Forferdelig fødselsangst!

[Bitte]

Jeg er IKKE gravid...jeg har ikke engang kjæreste nå,så jeg har ingen planer om barn i denne omgang.

Men når jeg tenker fremover og finner mannen i mitt liv,er jeg usikker på om jeg vil ha barn. Dette skyldes KUN en ting: Jeg er livredd for smerten ved en fødsel!

Har fullstendig hetta...tanken på at noe så stort skal presses ut av meg,er helt grusom.

Og ikke si at det ikke er vondt...for det er det jo selvsagt.

Vet også at man kan få smertestillende i ulike former...men det tar vel ikke vekk smerten av veer?

Er til og med redd det gjør vondt når de setter epiduralen.....jeg er håpløs.

Vil jo ikke frarøve en mann muligheten til å få barn heller.

Noen som har erfaring med fødselsangst,og likevel fått barn?

Håper dere kan dele erfaringer...for dette er en ordentlig bekymring for meg!

[Gjest Anonymous]

Vil jo ikke frarøve en mann muligheten til å få barn heller!

det er en dårlig grunn til å få barn!

dersom ikke du selv faktisk ønsker deg barn, så bør du heller ikke få dem

å ha barn er en så stor jobb at du må ønske det..

[monja]

Før jeg ble gravid hadde jeg fryktelig fødselsangst, men etter at jeg fikk bekrefta at det ikke "er noen vei tilbake" har det merkelig nok vært et ikke-tema. Jeg tenker faktisk mer på den lille og om h*n har det bra.

Trodde før at den dagen jeg ble gravid kom jeg til å flippe helt på grunn av angsten for å føde, men sånn har det altså ikke blitt. Selvfølgelig vet jeg jo ikke hvordan det blir den dagen jeg oppfatter at en fødsel er nær forestående, men jeg kommer til å prate mer med legen min om dette. Han har tidligere sagt at om det blir for ille kan man ha keisersnitt som løsning på det hele. Men da må jeg ha spinal bedøvelse, og jeg vet at spinal settes dypere inn i ryggen enn epidural. Så hva er da best? (Jeg liker nemlig ikke tanken på å bli stukket i ryggen jeg heller)

Om dette skulle bli et problem for deg når du en gang blir gravid synes jeg du skal ta det opp med legen din, evt fødeavdelinga du skla til. Som regel møtes dette problemet med stor forståelse fra helsepersonell.

Lykke til!

[14062003]

Før jeg ble gravid hadde jeg fryktelig fødselsangst, men etter at jeg fikk bekrefta at det ikke "er noen vei tilbake" har det merkelig nok vært et ikke-tema. Jeg tenker faktisk mer på den lille og om h*n har det bra.

Trodde før at den dagen jeg ble gravid kom jeg til å flippe helt på grunn av angsten for å føde, men sånn har det altså ikke blitt. Selvfølgelig vet jeg jo ikke hvordan det blir den dagen jeg oppfatter at en fødsel er nær forestående, men jeg kommer til å prate mer med legen min om dette. Han har tidligere sagt at om det blir for ille kan man ha keisersnitt som løsning på det hele. Men da må jeg ha spinal bedøvelse, og jeg vet at spinal settes dypere inn i ryggen enn epidural. Så hva er da best? (Jeg liker nemlig ikke tanken på å bli stukket i ryggen jeg heller)

Jeg er helt og fullstendig enig i det du sier. Stemmer meg på en prikk!

[Gjest Goliat]

Hei!

Hvis du uansett ikke ønsker barn, så skal du ikke føle at du frarøver en mann opplevelsen og få et barn. Det er noe dere må snakke om når den tid kommer og evnt. ta det ut fra hva du/dere føler der og da! Det er helt valgfritt og få barn eller ikke. Det er ingens plikt og sette barn til verden.

Jeg fikk min første sønn for ni år siden og jeg skal ikke fortelle deg om den opplevelsen, men jeg kan si at jordmora jeg hadde under første del tok så godt var på meg i de tre dagene etterpå, at det er vel takket være henne at alt gikk bra da jeg skulle ha nummer to.

Det er viktig at du får pratet med noen om angsten din hvis du velger og få barn.

Med min første fødsel hadde jeg alt som var mulig og få av smertestillende unntatt epidural. Og forferdelig dårlig etterpå! Jeg ba de tilogmed fjerne sønnen min fra magen da de la han der etter full sjekk. Jeg var så dårlig av smertestillende. Men jeg har valgt og få to barn til etter den opplevelsen!! Så jeg overlevde de smertene jeg!

