Psykolog?

[AnonymBruker]

Jeg funderer på om jeg bør gå til psykolog, men er ikke sikker på om problemene mine er alvorlige nok. Noen ganger er det ille, men mesteparten av tiden tenker jeg at jeg bare bør ta meg sammen. Det er ikke noe spesielt jeg vet om som har utløst problemene mine.

Tidligere var jeg mye mer utadvent. Det var ikke noe problem å snakke for forsamlinger, diskutere i en gruppe eller forholde meg til ukjente. Jeg følte at jeg taklet det meste jeg bestemte meg for, selv om jeg selvfølgelig ikke altid gjorde ting perfekt og jeg har alltid vært litt var på hva andre mener im meg.

I det siste har jeg vært mye mindre sosial, jeg har mistet en del av selvtilliten og tør ikke lenger ta ordet i en gruppe. Jeg er redd for at det kan gå ut over livskvaliteten hvis jeg ikke tar meg sammen og kommer meg ut i livet igjen. Jeg har lyst til å vise meg litt frem på jobben og kanskje få muligheten til å påta meg mer ansvar, men føler ikke at jeg takler det nå. Det er mulig at jeg bare trenger litt mer eksponering, men jeg er også veldig ukonsentrert, stressa og glemmer lett ting.

Er det grunn til å oppsøke psykolog og hva ksn eventuelt vedkommende hjelpe til med? Jeg trenger NOE for å få livet mitt tilbake der det var for jeg liker ikke følelsen av å ikke mestre ting.

Anonym poster: cc96ba9bf9e2ddfe3476c301d2048f87

[AnonymBruker]

Klart du kan søke psykolog! Alle har egentlig godt av en psykolog, fordi man gjennom slik terapi/"opplevelse" får mer perspektiv på ting og bedre innsikt og selvinnsikt. Det er ikke noe man kan få for mye av. Dessuten opplever alle nedturer og vanskelige ting i livet sitt som det hjelper å snakke med en profesjonell om, uavhengig av omfanget. Det er bare det å få råd og innspill fra noen som er trent til å se situasjoner og problemer og selvet fra en annen vinkel, og se helheten. Om så det bare er for en kortere periode kan en psykolog komme til bunns i hva denne ukonsentrasjonen og endringen i deg selv kommer av. Kanskje kan denne personen påpeke en eller flere utløsende årsaker du ikke en gang tenkte kunne ha noe og si, og du blir da i stand til å ta grep for å gjøre endringer. Psykologen kan også gi deg råd til hvordan du kan finne tilbake til deg selv, og kanskje gi deg en pekepinne (som sagt) på hva eller hvor endringen kommer fra.

Om du f.eks. har begynt å slite med litt mildere angst (kanskje som følge av en mindre ubehagelig situasjon, eller ut av det blå) kan hun hjelpe deg med å jobbe deg gjennom denne. Gi deg noen verktøy for å håndtere det, og/eller gi deg råd for hvordan du kan overvinne den, som f.eks. å delta i et lite kurs i presentasjonsteknikk, ta en sangtime for å bli litt bedre kjent med stemmen og ta kontroll over den igjen. Eller psykologen kan jobbe med deg gjennom eksponeringsbehandling.

Mulighetene er mange, og jeg mener helt klart at en psykolog er ditt sterkeste verktøy for å finne ut av problemstillingen din og for å hjelpe deg gjennom det. Det er heller ikke noe å skammes over, det å gå til psykolog. Tenk på hvor trendy det er i utlandet, spesielt i USA. Det er rett og slett en luksus å få gå til psykolog, og man lærer så vanvittig mye om seg selv om andre mennesker, og hvordan man forholder seg til alt, generelt. Lykke til :D

Anonym poster: 3c2e25876ac47c246a2c1f27bf0917a2

[AnonymBruker]

PS: Det er ikke bare å "ta seg sammen" når man har kommet til et visst punkt. Når man er blitt låst, og det er blitt klart at man ikke har det nødvendige verktøyet selv til å skru seg ut av problemet. Det er da man tar kontakt med noen som kan bidra med de nødvendige verktøyene, og i tillegg supplere deg med ditt eget verktøysett for videre mestring ;D

Anonym poster: 3c2e25876ac47c246a2c1f27bf0917a2

[AnonymBruker]

Klart du kan søke psykolog! Alle har egentlig godt av en psykolog, fordi man gjennom slik terapi/"opplevelse" får mer perspektiv på ting og bedre innsikt og selvinnsikt. Det er ikke noe man kan få for mye av. Dessuten opplever alle nedturer og vanskelige ting i livet sitt som det hjelper å snakke med en profesjonell om, uavhengig av omfanget. Det er bare det å få råd og innspill fra noen som er trent til å se situasjoner og problemer og selvet fra en annen vinkel, og se helheten. Om så det bare er for en kortere periode kan en psykolog komme til bunns i hva denne ukonsentrasjonen og endringen i deg selv kommer av. Kanskje kan denne personen påpeke en eller flere utløsende årsaker du ikke en gang tenkte kunne ha noe og si, og du blir da i stand til å ta grep for å gjøre endringer. Psykologen kan også gi deg råd til hvordan du kan finne tilbake til deg selv, og kanskje gi deg en pekepinne (som sagt) på hva eller hvor endringen kommer fra.

