Sliter, vil komme meg videre i livet!

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 22 år som sliter med veldig mye som gjør at jeg står "på stedet hvil" i dag. Men jeg vil veldig gjerne ha hjelp til å komme meg videre i livet!

Jeg har slitt psykisk siden jeg var rundt 12 år, uten at jeg vet helt hvorfor. Men det er først de siste årene at jeg virkelig sliter. Det jeg hovedsakelig sliter med er blant annet tvangstanker/tvangshandlinger, sterk prestasjonsangst, sosial angst og jeg er litt hypokonder.

Tvangstankene/tvangshandlingene startet for ganske mange år siden, da i en ganske mild form(noe ala gjøre ting fire ganger. F.eks drikke vann slik at jeg svelger alt i løpet av fire svelg osv), men disse har utviklet seg til ganske mye større, sterkere og skremmende tanker, med deretter påfølgende tvangshandlinger for å dempe angsten. Og tankene går veldig mye på de tingene jeg er aller mest redd for. Jeg vet innmari godt at det ikke skjer noe om jeg ikke utfører handlingene, men allikevel fortsetter jeg med det!

Prestasjonsangst startet rundt 10.klasse, da jeg begynte å bli redd for å ha fremføringer. Det rare er at jeg ikke har hatt noen negative erfaringer. Jeg elsket oppmerksomheten jeg fikk når jeg hadde fremføringer. Jeg husker egentlig ikke så mye fra den perioden, hvorfor jeg plutselig ble redd for det osv. Men denne prestasjonsangsten gjorde at jeg slapp unna fremføringer på skolen. Skulle ønske lærerne hadde tvunget meg til å ha fremføringer den gangen, for nå er jeg ekstremt redd for det(og det er ikke lenger like lett å bare hoppe i det). Jeg hadde ikke en eneste fremføring fra slutten av 10.klasse og til jeg gikk ut av videregående.

Prestasjonsangsten har utviklet seg siden jeg gikk ut av videregående. Jeg ble redd for å prestere på andre måter enn bare fremføringer også. Nå synes jeg det er veldig skummelt å f. eks skulle gå på/av på buss/tog osv. Bare det å handle i matbutikken(betale i kassa) liker jeg absolutt ikke.

Jeg er ofte ute og går tur med min lille mellompuddel, og da synes jeg det er veldig stressende å møte på folk. Går jeg på fortauet og ser noen kommer gående mot meg så blir jeg så stresset at jeg ofte velger å gå en annen vei/snu for å unngå og møte på de.

Den sosiale angsten har kommet litt de senere årene. Jeg synes det er skummelt å skulle småsnakke med folk jeg såvidt kjenner. Noe jeg synes er skremmende er f. eks å møte på folk jeg kjenner, men som jeg ikke kjenner så godt, og måtte prate med de. Men noe som skremmer jeg er at jeg i det siste også har begynt å få angst for å prate med nærmere venner og av og til familie. Den sosiale angsten har gjort at jeg etterhvert har trukket meg unna situasjoner hvor jeg må være sosial med en-to personer. Flere personer enn det går ofte greit, for da føler jeg ikke at alt ligger på meg.

Jeg er ikke lenger del av noen vennegjeng, så jeg har generelt ikke felles venner med de vennene jeg har. Jeg har bare to-tre nære venner igjen, og disse er personer jeg synes det er vanskelig å være med når vi er flere. Resten av vennene mine blir jeg altfor stresset av å være med, så jeg har trukket meg vekk fra de.

Både den sosiale angsten og prestasjonsangsten gjør at jeg synes det er vanskelig å ta kontakt med andre mennesker(fordi jeg er ekstremt redd for å bli avvist blant annet, og fordi jeg føler jeg må prestere noe hver gang). Jeg får ofte høre at jeg er en veldig søt og morsom jente som er kjempeartig å prate med. Men det at jeg får komplimenter for at jeg er så morsom gjør bare at jeg føler et sterkt press på å måtte være morsom hver gang vi snakker sammen. Dette gjelder også andre ting jeg føler jeg mestrer. Får jeg komplimenter for det så føler jeg egentlig ikke at jeg mestrer det lenger, fordi jeg blir så fokusert på å måtte gjøre det bedre enn forrige gang hele tiden. Dette stresser meg ekstremt.

Venner har trukket seg bort fordi de tror jeg ikke er interessert lenger når de må ta kontakt hele tiden. Grunnen er egentlig at jeg får helt angst av å måtte ta kontakt og at samtalen skal bli bra osv.

I tillegg er jeg litt hypokonder. Jeg er redd for alle sykdommer som kan hemme meg. Jeg er så redd for de at om jeg kjenner et minste lille tegn på noe som kan ha samme symptom som en alvorlig sykdom så får jeg veldig sterk angst. Jeg er ikke redd for forkjølelser osv. Jeg har jo aldri vært alvorlig syk, og alle symptomene jeg tidligere har vært ekstremt redd for har bare vært helt vanlige ting som alle andre mennesker har. Men allikevel er jeg fortsatt redd for det! Jeg kan f.eks få helt angst av å ha litt vondt i leddene fordi jeg er så redd for at det skal være noe galt. Jeg har vært hos legen og sjekket det, men ingenting er galt. Andre mennesker som har litt vondt i leddene tenker kanskje ikke over det engang.

Nå går jeg til en psykolog som prøver å hjelpe meg videre, men jeg tørr ikke å fortelle alt hva jeg sliter med, for det er endel mer enn det jeg skriver her. I tillegg har jeg ikke turt å fortelle henne alt jeg skriver her heller.