Med nummer to hadde jeg kun lystgass og disse punktene du får teipet på ryggen. En halvtime etter fødselen var jeg oppe og i kjempeform.

Det er utrolig hva vi klarer hvis vi bare forbredere oss mentalt og det kan du klare med hjelp av de som er fagfolk. De har hjulpet mange mennesker med dette før.

Nå i mai venter jeg mitt tredje barn og har lenge hatt forferdelige tanker om det jeg skal igjennom. Har vært usosial og lite til stede i samtaler for jeg har gruet meg så forferdelig. Har tenkt så mye på dette at det har vært slitsomt, men jeg må gjennom dette og har ingen vei utenom.

Men jeg skal ikke ha smertestillende, ikke fordi jeg er så sinnsyk tøff eller fordi jeg skal komme etterpå og si at dette klarte jeg bra! Men dette er noe jeg må igjennom og jeg vil ikke skyve smertene foran meg.

Jeg vil og må gjennom dette.

Og det er en flott opplevelse. Uansett smerter og hvor sterke smerter. De smertene er glemt så fort du får verdens nydeligste baby på magen.

Min mann har fått tydlig beskjed om at ingen får nærme seg meg og smertestillende.

Dette ble langt, men ikke gjør dette til noe som er så grusomt at du ikke kan komme igjennom det. Snakk med fagfolk og be om hjelp!

Dette klarer du! Ønsker deg lykke til!

[Maxine Grey]

Etter å ha gått gravid med stadig voksende mage, tyngre og tyngre kropp og alle de småplager (og kanskje store) som et svangerskap fører med seg, er de fleste bare SÅÅÅÅÅ klare til å føde når tiden er der.

Det som er så spennende med graviditet og fødsel er at det virker som ikke bare kropp forandres, men også sjel og sinn.

Jeg er tregangsfødende og ville når som helst gjøre det om igjen.

Jeg har også vært så heldig å overvære fødselen til mine to barnebarn, og jeg ble bare så fascinert av det som skjedde; jeg kunne følge med på

hvordan mitt eget barn ble mer og mer klar til å sette barn til verden etter som fødselen skred fram.

Kort sagt:

Ikke bekymre deg om det, både sjelen din og kroppen din ordner opp i dette når tiden er der. Vi er nå slik laga, vi kvinnfolk.

Alle mennesker du ser, har blitt født. På ett eller annet vis.

[Gjest Anonymous]

Er veldig enig med det alle sier her inne. Hadde veldig angst før jeg ble gravid om det hele med fødsel, men nå som jeg har 4 dager til termin så kan jeg knapt vente til noe skal sette igang :-) . Det er absolutt ikke noe å bekymre seg for, å gå gravid er en herlig opplevelse, og fødselen er bare en dag i livet og etterpå så får du noe i hendene som ikke kan måle seg med noe annet i hele verden. Da er det jo absolutt vært den lille smerten, som det på en måte blir når en tenker på den store helheten

[Gjest Anonymous]

Jeg fødte i november i fjor, og slet med fødselsangst under hele svangerskapet. jeg tok dette opp med både jordmor og lege og de tipset med om Aururasenteret i Oslo som kan hjelpe mennesker med slik angst.

I motsetning til de som har skrevet ovenfor avtok ikke angsten i takt med svangerskapet, den bare økte. Jeg tok derfor valget i samråd og med støtte fra lege, jordmor og terapeut ved Aururasenteret) om at keisersnitt var den beste løsningen for meg.

Det er viktig å ta slik angst på alvor, og ikke bare feie det under en dør med at "men alle gruer seg jo litt" og "det går sikkert bra vet du". DET ER FORSKJELL PÅ Å GRUE SEG OG Å HA ANGST!!!

Jeg hadde en kjempefin fødselsopplevelse :-) Jeg grudde meg jo (bare at jeg grudde meg mindre enn ved tanken på vanlig fødsel), og hadde også hørt stygge ting om epiduralen. men den merket jeg ikke engang! (Og jeg er sikker på at jeg har Europas laveste smerteterskel...). Alle som var tilstede under keisersnittet visste om angsten min, så de tok kjempegodt vare på meg! Både mannen min (som var tilstede og holdt meg i hånden) og jeg synes det var en kjempefin opplevelse. Og jeg hadde faktisk ikke noe vondt etterpå heller, reiste hjem eter 4 dager på sykehus. (Men jeg kom meg mye raskere enn det som er vanlig, må understreke det da).

