Kjærlighetssorg og nedstemthet

[Gjest Elissima]

Jeg mener at 3 forhold på 3 år er altfor mange.

DU mener det, men det ble bare sånn. Var ikke sånn at jeg gikk rett fra den ene til den andre, tok mellom 6 mnd til 1,5 år før jeg ble sammen med de andre. Heller ikke min feil at de dumpa meg sånn uten videre. Fikk hvertfall ingen grunn til at de dumpa meg.

[Steinar40]

DU mener det, men det ble bare sånn. Var ikke sånn at jeg gikk rett fra den ene til den andre, tok mellom 6 mnd til 1,5 år før jeg ble sammen med de andre. Heller ikke min feil at de dumpa meg sånn uten videre. Fikk hvertfall ingen grunn til at de dumpa meg.

Det er bare du som kan bestemme om du skal ta en pause eller ikke. Og da nytter det ikke å skylde på andre.

[Gjest Elissima]

Det er bare du som kan bestemme om du skal ta en pause eller ikke. Og da nytter det ikke å skylde på andre.

Jeg tok pause som det passet meg. 1,5 år er ganske lenge. Enhver må gjøre det som er rett for seg selv. Jeg involverer meg ikke med hvem som helst heller. Hvor lenge jeg lever i sølibat nå får tiden vise. Resten av livet er greit for meg.

[EnKoppTe]

Jeg tok pause som det passet meg. 1,5 år er ganske lenge. Enhver må gjøre det som er rett for seg selv. Jeg involverer meg ikke med hvem som helst heller. Hvor lenge jeg lever i sølibat nå får tiden vise. Resten av livet er greit for meg.

Jeg var faktisk i sølibat i hele 5 år (!). Jeg var travel med jobb, studier og masse sosialt i tillegg til reising. Jeg regner de årene for å være èn eneste god periode som jeg har mange fine minner fra. Nå har jeg begynt å date og har ikke vært så lei meg på lenge. Jeg har heller ikke hatt så dårlig selvtillit nå, som 32åring, enn da jeg var fjortis. Fryrktelig leit, men jeg får bare ikke til menn

Ta den tiden du trenger, Elissima. Èn ting er sikkert, slike opplevelser du (og jeg) har med menn vokser vi ikke på. Vi lærer ingenting, og vi blir bare nedstemte. Vær god mot deg selv, og ikke bruk mer tid på en person som ikke bruker tid på deg.

Endret 16. mars 2013 av EnKoppTe

[AnonymBruker]

Åh, jenter. Jeg er i samme båt som dere Vi var ikke kjærester, men datet i noen måneder og han var min første forelskelse. Vi var så like, på alle tenkelige måter! Jeg har hatt en tøff oppvekst, men nå tenkte jeg at endelig var det min tur til å oppleve noe godt. Og hvor godt hadde jeg det ikke med ham! Jeg var glad hver eneste dag, smilte da jeg våknet og smilte da jeg la meg. Spesielt de gangene vi sov sammen og han holdt rundt meg, kysset meg god natt. Siste gangen vi møttes planla vi sommerferien vår sammen og han fortalte at han ønsket at jeg skulle møte familien hans. Jeg måtte gå til bussen og han kysset meg ømt farvel.

Dagen etter var det slutt. Jeg kunne ikke tro det. Vi snakket ikke sammen på en måned og når han først begynte å snakke til meg igjen, sa han bare ting som at han ikke hadde tenkt på meg som kjærestemateriale og at han ikke likte meg på den måten. Jeg forstår ingenting...

Nå har det altså gått snart to måneder og selv om jeg ikke går konstant rundt og depper, så bruker jeg alltid noen timer hver dag på å tenke å ham og alt vi gjorde sammen. De beste månedene av mitt liv... Og tanken på at det aldri kan bli oss igjen, spesielt når han har sagt det han har sagt, kveler meg. Jeg vet ikke hva som gikk galt, hva jeg gjorde eller sa, eller hvorfor han plutselig forandret seg. Det er uvitenheten som skader meg. Kunne jeg gjort noe annerledes? Kunne han fortalt meg hva som var galt, så jeg kunne rettet det opp?

Jeg vet at det ikke kommer noe godt ut av å høre på triste kjærlighetssanger, men jeg vil likevel dele denne med dere. Den setter virkelig ord på alt jeg føler og tenker.

