høyskolen du kan snakke med? Det oppstår dessverre konflikter av og til mellom mennesker. Av og til kan de være vanskelige å løse, men det skjer ingenting hvis du ikke gjør noe.

Jeg jobber ved siden av studiene noe som jeg må viss ting skal gå rundt, og jeg føler at jeg går rundt og er sliten hele tiden.

Jeg er måtte også jobbe ved siden av studiene, støtten fra Lånekassen er latterlig liten. Jobber du mye kveldstid og kommer seint hjem? Du må prøve å være disiplinert med leggetidene. PC og TV gjør at man fort kan komme seint i seng.

I tillegg til alt dette så ønsker jeg å gå ned i vekt, noe som jeg ikke klarer. Hadde en god periode frem til januar der jeg var flink til å trene. Så ble jeg syk og etter det har jeg ikke klart å motivere meg selv til å trene. Dette fordi etter et halvt år såg jeg nesten ingen forskjell og det er utrolig demotiverende.

Trenger du å gå ned i vekt da? Uansett, det virker som om du har hatt feil tilnærming til trening. Man bør primært trene fordi man liker det. Hvis din eneste motivasjon for å trene er å gå ned i vekt kan jeg godt skjønne at du sliter med å komme i gang. Selv elsker jeg å sykle, og trenger ingen ekstra motivasjon for å gjøre det. Det holder lenge at været er fint, så sant jeg har tid setter jeg meg på raceren og tråkker noen mil. Finn deg noe du liker; dans, lagspill, bordtennis, kampsport etc. Du kan jo bli kjent med nye mennesker på trening også.

Jeg har og prøvd å få kjæresten min til å bli med å trene, men uten hell. Han har heller lyst til å spise usunt og sitte i ro, demotiverende for meg! Det virker som om at han ikke har lyst å tilbringe noe tid sammen med meg og selvklart blir jeg lei meg. Han vil bare sitte fremfor dataen der han anten spiller eller ser på at andre spiller.

Er du glad i kjæresten din? Hvis svaret er ja bør du ta en alvorsprat med ham, ellers så kan du bare forlate ham først som sist. Gjør han noe annet enn å spille data? Studerer eller jobber han? Det høres ut som han har en mer eller mindre utviklet spilleavhengighet. Du må kreve at han skal bruke mer tid sammen med deg. Hvis han da blir irritert og kanskje til og med oppfarende er det samme reaksjon som når man prøver å ta heroinet fra en heroinist.

Det at jeg har lite kontakt med familien og føler at jeg ikke har noen skikkelig gode venner. Jeg ser nesten aldri de vennene som jeg har fra barndommen og jeg sliter med å få noen skikkelig gode venner her jeg bor.

Nesten alle som flytter for å studere opplever at de mister kontakten med folk på sitt hjemsted, du er ikke alene om det. Som nevnt ovenfor så fins det arenaer der du kan treffe nye mennesker. Det er ikke lett å finne gode venner, men du får ingen nye venner av å sitte hjemme og synes synd på deg selv.

Jeg har da tunge stunder av og til jeg også, men jeg tenker da ofte på at det er veldig mange folk i verden som ville gitt mye for å være i min situasjon. Jeg bor i Norge, verdens rikeste land, jeg har rikelig tilgang på mat, et sosioøkonomisk sikkerhetsnett uten like, det er enkelt å få jobb her (i hvert fall hvis man har vært litt snusfornuftig med valg av utdannelse, og det har jo du vært), det er ordnede arbeidforhold her osv.

Mennesket er innrettet slik:

- Hvis vi er sultne og tørste, da er mat og drikke alt som står i hodet vårt.

- Når det er oppfylt kommer behovet for å skape forutsigbarhet i hverdagen; få en utdannelse, så en jobb og fast inntekt.

- Deretter kommer ønsket om å realisere oss på forskjellige vis; dra på reiser, være med på ulike arrangementer osv.

Hemmeligheten bak et lykkelig liv er å ikke hele tiden tenke på hva man skal oppnå senere i livet. Hvis jeg kan tilbringe en fin sommerkveld med å sitte ute og se på solnedgangen og lese en god bok, da kjenner jeg meg virkelig lykkelig.

[Wiggins]

Jeg glemte jo helt det viktigste, nemlig at trening hjelper mot depresjon. Det er særlig utholdenhetstrening som sykling, jogging, langrenn og svømming som hjelper mot depresjon, men all trening kan hjelpe mot depresjon.