Mitt råd er; si ifra om angsten til jordmor og lege. Krev og bli tatt på alvor. Jeg er kjempeglad for at jeg gjorde det, for det ga meg en super (og smertefri)opplevelse. Lykke til!!!!!

[Gjest Anonymous]

Ikke for å skremme deg, men det er ikke alltid angsten blir borte selv om man er gravid. Jeg har ikke EN eneste fysisk plage med svangerskapet (er 28 uker på vei), men sliter voldsomt med det psykiske. Hadde håpet og trodd at etter ultralyd og MASSE liv i magen skulle jeg få en ro rundt det å skulle bli mor, men angsten er like sterk, den. Har ingen morsfølelser, klarer ikke glede meg, sitter med en konstant "hva-er det-jeg-har-gjort" følelse...

Mitt råd er å søke hjelp så tidlig som mulig, gjerne også før du blir gravid!

[Gjest Anonymous]

Fra meg over her (Gjest):

Glemte bare å si at det ikke er slik at alle synes det er fantastisk å være gravid. Følte meg lenge ekstra unormal og vanskelig som ikke hadde disse følelsene. Men har etterhvert oppdaget at det er like vanlig begge deler. Altså de som ikke har fødselsangst kan også føle det slik som meg.

Dette ble litt krøkkete, håper du forstår.

[Gjest Anonymous]

for det første, så er jo veene vonde, men ikke mer vonde enn sterke luftsmerter i magen, så holder du ut det, har du kommet langt!

og det å presse ut babyen kjente ikke jeg mye av i hvertfall, jeg syntes bare veene var vonde jeg,... det å presse ut en baby og få den ut av kroppen er jo ikke noe å snakke om, da kjenner man bare en kropp som glir ut av kroppen din!

men du må være i god form, for det som tar på er å PRESSE babyen ut, det kan være tungt arbeid!

jeg svetta så det rant nedover panna mi og nedover nesa mi , sa samboeren min!

det kan føles ut som en kjempestor forstoppelse, men da må du bare tenke at dette skal du klare!

og på slutten, når alt nesten er over, har man opplevd så mange vonde rier, at man ikke kjenner nesten at babyen plomper ut, man bare tenker på å presse ut, presse ut, presse UUUUUT!

[Gjest sexysadie]

Du får grine deg til keisersnitt da, det er jo så moderne for tiden.

Husk bare på at du da hefter bort operasjonsstuen så det kan bli krise hvis ett bilulykkeoffer kommer....

[Gjest Anonymous]

(jeg som skrev kl 11.56 i dag)

Gud for en tåpelig kommentar, SexySadie! :evil:

Det er tydelig at du ikke har begrep om hva angst virkelig innebærer!!!!!!

Dessuten tar ikke et keisersnitt så lang tid, og man kan riskikere å måtte ta snittet senere på dagen på den avtalte datoen, dersom det kommer akutte tilfeller!

Det er nettopp slike som deg som gjør det vanskelig for de som faktisk sliter med fødselsangst! Skam deg, SexySadie!!!!!

[Gjest sexysadie]

(jeg som skrev kl 11.56 i dag)

Gud for en tåpelig kommentar, SexySadie! :evil:

Det er tydelig at du ikke har begrep om hva angst virkelig innebærer!!!!!!

Dessuten tar ikke et keisersnitt så lang tid, og man kan riskikere å måtte ta snittet senere på dagen på den avtalte datoen, dersom det kommer akutte tilfeller!

Det er nettopp slike som deg som gjør det vanskelig for de som faktisk sliter med fødselsangst! Skam deg, SexySadie!!!!!

Beklager hvis du tok det ille opp, men hvis du lider av fødselsangst så bør du kanskje vurdere og forbli barnløs.

[Charmina]

Hei

Jeg har også slitt med det som du gjør!

Fikk se en film på barneskolen av en som fødte og det tror jeg satte varige spor!

ALDRI om jeg skulle føde noe barn det var iallefall sikkert!!!!

Men så etter å ha sagt at jeg ikke skulle ha barn traff jeg mannen i mitt liv og fikk plutselig veldig lyst på en liten etterkommer!

Ble gravid - og fikk helt vondt inni meg med tanke på hva jeg nå måtte gå gjennom!

