Hva skal jeg gjøre?

[Gjest Anonymous]

Trenger desperat litt hjelp her nå...eller synspunkter på om jeg gjør det riktige.

For ett års tid siden møtte jeg en nydelig gutt. Selvfølgelig falt jeg pladask og han var veldig ivrig han oxo. Vi fikk tre flotte dager og netter sammen uten noe snakk om følelser i det hele tatt. Vi klarte bare ikke å holde hendene unna hverandre i det hele tatt. Så var kurset over og jeg dro hjem.....til mann og barn.....

Så gikk det et helt år uten noe særlig kontakt oss imellom. Jeg visste jeg burde og måtte glemme ham hvis jeg ville beholde mannen min, hjemmet mitt....men nøyaktig ett år etter første møte skjedde det samme igjen. Vi var på det samme kurset, delte alt som sist uten mange ord eller løfter om noe mer. Nå er det sånn at om få dager skal vi igjen treffes på et møte. Tilfeldigheter eller skjebnen!! eller noen har gjort det sånn at vi sitter i samme komite og må ha en del møter i løpet av året.

Nå er jeg helt og fullstendig fortvila her. jeg har gjort alt for å glemme at denne mannen eksisterer men det nytter jo ikke. I dag ringte han meg og var akkurat den samme gode som jeg husket....og jeg vil jo ikke dette egentlig!!!

Jeg har skrevet et brev her og så lurer jeg på om noen av dere der ute kan si om dette er det rette å gjøre....eller om noe annet er bedre???

Please, hjelp meg!

Her er brevet:

Kjære Daniel

Ble ikke særlig overraska her da du ringte. Jeg hadde ventet på den telefonen når møtet nærma seg.

Nå er det sånn at jeg kan ikke lenger innvolvere meg så voldsomt i deg som jeg har gjort til nå. Det blir for dumt...og for vondt, ikke minst.

Hvis det var sånn at jeg ønsket meg en elsker så hadde vel alt vært greit kanskje.Da kunne vi møttes dette ene året og så vært ferdig med det liksom.

Jeg kjenner bare at jeg ikke kan det. Du begynner å bety for mye for meg og jeg er redd for at du ikke føler det på samme måte. Derfor må jeg beskytte meg selv og la dette gå over nå, med en gang.

Da forstår du vel at det å dele seng og sex ikke blir aktuellt lenger.Vi må jo selvsagt snakke sammen men ikke mer enn det...

Sees neste torsdag da!

Klem fra meg.

Syns dere jeg kan sende dette?

[Gjest Anonymous]

Først må jeg bare spørre dge om en ting:

Har du snakket med mannen din om dette her først og fremst? Du har jo vært utro, og den første som har rett til å vite om det er mannen sin. For all del, ikke prøv å lev på denne løgnen ved å skjule det for ham. Vær ærlig og fortell ham alt sammen.

For det andre lurer jeg på om denne mannen vet at du har barn og en mann hjemme?

Jeg synes forøvrig brevet viste at du på en måte ligger totalt langflat for ham jeg. Det du faktisk kan risikere er at han prøver seg ennå mer på deg, for å liksom "vinne" deg tilbake. Jeg synes ærlig talt du ikke skal sende noe brev i det hele tatt jeg, men heller ta en prat med ham når du ser ham ansikt til ansikt. Og vise med hele deg at du ikke har noe interesse av ham lenger. Tror kanskje det kan være det lureste.

[Gjest Anonymous]

Jo, Daniel vet at jeg har mann og barn...

og ja, mannen min vet om Daniel men jeg har ikke fortalt ham alt pga. mange ting som jeg ikke skal komme inn på her....han vet i hvert fall om Daniel så mye kan jeg si....

jeg syns liksom det er lettere med et brev enn ansikt til ansikt...kanskje feigt av meg men sånn føler jeg det

[Gjest Anonymous]

Men dette er alvorlig, og derfor er dette noe man bør snakke ansikt til ansikt om også. Hvis mannen din vet om at du har hatt ham som elsker, er det minste du skylder ham å snakke rett ut med denne Daniel. Du må ta en skikkelig oppgjør med ham, og ikke bare et brev! Vanskelig ja, men du føler deg bedre etterpå! Og du kan jo kanskje se på det som en slags straff for det du har gjort?

[Gjest Anonymous]

Til den siste anonyme som svarte.....hvorfor skal jeg straffes da?

Jeg syns det er straff nok det jeg gjennomgår nå...med alle de sterke følelsene som ikke får utløp.

Skulle gjerne hørt fra noen menn om hva de mener i denne saken.....hva vil Daniel egentlig?? ser han på meg som et lettvindt nummer eller noe mer...???