Jeg er både skikkelig sint og skikkelig glad i ham. Jeg savner ham dag inn og dag ut. Føler jeg aldri kan finne noen som stiller like sterkt.

Anonym poster: f66592059dbb0acccf60b784acb00f5e

[Karry]

Åh, jenter. Jeg er i samme båt som dere Vi var ikke kjærester, men datet i noen måneder og han var min første forelskelse. Vi var så like, på alle tenkelige måter! Jeg har hatt en tøff oppvekst, men nå tenkte jeg at endelig var det min tur til å oppleve noe godt. Og hvor godt hadde jeg det ikke med ham! Jeg var glad hver eneste dag, smilte da jeg våknet og smilte da jeg la meg. Spesielt de gangene vi sov sammen og han holdt rundt meg, kysset meg god natt. Siste gangen vi møttes planla vi sommerferien vår sammen og han fortalte at han ønsket at jeg skulle møte familien hans. Jeg måtte gå til bussen og han kysset meg ømt farvel.

Dagen etter var det slutt. Jeg kunne ikke tro det. Vi snakket ikke sammen på en måned og når han først begynte å snakke til meg igjen, sa han bare ting som at han ikke hadde tenkt på meg som kjærestemateriale og at han ikke likte meg på den måten. Jeg forstår ingenting...

Nå har det altså gått snart to måneder og selv om jeg ikke går konstant rundt og depper, så bruker jeg alltid noen timer hver dag på å tenke å ham og alt vi gjorde sammen. De beste månedene av mitt liv... Og tanken på at det aldri kan bli oss igjen, spesielt når han har sagt det han har sagt, kveler meg. Jeg vet ikke hva som gikk galt, hva jeg gjorde eller sa, eller hvorfor han plutselig forandret seg. Det er uvitenheten som skader meg. Kunne jeg gjort noe annerledes? Kunne han fortalt meg hva som var galt, så jeg kunne rettet det opp?

Jeg vet at det ikke kommer noe godt ut av å høre på triste kjærlighetssanger, men jeg vil likevel dele denne med dere. Den setter virkelig ord på alt jeg føler og tenker.

Jeg er både skikkelig sint og skikkelig glad i ham. Jeg savner ham dag inn og dag ut. Føler jeg aldri kan finne noen som stiller like sterkt.

Anonym poster: f66592059dbb0acccf60b784acb00f5e

har hatt akkurat den samme opplevelsen, og det gjør noe med deg! Jeg ble så til de grader rystet i grunnvollene at jeg ikke har orket å gå inn i noe på flere år. jeg følte meg så lurt og ført bak lyset når signalene som ble gitt og ordene som ble sagt var så rett, for så å bli vekket en morgen jeg trodde livet var bra til en marerittaktig opplevelse.

tror dessverre det bare er sånn det er. en sjanse å ta. slutt å lete etter svar, du finner dem ikke likevel. tiden hjelper. etterhvert så blekner det jo..... og så må du glemme det nok til å klare å prøve på nytt

[Gjest Elissima]

har hatt akkurat den samme opplevelsen, og det gjør noe med deg! Jeg ble så til de grader rystet i grunnvollene at jeg ikke har orket å gå inn i noe på flere år. jeg følte meg så lurt og ført bak lyset når signalene som ble gitt og ordene som ble sagt var så rett, for så å bli vekket en morgen jeg trodde livet var bra til en marerittaktig opplevelse.

tror dessverre det bare er sånn det er. en sjanse å ta. slutt å lete etter svar, du finner dem ikke likevel. tiden hjelper. etterhvert så blekner det jo..... og så må du glemme det nok til å klare å prøve på nytt

Du sier noe der Karry. Man føler seg rett og slett lurt. Jeg forstår heller ikke at noen kan uttrykke sine følelser for deg, introdusere deg for familien og plutselig gjøre det slutt. Kommer aldri til å stole på en mann igjen, det er ikke verdt det. Og det er ingen vits å tenke at man kunne gjort noe annerledes har jeg funnet ut. Da sliter man seg ut. Jeg tenkte at om jeg hadde gått ned noen kg til så ville min ex ikke gjort det slutt. Tullete.

