Tiltak fra NAV og angst/depresjon

[AnonymBruker]

Jeg begynte på tiltak for 2 uker siden. jeg har vært hjemmeværende i mange år og begynte å slite med angst og depresjon i løpet av disse årene.

På tiltaket så "jobber" jeg nå i butikk, 65% stilling. Jeg var positivt innstilt til dette og mente at det kom til å gå helt greit og jobbe 5,5 timer pr dag til å begynne med, men etter 2 uker så er jeg rett og slett utslitt.

I dag måtte jeg også gå hjem fra jobben pga at jeg var veldig nær ved og få et panikkanfall... Jeg vet ikke hvorfor jeg fikk det, det kom ut av det blå.

Jeg skal snakke med veilederen min neste uke og jeg lurer veldig på om jeg skal be om kortere dager ( gå tidligere på dagen eller begynne senere på dagen ) og se hvordan det går. For jeg tror det var feil av meg å begynne rett på hver dag.

Jeg kan jo også ringe veilederen min, men det blir litt dumt og ta dette opp pr telefon synes jeg, men jeg vil få det unnagjort så fort som mulig....

Problemet mitt angående dette er samboeren min, for han vil ha meg ut i arbeid. Jeg tviler på at han kommer til å forstå i det hele tatt. Han kommer ikke til å tillate meg og slutte på dette, men det er jo ikke det jeg skal.

Dette tiltaket skal finne ut hvor mye en kan jobbe, hva man kan jobbe med/gjøre osv. Og det er oss selv som styrer hele løpet kan man si.

Jeg har jo sagt til "sjefen" min at det går greit på jobben, men jeg har vært helt utslitt ved arbeidssdagens slutt. Men nå tror jeg altså at jeg var litt for kjapt ute med hva jeg trodde jeg kunne klare og jobbe.

Jeg har ikke jobbet på mange år som sagt, men det er vanskelig for meg å sjonglere jobb og psykiske problermer samtidig. Det er ikke bare for meg å bitte tenenne sammen....

Anonym poster: 864d9349e7a4067b37024e9ecc8e5662

[pingeline]

Samboeren din har ingenting han skulle ha sagt, og det vil ikke gagne hverken han eller deg hvis du kjører for hardt på, for da stanger du hodet i veggen til slutt. Det viktige er å finne en balansegang som fungerer for deg, og ta det gradvis. Dette er mellom deg, NAV og eventuelt legen din. Samboerens eneste rolle her er å være samboer, og aller helst støtte deg.

Hva tenker du selv vil være lettest for deg å håndtere? Å jobbe 3 dager i uka med samme lengde som nå, eller å jobbe kortere dager? Hvis du tror kortere dager er best, har du kjent et punkt i løpet av arbeidsdagen når det begynner å si stopp?

NAV vil ha deg ut i jobb, og det vil samboeren (og forhåpentligvis du!) også. Det er viktig å legge til rette for at du skal få dette til. En som går på treningsstudio for første gang må starte med ganske lette vekter og arbeide seg opp. Det må du også!

[AnonymBruker]

Gi det lenger tid. Du har vært hjemme i flere år, da er det jo litt overgang å begynne og jobbe. Å gi opp etter 2 uker blir for lettvint.

Anonym poster: ac6ad8208715d8061fe7df573b54b36d

[pingeline]

Det er ikke snakk om å gi opp, det er snakk om å få det meste ut av dette tiltaket. TS kjenner selv at det begynner å bli for mye, og det etter kun 2 uker. Da er det viktig å justere så hun kan fortsette å prøve i stedet for at det blir full stopp.

[Gjest TheCure]

.

Endret 1. april 2013 av TheCure

[Nowayback]

Sitter du i kassa?

Hvis du gjør det, kan det jo være bedre at du bare jobber på gulvet. Mindre stress.

[AnonymBruker]

Da jeg var i tiltak begynte jeg med to dager i uken. Progresjonsplanen var at jeg skulle gå opp i tre, fire og kanskje til slutt tilogmed fem dager i uken. Da vi gikk opp til tre dager og så at det ikke fungerte, prøvde vi å holde oss på to dager, men øke timene den ene dagen. Det fungerte heller ikke. Da kom vi frem til at det tiltaket ikke var mulig for meg å kombinere med mine helseplager. Så det var mye prøving frem og tilbake, selv om jeg ikke vil gå innpå alle detaljene her.

Kan du snakke med veilederen din om å kanksje trappe ned til fire dager? Så kan du jobbe mandag og tirsdag, og ha onsdagen til å komme deg på, før du møter på jobb igjen torsdag og fredag? Og, har du mulighet til å ta flere pauser iløpet av dagen, eller følger du et ordinært tidsskjema (jeg mener en lengre lunsjpause på 30 minutt iløpet av dagen)? Kanskje du kan få et "stille rom" (om butikken kan tilrettelegge det) hvor du kan gå og sette deg og ta en liten time-out når det blir for mye?