[Gjest Anonymous]

Selvsagt er følelsene dine en kjempestraff, men hvis du virkelig ikke ser seriøst nok på dette sidespranget ditt trenger du virkelig hjelp! For meg er dette en skikkelig alvorlig sak, og man fortjener å ha det vondt etterpå.

Daniel er nok kun ute etter å få seg litt ja. Hvis han virkelig hadde vært glad i deg hadde han heller fortalt deg det og ventet til du eventuelt hadde forlatt mann og barn. En person som er glad i en annen vil aldri gå i mellom i et forhold på den måten om det virkelig ligger følelser bak.

Og du bør snakke med ham ansikt til ansikt, synes du ikke mannen din fortjener dette av deg?

[Gjest Anonymous]

Nå ble jeg enda mer i tvil om hva jeg skal gjøre her....men sikkert en god ide å snakke med Daniel ansikt til ansikt, få grei beskjed om hva han vil og få sagt i fra hva jeg vil. Da først blir det nok lettere å få ham ut av systemet.

Hva mannen min angår så tror jeg han skjønner og vet.....det har vært så mye, men det er en helt annen historie som jeg ikke skal ta her og nå.

Er det virkelig sånn at menn ike har skrupler med å rote til livet for andre? jeg mener ikke jeg er uten skyld, er nok først og fremst mitt ansvar å holde meg unna, men likevel....

[Anne]

Du spør om det virkelig er slik at menn ikke har skrupler.... Ærlig talt virker det ikke som om du har så mye skrupler selv. Det du fokuserer på er dine sterke følelser og din lidelse. Ja det er vondt å ha sterke følelser for "forbuden frukt" men din adferd rammer mange mennesker her - ditt barn og din mann, Daniels evt. familie osv.

Det kan høres ut som at du er villig til å satse videre på Daniel dersom han har seriøse hensikter. Er det slik at du er villig til å droppe mannen din hvis Daniel vil ha deg på mere fast basis? Det kan høres slik ut.

Jeg tenker på barnet ditt - som trenger en mor og en far. Du sier at det med mannen din er en helt annen historie og der er det vurderinger vi andre ikke får tatt siden vi ikke har den informasjonen. Dersom du har et relativt godt ekteskap eller har mulighet til å finne tilbake til noe godt tror jeg det er vel verdt et videre forsøk.

Selv tror jeg bestemt at vi mange ganger i livet vil oppleve fristelser og personer vi blir betatt av eller får følelser for. Den store kjærligheten tror jeg imidlertid er noe man bygger opp i løpet av et langt liv sammen og det vil man jo aldri oppleve dersom man hopper fra "blomst til blomst" ettersom man blir forelsket på nytt.

På bakgrunn av mangelfull informasjon om ditt ekteskap vil jeg råde deg til å satse på familien og den store kjærligheten.

Jeg vil også råde deg til å sørge for at du slipper å møte Daniel igjen.

Lykke til

Klem fra Anne

[Gjest Anonymous]

Det er ikke så enkelt Anne...i praksis er det sånn at mannen min og jeg kun bor sammen som venner, vi deler ikke alt men velger å ha det sånn fordi barna, som du oxo påpeker, trenger både en far og en mor. dette er noe vi begge er enige om.

Jeg vet jo også, og har tildels erfart det, at man blir betatt av andre enn sin partner i løpet av et samliv. men dette jeg opplever nå er en besettelse, mye verre enn noe jeg noen gang har vært borti. Og jeg ville ikke forelske meg i Daniel men jeg trengte ham kanskje akkurat der og da. Fordi omstendighetene ble som de ble så er vi tvunget til å treffes flere ganger dette ene året. Kanskje jeg kunne latt det være dersom det ble med de to gangene som har vært, men sånn er det jo ikke nå.

og dessuten er det sånn at Daniel er singel, han har ingen kone, ingen han trenger ha dårlig samvittighet overfor. for jo...jeg har litt dårlig samvittighet. jeg er jo låst fast og kan egentlig ikke gå videre med dette.

Kan i hvert fall love at dette er ingen ønskesituasjon og fryktelig usikkert både på den ene og andre måten.

[Gjest Anonymous]

Hvis det faktisk er sånn at du og mannen din bor sammen bare for barnas skyld, så tror jeg faktisk dte hadde vært lurere om dere skilte dere. Har dere virkelig tenkt til å leve sammen som venner resten av livet uten å ha andre menn/kvinner? Det vet dere nok begge at ikke går. Dessuten er det faktisk ikke bra for barna å ha en mor og en far sammen som ikke elsker hverandre og som lever som en ekte familie. Det er vondt å råde noen til å skille seg når jeg selv vet hva det innebærer av sorger, men i enkelte situasjoner er det faktisk best. Situasjonen deres tilsier at dere aldri vil få noe ordentlig ekteskaps-forhold igjen, og dette kan faktisk bli værre for barna deres enn det at dere er skilt!