Vil dele sangen jeg hører mye på om dagen. Kelly Clarkson er genial, og har hjulpet meg gjennom kjærlighetssorg før med sangene sine:

[EnKoppTe]

Du sier noe der Karry. Man føler seg rett og slett lurt. Jeg forstår heller ikke at noen kan uttrykke sine følelser for deg, introdusere deg for familien og plutselig gjøre det slutt. Kommer aldri til å stole på en mann igjen, det er ikke verdt det. Og det er ingen vits å tenke at man kunne gjort noe annerledes har jeg funnet ut. Da sliter man seg ut. Jeg tenkte at om jeg hadde gått ned noen kg til så ville min ex ikke gjort det slutt. Tullete.

Vil dele sangen jeg hører mye på om dagen. Kelly Clarkson er genial, og har hjulpet meg gjennom kjærlighetssorg før med sangene sine:

Ja, det er tullete! Jeg begynte å tenke at min flørt ikke ville dumpet meg om jeg hadde større bryster. Vet at han er "puppegutt", så jeg begynte å vurdere silikon da jeg var lengst nede. Nå blir jeg flau av å tenke på at jeg har vurdert noe sånt, om det så bare èn kveld jeg tenkte på det. Fryktelig tullete, og det illustrerer hvordan kjærlighetssorg (og menn) f*cker med hjernen :/

[Gjest Elissima]

Ja, det er tullete! Jeg begynte å tenke at min flørt ikke ville dumpet meg om jeg hadde større bryster. Vet at han er "puppegutt", så jeg begynte å vurdere silikon da jeg var lengst nede. Nå blir jeg flau av å tenke på at jeg har vurdert noe sånt, om det så bare èn kveld jeg tenkte på det. Fryktelig tullete, og det illustrerer hvordan kjærlighetssorg (og menn) f*cker med hjernen :/

Ufattelig at vi gjør sånn mot oss selv. Det er så destruktivt. Tviler på at menn tenker og analyserer like mye som vi gjør. De går bare videre, enkelt og greit. Skulle ønske det fantes piller mot kjærlighetssorg.

[EnKoppTe]

Ufattelig at vi gjør sånn mot oss selv. Det er så destruktivt. Tviler på at menn tenker og analyserer like mye som vi gjør. De går bare videre, enkelt og greit. Skulle ønske det fantes piller mot kjærlighetssorg.

Det tror jeg du har rett i. Det er litt rart å tenke på hvor mye energi jeg bruker på min, når jeg vet at han sannsynligvis har gått videre for lenge siden og ofrer meg ikke en tanke engang.

[Gjest Elissima]

Litt merkelig at jeg ble dumpet på akkurat samme tid for 2 år siden også. Da var jeg enda mer deppa enn nå, for idioten flyttet hjem til Sverige og lot meg tro vi skulle bli seriøse. Også hørte jeg ikke mer fra han, før etter flere mnd. På facebook-chatten skrev jeg en melding til han og da svarte han "hvem er du?". Da var jeg heartbroken altså. Noen menn er så slemme!

Å takle kjærlighetssorg krever så mye energi at jeg blir helt utslitt. Er liksom ingenting som hjelper.

[EnKoppTe]

Litt merkelig at jeg ble dumpet på akkurat samme tid for 2 år siden også. Da var jeg enda mer deppa enn nå, for idioten flyttet hjem til Sverige og lot meg tro vi skulle bli seriøse. Også hørte jeg ikke mer fra han, før etter flere mnd. På facebook-chatten skrev jeg en melding til han og da svarte han "hvem er du?". Da var jeg heartbroken altså. Noen menn er så slemme!

Å takle kjærlighetssorg krever så mye energi at jeg blir helt utslitt. Er liksom ingenting som hjelper.

Herregud, for en idiot. Den var virkelig stygg. Vær heller takknemmelig du er kvitt ham.

[Steinar40]

Jeg tok pause som det passet meg. 1,5 år er ganske lenge. Enhver må gjøre det som er rett for seg selv. Jeg involverer meg ikke med hvem som helst heller. Hvor lenge jeg lever i sølibat nå får tiden vise. Resten av livet er greit for meg.

3 på 3 år er altfor mange. Du trenger å bruke lenger tid på å velge.

[Steinar40]

Åh, jenter. Jeg er i samme båt som dere Vi var ikke kjærester, men datet i noen måneder og han var min første forelskelse. Vi var så like, på alle tenkelige måter! Jeg har hatt en tøff oppvekst, men nå tenkte jeg at endelig var det min tur til å oppleve noe godt. Og hvor godt hadde jeg det ikke med ham! Jeg var glad hver eneste dag, smilte da jeg våknet og smilte da jeg la meg. Spesielt de gangene vi sov sammen og han holdt rundt meg, kysset meg god natt. Siste gangen vi møttes planla vi sommerferien vår sammen og han fortalte at han ønsket at jeg skulle møte familien hans. Jeg måtte gå til bussen og han kysset meg ømt farvel.