Nå har jeg kjempelyst til å starte på skole, og etterhvert få meg en jobb, og komme meg videre i livet. Men det ENESTE som stopper meg fra å både gå på skole og å søke på jobber er denne dumme prestasjonsangsten(og den sosial angsten, som jeg føler henger litt sammen med prestasjonsangsten, for det er jo å prestere jeg blant annet er redd for)! Hadde jeg bare visst hvordan jeg kan bli kvitt den!! Har gått til mange forskjellige typer terapier, og føler ingen av de har hjulpet.

Jeg har nå gått arbeidsløs i over to år, og blir bare mer og mer stressa jo lenger tid det går.

Applaus til deg om du har giddet å lese hele dette rotete innlegget! Vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette her inne, da jeg vet innmari godt at jeg bør søke hjelp, men det er så ekstremt vanskelig. Skulle bare ønske at disse fire hovedtingene jeg har nevnt her kunne roet seg litt ned slik at jeg ikke var redd hele tiden, og kunne kommet meg videre.

Hadde forresten vært kjempekjekt om noen med lignende erfaringer ville fortalt sin historie, og evnt hvordan de kom seg videre

Tusen takk hvis du orket å lese alt dette

Anonym poster: 10a441444eeea93a10b7a77a138b1fbc

[Gjest Emmanuelle]

Jeg leste alt to ganger og den konklusjonen jeg har dratt ut fra dette er at det eneste som kan hjelpe deg er å være helt ærlig med psykologen/legen din, de er der for å hjelpe deg.

For meg virker det som at du ikke klarer å komme deg ut av dette alene, dersom du forteller alt til psykologen (tro meg, de har hørt det meste) så kan du få et behandlingsopplegg, kanskje også frivillig psykiatrisk opphold en periode.

Start med å være fullstendig ærlig med psykologen din, spy ut absolutt alt. Om det er vanskelig, så skriv et brev (samme hvor langt det blir), det er lettere enn å si det høyt. Det å tørre å be om hjelp er den vanskeligste biten, men dessverre så er det også den viktigste avgjørelsen du må ta for å bli frisk.

Lykke til

Endret 16. mars 2013 av Emmanuelle

[AnonymBruker]

ingvard wilhelmsen

Anonym poster: 97c3707fd3c48d89cda3c8c542ff61c2

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar!! Det hjelper å få høre det fra andre:)

Jeg vet egentlig innerst inne at jeg burde fortelle alt til psykologen min, men jeg har ikke turt det enda. Har gått til henne et halvt år nå,uten at jeg har fortalt så veldig mye. Det er så vanskelig!

Anonym poster: 10a441444eeea93a10b7a77a138b1fbc

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar!! Det hjelper å få høre det fra andre:)

Jeg vet egentlig innerst inne at jeg burde fortelle alt til psykologen min, men jeg har ikke turt det enda. Har gått til henne et halvt år nå,uten at jeg har fortalt så veldig mye. Det er så vanskelig!

Anonym poster: 10a441444eeea93a10b7a77a138b1fbc

Hva er grunnen til at du ikke forteller så mye? Er du redd h*n ikke skal synes det er noe å slite for? Er du redd h*n skal bryte taushetsplikten?

Jeg går også til psykolog og har absolutt ingen sperrer for å si alt, for h*n mener aldri spesielt mye om det jeg sier. H*n stiller som regel flere spørsmål og får meg til å reflektere mer og se ting fra et annet perspektiv, og det er nyttig.

Anonym poster: c5f1b32696b6b2ae4efbdd4f7eeb28ad

[Sveva]

Tusen takk for svar!! Det hjelper å få høre det fra andre:)

Jeg vet egentlig innerst inne at jeg burde fortelle alt til psykologen min, men jeg har ikke turt det enda. Har gått til henne et halvt år nå,uten at jeg har fortalt så veldig mye. Det er så vanskelig!

Anonym poster: 10a441444eeea93a10b7a77a138b1fbc

Vet det er vanskelig, men fortell alt til psykologen din!

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar begge to

Hva er grunnen til at du ikke forteller så mye? Er du redd h*n ikke skal synes det er noe å slite for? Er du redd h*n skal bryte taushetsplikten?

Jeg går også til psykolog og har absolutt ingen sperrer for å si alt, for h*n mener aldri spesielt mye om det jeg sier. H*n stiller som regel flere spørsmål og får meg til å reflektere mer og se ting fra et annet perspektiv, og det er nyttig.

Anonym poster: c5f1b32696b6b2ae4efbdd4f7eeb28ad

Jeg er blant annet redd for de tingene ja. I tillegg synes jeg det er veldig ekkelt å snakke om! Har ikke sagt noe om det til noen før, og får sånn ekkel følelse når jeg forteller noe til psykologen min, enda hun er verdens snilleste.

Jeg er egentlig en sånn person som helst ikke vil ha andre inn på meg, og at noen andre skal vite så mye om meg, så det kan vel være derfor jeg synes det er så ekkelt å snakke om!

Jeg har nok et og annet å lære av deg der tror jeg!

Anonym poster: 10a441444eeea93a10b7a77a138b1fbc

[Neket]

Foreslår du printer ut dette og tar det med til neste time og lar psykologen lese!

[Gjest bergenluna]

godt forslag!

Foreslår du printer ut dette og tar det med til neste time og lar psykologen lese!