MEN jeg overlevde og her er mitt råd til deg (utifra hva jeg selv gjorde) :

Finn deg en skikkelig god jordmor som virkelig tar angsten din på alvor. Jeg var så heldig å få nettopp en slik og hun gjorde alt så mye bedre for meg! Traff på et par stykker før henne som bare fnyste det vekk som noe som bare ville gå over av seg selv! DET gjør det ikke. Jordmoren jeg kom til forsto meg og vi pratet masse sammen. Hun fikk også tak i en psykolog som fulgte meg opp gjennom hele svangerskapet. Dette er en rettighet man har og det koster deg ikke noe. Å snakke med disse to kvinnene hjalp utrolig - jeg fikk satt ord på følelsene mine og det var så vanvittig godt å føle at noen forsto meg!

Jordmor ble med meg opp på de ulike fødestuene vi har her i byen og jeg fikk sett både utstyr og snakket med personalet på de ulike avdelingene. Dette var også med på å gjøre at angsten ble mindre. Ofte er det følelsen av å miste kontrollen over seg selv som ligger bak fødselsangst!

Jeg følte meg tryggere som sagt etter dette støtteapparatet som jeg fikk rundt meg - og mannen min prøvde også så godt han kunne å hjelpe meg!

3 uker før tiden kom gutten min ut. VONDT? Ja - men jeg klarte å føde uten noen som helst smertestillende hjelp. Og fødselen var vidunderlig samtidig som det var vondt og skremmende. Men når en som meg med værdens laveste smertegrense :oops: klarte dette er jeg sikker på at du gjør det også! Og når barnet er kommet ut - ja da er faktisk det meste glemt og akkurat det øyeblikket kunne jeg opplevd tusen ganger!

Jeg vet iallefall akkurat hvordan du har det og føler med deg!

Og til deg som klaget over at keisersnitt opptar operasjonssalen....HALLO!!!!...........da kan jeg fortelle deg at ved store ulykker får man faktisk inn ekstra personale og på de fleste sykehus har man ganske mange saler å operere i! har selv blitt innkalt ved store ulykker og tro meg fødende kvinner som skal ha keisersnitt lager ikke trøbbel for noen!

Ha en fin helg!

Klem fra Charmina

[Gjest sexysadie]

Hei

Jeg vet iallefall akkurat hvordan du har det og føler med deg!

Og til deg som klaget over at keisersnitt opptar operasjonssalen....HALLO!!!!...........da kan jeg fortelle deg at ved store ulykker får man faktisk inn ekstra personale og på de fleste sykehus har man ganske mange saler å operere i! har selv blitt innkalt ved store ulykker og tro meg fødende kvinner som skal ha keisersnitt lager ikke trøbbel for noen!

Ha en fin helg!

Klem fra Charmina

Mitt poeng er at Keisersnitt ikke må bli normen ved fødsel.

slik det kan bli hvis flere og flere griner seg til keisersnitt.

Etter at Martha Louise fødte begyndte folk å avbestille keisersnittene, det kan ha noe med at de såg at hun klarte seg og da tenkte de; jeg vil også klare dette.

Bra Martah!

[Charmina]

Hei igjen!

Jeg er også enig i at keisersnitt ikke må bli det alle velger - og det bør ikke være noe som er lett å få heller. MEN om man virkelig sliter med tanken på fødsel og etter å ha fått kyndig hjelp ikke tør føde fremdeles så synes jeg at kvinnen kan bli tilbudt keisersnitt!

Klem charmina

[Gjest sexysadie]

Hei igjen!

Jeg er også enig i at keisersnitt ikke må bli det alle velger - og det bør ikke være noe som er lett å få heller. MEN om man virkelig sliter med tanken på fødsel og etter å ha fått kyndig hjelp ikke tør føde fremdeles så synes jeg at kvinnen kan bli tilbudt keisersnitt!

Klem charmina

jo da, du har nok rett i det.

[Gjest Myumi]

Det finnes jo en god del kvinner som ønsker å føde naturlig men som må ta keisersnitt pga. trangt bekken eller andre tilstander som gjør at vaginal fødsel blir sett på som en for stor risiko.

[Gjest sexysadie]

Det finnes jo en god del kvinner som ønsker å føde naturlig men som må ta keisersnitt pga. trangt bekken eller andre tilstander som gjør at vaginal fødsel blir sett på som en for stor risiko.

Det blir jo noe annet da.

Medisinske årsaker kalles det.