Om du f.eks. har begynt å slite med litt mildere angst (kanskje som følge av en mindre ubehagelig situasjon, eller ut av det blå) kan hun hjelpe deg med å jobbe deg gjennom denne. Gi deg noen verktøy for å håndtere det, og/eller gi deg råd for hvordan du kan overvinne den, som f.eks. å delta i et lite kurs i presentasjonsteknikk, ta en sangtime for å bli litt bedre kjent med stemmen og ta kontroll over den igjen. Eller psykologen kan jobbe med deg gjennom eksponeringsbehandling.

Mulighetene er mange, og jeg mener helt klart at en psykolog er ditt sterkeste verktøy for å finne ut av problemstillingen din og for å hjelpe deg gjennom det. Det er heller ikke noe å skammes over, det å gå til psykolog. Tenk på hvor trendy det er i utlandet, spesielt i USA. Det er rett og slett en luksus å få gå til psykolog, og man lærer så vanvittig mye om seg selv om andre mennesker, og hvordan man forholder seg til alt, generelt. Lykke til :D

Anonym poster: 3c2e25876ac47c246a2c1f27bf0917a2

Takk! Jeg føler kanskje at det er dårlig gjort å ta opp plassen til noen som f.eks. sliter med PTSD etter traumatiske overgrep eller alvorlige spiseforstyrrelser, mens jeg ønsker hjelp til å oppfylle mine karriereambisjoner. Men jeg har jo hatt en personlighetsforandring.

TS

Anonym poster: 9c74268c0d618718998bc6d81209e4b9

[Rubies_]

Takk! Jeg føler kanskje at det er dårlig gjort å ta opp plassen til noen som f.eks. sliter med PTSD etter traumatiske overgrep eller alvorlige spiseforstyrrelser, mens jeg ønsker hjelp til å oppfylle mine karriereambisjoner. Men jeg har jo hatt en personlighetsforandring.

TS

Anonym poster: 9c74268c0d618718998bc6d81209e4b9

Et problem med psykologi er at det er mange om beinet som trenger å få hjelp, det er helt sikkert. Men det er viktig å huske på at ingen problemer er for små, eller ingen vansker er for ubetydelige. Fordi alt handler om hvordan den enkelte person og samfunnet rundt oppfatter problemet. Du sier at dette går utover din livskvalitet, og du ser ikke hvordan du skulle kunne klare å gjennomføre dette alene. Du VIL jo ha hjelpen! Du må vite at det er så innmari mange som lider av PTSD som du sier, eller som har opplevd overgrep eller har spiseforstyrrelser, og disse kunne trengt hjelp, men problemet er at de ikke selv ØNSKER hjelp. De vil rett og slett ikke ha hjelpen, fordi det enten er vanskelig å prate om problemene, eller kanskje de er flaue og syns det er litt tabu, eller bare at de ikke innser selv at de har et problem. Da er nesten all form for terapi vanskelig å gjennomføre! CBT kan i noen tilfeller hjelpe, men de aller fleste terapiformene krever at pasienten selv er ressurssterk og motivert for å takle problemet og finne løsninger. Du er jo motivert, og da syns jeg absolutt at du skal oppsøke en psykolog som kan hjelpe deg med å ta i tak problemet.

Endret 15. mars 2013 av Rubies_

[Rubies_]

Vil også bare nevne at om du ikke får hjelp og behandling nå, kan disse vanskene sette i gang en slags snøballeffekt og påvirke hverdagen din så mye at du får større psykiske vansker. Jeg prøver ikke å skremme deg, men følelsen av å ikke mestre noen ting, eller å ikke klare å være det sosiale mennesket man en gang var, kan være såpass vanskelig å takle og kan utvikle seg til å bli en depresjon, f.eks.

[AnonymBruker]

Vil også bare nevne at om du ikke får hjelp og behandling nå, kan disse vanskene sette i gang en slags snøballeffekt og påvirke hverdagen din så mye at du får større psykiske vansker. Jeg prøver ikke å skremme deg, men følelsen av å ikke mestre noen ting, eller å ikke klare å være det sosiale mennesket man en gang var, kan være såpass vanskelig å takle og kan utvikle seg til å bli en depresjon, f.eks.