Dagen etter var det slutt. Jeg kunne ikke tro det. Vi snakket ikke sammen på en måned og når han først begynte å snakke til meg igjen, sa han bare ting som at han ikke hadde tenkt på meg som kjærestemateriale og at han ikke likte meg på den måten. Jeg forstår ingenting...

Nå har det altså gått snart to måneder og selv om jeg ikke går konstant rundt og depper, så bruker jeg alltid noen timer hver dag på å tenke å ham og alt vi gjorde sammen. De beste månedene av mitt liv... Og tanken på at det aldri kan bli oss igjen, spesielt når han har sagt det han har sagt, kveler meg. Jeg vet ikke hva som gikk galt, hva jeg gjorde eller sa, eller hvorfor han plutselig forandret seg. Det er uvitenheten som skader meg. Kunne jeg gjort noe annerledes? Kunne han fortalt meg hva som var galt, så jeg kunne rettet det opp?

Anonym poster: f66592059dbb0acccf60b784acb00f5e

Har du dårlig rykte? Mange seksuelle relasjoner etc.?

Endret 17. mars 2013 av Steinar40

[Gjest Elissima]

3 på 3 år er altfor mange. Du trenger å bruke lenger tid på å velge.

Vel, folk er forskjellige Steinar. Innse det. Noen venter 10 år før de finner en ny, noen en måned. Kommer an på når man er klar for det egentlig. Jeg tar som sagt ikke hvem som helst. Er nøye med hvem jeg blir sammen med og bruker lang tid på å bli kjent før jeg bestemmer meg. Skulle ønske jeg var synsk så jeg kunne vite om en mann var noe å satse på eller ikke. Så slipper jeg å bli så såret.

[Steinar40]

Vel, folk er forskjellige Steinar. Innse det. Noen venter 10 år før de finner en ny, noen en måned. Kommer an på når man er klar for det egentlig. Jeg tar som sagt ikke hvem som helst. Er nøye med hvem jeg blir sammen med og bruker lang tid på å bli kjent før jeg bestemmer meg. Skulle ønske jeg var synsk så jeg kunne vite om en mann var noe å satse på eller ikke. Så slipper jeg å bli så såret.

Folk er forskjellige, ja. Men det er jo åpenbart at du har valgt feil. Og det er ikke om å gjøre å velge feil flest mulig ganger.

[EnKoppTe]

Folk er forskjellige, ja. Men det er jo åpenbart at du har valgt feil. Og det er ikke om å gjøre å velge feil flest mulig ganger.

Problemet er bare at menn ikke går rundt med en lapp i panna hvor det står "idiot". Derfor blir det vanskelig å gjøre "riktige valg". Jeg syns egentlig en god del norske menn heller kan ta en kurs i folkeskikk. Det mangler påfallende mange, i allefall i datesammenheng.

[EnKoppTe]

Har du dårlig rykte? Mange seksuelle relasjoner etc.?

Kutt ut.

[AnonymBruker]

Hei dere. Fint å finne denne tråden. Jeg ble dumpet for ca 7 måneder siden men sliter fortsatt Har vel egentlig godtatt at jeg aldri kommer til å komme heelt over eksen. Jeg har hatt en god periode, men nå er jeg rett ned i gropen igjen. Jeg inviterer meg selv til denne tråden jeg.

Anonym poster: f64069ff99b561dc3c97f0fdd4fdfe3b

[Steinar40]

Problemet er bare at menn ikke går rundt med en lapp i panna hvor det står "idiot". Derfor blir det vanskelig å gjøre "riktige valg". Jeg syns egentlig en god del norske menn heller kan ta en kurs i folkeskikk. Det mangler påfallende mange, i allefall i datesammenheng.

La oss se på 2 ulike scenarioer i denne datesammenheng:

1. Du bruker 1 uke på å bli kjent med en ny ukjent fyr.

2. Du bruker 1 år på å bli kjent med samme fyr.

Tror du da at du visste like mye om han etter 1 uke som du gjorde etter 1 år?