[Gjest Anonymous]

Jeg skjønner ikke hvordan dettte kan være så ille, det faktum at mannen min og jeg klarer å leve sammen uten bråk, uten krangler, hvordan kan det være verre for barna enn om vi skulle gå hver til vårt? Den dagen en av oss møter noen vi vireklig vil gå videre med så er det jo greit, men inntil da har vi det ok...barna har oss begge der til en hver tid, så hva er så forferdelig med det?? hadde skjønt det dersom vi krangla og lagde bråk men det gjør vi jo ikke.

[Gjest Anonymous]

Det blir bare helt feil å skulle leve i et ekteskap på den måten synes jeg. Du har vært utro, og det burd eheller ikke ha skjedd selvom dere bor som dere gjør. Har selv vært skilsmissebarn og ser kanskje anderledes på dette. Ville mye heller hatt foreldre som var sklt enn foreldre som bodde sammen bare for min skyld. det hadde blitt helt feil for meg, og jeg tror jeg hadde blitt bitter på foreldrene i ettertid om jeg hadde fått vite det. For meg skal et ekteskap være følelser, ikke bare noen som bor sammen.

Men jeg setter strek ved diskusjonen her, for dne har sklidd ut og dreier seg om noe helt annet enn denne Daniel.

[Gjest Anonymous]

hei..fått mye "pepper" her nå du Jeg er vel av den oppfatninga at barna merker det på kjemien mellom dere.. Syns også at det er kjempeviktig at DU er lykkelig..ikke sett livet ditt på hold til barna er voksne. lykke til med den "rette" beslutningen.

[Gjest Anonymous]

Tusen takk til deg, du siste anonyme! trengte litt positiv tilbakemelding oxo....så det var bra.

Nå har jeg kommet litt videre faktisk. Sendte en mail til Daniel i går der jeg sa klart i fra om at jeg ikke orker mer sex nå når vi skal møtes igjen. Håper han respekterer det.

Jeg er jo slett ikke ulykkelig, syns jeg. Har alt jeg trenger og burde vel egentlig ikke hige etter mer. Ungene våre er trygge, glade, ikke klare for at mamma skal finne en ny mann eller bo alene med dem.

[Gjest Lottemor]

Ja du kan sende det brevet,om du vill avslutte dette.....

Kansje du kunne ha prøvd å snakke med Daniel og se om han vil noe mer og føler for deg som du gjør for han???

Jeg er av den typen som mener at det er ikke viktigere for barna at mor og far bor sammen uten å elsker hverandre enn at mor og far er lykkelige selv om de ikke er sammen med hverandre....

Du må ta vare på deg og ditt liv og føle at du har det bra for at du kan gi det du vil gi til barna dine og når man er lykkelig så har man også mer overskudd....

Det er et ordtak som lyder som følger: Du skal leve med barna ikke for dem....

Så tilbake til brevet....

Tenk deg om og ver sikker på at du ikke vil noe mer med Daniel før du avslutter dette forholdet...

Kjærlighet er ikke noe du finner på hvert og et gate hjøne...

klem fra 12

[Gjest Anonymous]

Takker deg lottemor for oppmuntringen!

Jeg tror ikke Daniel vil noe mer og uansett er det for mange problemer knyttet til avstand, jobb, sånne ting. Jeg har jo en drøss med barn og det samme har han og da blir det vanskelig med 300 mil imellom oss.

Dessuten sier magefølelsen min meg at Daniel kun er ute etter litt kos, ingenting mer...og da blir alt så feil siden jeg føler det jeg føler liksom .....

[Gjest Lottemor]

da er det vel best at du sender brevet....

For om du fortsetter å koze med han så vil du bare bli deppa og trist siden dine følelser ikke blir besvart....

klem fra

12

[Gjest Anonymous]

Det er allerede sendt det Lottemor....selv om hjertet mitt gråter så var det nok det eneste riktige å gjøre...tror jeg ;(

Man må beskytte seg selv av og til og da er dette det eneste fornuftige å gjøre

[Gjest Lottemor]

det er sant....

Trist at det skal bli på den måten da....

Er bra at du er så klar synt at du ser at du må avslutte det for din egen del....

Er jo ofte sånn at man håper og tenker at hans følelser forandrer seg....

Og så blir man bare mer og mer ødelagt som menneske....

Det vondese er jo faktisk at den man er forelsket i ikke er forelsket i deg

Du må ha lykketil videre og så går no allt over med tiden

klem fra 12

[Gjest Anonymous]

Alt går nok over ja...men vet du, det verste er at jeg må treffe ham, gang på gang pga. møtene vi er på. Det blir vondt men likevel godt på en måte...dersom jeg klarer å stå for mine ord, og det skal jeg denne gangen!

Takk masse til deg lottemor, dine ord gir meg trøst og troen på at det finnes gode mennesker der ute....