Hvis jeg skal snakke ut ifra egen erfaring, så fikk jeg en knekk i selvtiliten når jeg ikke kunne fullføre i mitt tiltak. Men når jeg nå i ettertid vet at jeg fikk prøve ut flere forskjellige modeller for å fungere i jobb, prøvde jo ut det meste, så gjorde det meg litt sterkere på den måten at jeg nå vet hvor jeg står. Faktisk så mye at jeg nå står på venteliste for å prøve meg ut i enda et nytt tiltak, ved en annen bedrift. Dette er totalt forskjellig fra det forrige tiltaket, og for å være helt ærlig; da det forrige tiltaket ble avsluttet, var jeg ikke særlig lysten på å prøve noe mer. Ville bare søke uføretrygd og "bli ferdig med det". Men nå sitter jeg her og er litt spent på når jeg skal få prøve det nye tiltaket og se hvordan det går. Har ikke de største forventningene, men en nøktern innstilling til at dette skal jeg prøve! Hadde jeg bare gitt meg med en gang i forrige tiltak, uten å prøve forskjellige ting først, hadde jeg neppe vært positiv nå.

Får du forresten noen behandling for angsten/depresjonen? Vet du hvorfor du har den, kan situasjonen i butikken være med på å trigge den?

Grunnen til at jeg spør, er at jeg selv har en fysisk sykdom, som har gjort at jeg har utviklet angst/depresjon. Og flere situasjoner på det forrige tiltaket mitt trigget angsten/depresjonen. Når jeg fikk byttet medisiner (antidepressiva) ble det noe bedre. Har også lært meg teknikker for når angsten kommer, så jeg klarer å håndtere den om jeg får litt tid for meg selv, og kan trekke meg unna de andre ansatte/situasjoner.

Ble litt langt dette, men... håper du finner ut av det.

Forresten, du sier du skal snakke med veilederen din neste uke. Har du mulighet til å snakke med han/henne allerede imorgen? Si at det er viktig for deg å finne ut av dette, da du virkelig vil fungere i jobben, og trenger å snakke med han/henne så fort det lar seg gjøre? Da fremstår du også som at du viser initiativ og vil få dette i orden. Pluss at du slipper å gå å engste deg/tenke mye på møtet i en hel uke.

Lykke til!

Anonym poster: 1989191954aca9850c121ba92cc5aba0

[Kittykat]

*slettet*

Endret 19. mars 2013 av Kittykat

[AnonymBruker]

Grunnen til at det ble mandag-fredag er fordi det ikke var skrevet opp noe på meg da jeg ikke visste hva jeg skulle si om det.

Jeg går til behandling for angsten og depresjonen. Det er ikke noe med jobben som gjør at jeg sliter der, men jeg har vært ute av jobb i 10+ år og slitt med angst og depresjon i minst 10 år.

Å ta lengre pause på jobben tror jeg ikke vil funke på meg. Når angsten tar tak, så kan det ta flere timer før den slipper igjen og jeg vet aldri om det vil gå greit eller gå helt på trynet. Selv om jeg prøver og holde anfallet tilbake/gjøre øvelser osv så er det ikke alltid det virker.

Jeg er midt mellom barken og veden føler jeg. Jeg har en samboer som ikke forstår så mye av dette fordi han kjenner det ikke på kroppen selv sånn som jeg gjør. Han forstår ikke hvor vanskelig dette er for meg.

Men samtidig så har jeg faktisk prøvd og funnet ut ting. Det burde jo faktisk telle for noe.....

Anonym poster: 864d9349e7a4067b37024e9ecc8e5662

[Gjest pærecider]

Grunnen til at det ble mandag-fredag er fordi det ikke var skrevet opp noe på meg da jeg ikke visste hva jeg skulle si om det.

Jeg går til behandling for angsten og depresjonen. Det er ikke noe med jobben som gjør at jeg sliter der, men jeg har vært ute av jobb i 10+ år og slitt med angst og depresjon i minst 10 år.

Å ta lengre pause på jobben tror jeg ikke vil funke på meg. Når angsten tar tak, så kan det ta flere timer før den slipper igjen og jeg vet aldri om det vil gå greit eller gå helt på trynet. Selv om jeg prøver og holde anfallet tilbake/gjøre øvelser osv så er det ikke alltid det virker.

Jeg er midt mellom barken og veden føler jeg. Jeg har en samboer som ikke forstår så mye av dette fordi han kjenner det ikke på kroppen selv sånn som jeg gjør. Han forstår ikke hvor vanskelig dette er for meg.

Men samtidig så har jeg faktisk prøvd og funnet ut ting. Det burde jo faktisk telle for noe.....

Anonym poster: 864d9349e7a4067b37024e9ecc8e5662

Har vært i lignende situasjon, og må si at jeg syns at det er rart at du har blitt kastet ut i jobb sånn på den måten. Det beste ville jo ha vært å trappe opp gradvis. Du viser jo vilje til å jobbe, og vil fortsette, men under endrede forhold. Min saksbehandler på NAV sier at dessverre er det mange som opplever det samme som deg, blir kastet ut i full jobb, kroppen sier stopp, og man er satt langt tilbake i prosessen. Vil råde deg til å snakke med veileder, be om å få en plan som er tilpasset DEG og din arbeidsevne, så øke gradvis. Selv jobber jeg to dager, og til høst skal jeg kanskje øke det til tre dager. Så det er sagt, det er veldig vanlig at overgangen fra null jobb til jobb er tøff og mange er helt utslitte den første perioden. Jeg også, selv om jeg bare jobber to dager i uka. Det blir sakte men sikkert bedre. Og samboeren din kan du bare be om å holde kjeft, det er DIN helse og din mulighet for å komme ut i inntektbringende arbeid det er snakk om.

[Gjest Kim]

Sliter du med sosial angst, så er det absolutt ikke jobben for deg. Hva med å jobbe et sted der den sosiale biten er mindre slitsom?