Ja, jeg er redd for det :-( Jeg har jo alltid vært ambisiøs og det føles litt rart for meg å feige ut fordi jeg ikke føler at jeg takler situasjoner jeg helt klart burde takle.

Takk for støtten dere! Det er greit å lufte litt. Jeg er redd for at psykologen skal spørre "hvorfor er du her egentlig?". Vet at han aldri vil gjøre det, men dere skjønner hva jeg mener...

TS

Anonym poster: 9c74268c0d618718998bc6d81209e4b9

[Rubies_]

Takk for støtten dere! Det er greit å lufte litt. Jeg er redd for at psykologen skal spørre "hvorfor er du her egentlig?". Vet at han aldri vil gjøre det, men dere skjønner hva jeg mener...

TS

Anonym poster: 9c74268c0d618718998bc6d81209e4b9

Det syns jeg virkelig ikke du skal tenke over i det hele tatt.

[AnonymBruker]

Ja, jeg er redd for det :-( Jeg har jo alltid vært ambisiøs og det føles litt rart for meg å feige ut fordi jeg ikke føler at jeg takler situasjoner jeg helt klart burde takle.

Takk for støtten dere! Det er greit å lufte litt. Jeg er redd for at psykologen skal spørre "hvorfor er du her egentlig?". Vet at han aldri vil gjøre det, men dere skjønner hva jeg mener...

TS

Anonym poster: 9c74268c0d618718998bc6d81209e4b9

Først og fremst er jeg helt enig med Rubis. Dessuten, om du trenger hjelp har du rett til hjelp. Du må gjøre det DU kan for at DU skal få det bedre. Ikke tenk på andre, det fins trengende i alle ulike former, men alle skal respekteres og få hjelp til det de trenger hjelp til. Du må utvise hensyn til dine behov.

Selvsagt kommer psykologen til å spørre deg hvorfor du er der, itillegg til hva målet ditt for behandlingen er. Så formidler du problemstillingen din og dine mål :-)

Anonym poster: 3c2e25876ac47c246a2c1f27bf0917a2

[AnonymBruker]

Nå vet jeg ikke hvor du bor, men bor du i nærheten av Oslo så går det an å ta kontakt med Institutt for Psykoterapi og undersøke om de trenger pasienter til utdanningene de har i gang. Det er godt kvalifiserte leger og psykologer som tar videreutdanning i psykoanalytisk psykoterapi. Instituttet videreformidlet ihvertfall før henvendelser fra pasienter til terapeuter. Behandlingen er helt eller delvis finansiert. Du kan lese mer om behandlingen på hjemmesiden deres.

Jeg funderer på om jeg bør gå til psykolog, men er ikke sikker på om problemene mine er alvorlige nok. Noen ganger er det ille, men mesteparten av tiden tenker jeg at jeg bare bør ta meg sammen. Det er ikke noe spesielt jeg vet om som har utløst problemene mine.

Tidligere var jeg mye mer utadvent. Det var ikke noe problem å snakke for forsamlinger, diskutere i en gruppe eller forholde meg til ukjente. Jeg følte at jeg taklet det meste jeg bestemte meg for, selv om jeg selvfølgelig ikke altid gjorde ting perfekt og jeg har alltid vært litt var på hva andre mener im meg.

I det siste har jeg vært mye mindre sosial, jeg har mistet en del av selvtilliten og tør ikke lenger ta ordet i en gruppe. Jeg er redd for at det kan gå ut over livskvaliteten hvis jeg ikke tar meg sammen og kommer meg ut i livet igjen. Jeg har lyst til å vise meg litt frem på jobben og kanskje få muligheten til å påta meg mer ansvar, men føler ikke at jeg takler det nå. Det er mulig at jeg bare trenger litt mer eksponering, men jeg er også veldig ukonsentrert, stressa og glemmer lett ting.

Er det grunn til å oppsøke psykolog og hva ksn eventuelt vedkommende hjelpe til med? Jeg trenger NOE for å få livet mitt tilbake der det var for jeg liker ikke følelsen av å ikke mestre ting.

Anonym poster: cc96ba9bf9e2ddfe3476c301d2048f87

Anonym poster: 96bbe729b4e1768679fecd507ba830d7

[AnonymBruker]

Takk dere! Da skal jeg bestille time hos legen over helga. Håper jeg ikke må vente så lenge på psykologtime. Kanskje jeg ikke trenger å gå der så lenge og kanskje jeg kan finne noe annet som kan hjelpe etter hvert som jeg finner ut hva som er galt og hva jeg trenger.

TS

Anonym poster: 9c74268c0d618718998bc6d81209e4b9