Vi som jobber mye

[AnonymBruker]

En av grunnene til at jeg jobber mye er at jeg er ungkar.....

Jeg har en lederstilling og de på jobben (både lederne og de med familie) tenker at "du har jo så mye tid som er singel"....

Men når skal jeg få rekke å møte noen?

Tipper at det kan være en tilsvarende problemstilling for kvinner som jobber mye.

Når og hvordan skal man finne en arena og tid? Det er greit for arbeidsgiver, kolegaer og for staten, men hva med oss?

Anonym poster: 0ba248740b69f18add45a1ad8aa635a6

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen. Har for tiden ikke lederstilling, men likevel en forholdsvis selvstendig stilling med relativt mye ansvar, og det er alltid noen som har familie som tenker at det er greit at single jobber mye utover normal arbeidstid siden man som singel "har så mye tid". Det er helt klart en uting, hvilke valg man foretar seg i privatlivet er faktisk hverken leders eller kollegaers anliggende og skal på ingen måte være førende for hva slags arbeidsoppgaver, ansvar eller arbeidstid. At noen foreldre har denne holdningen til single er noe man bør ta til motmæle mot. Jeg skjønner helt klart at det er slitsomt å være fulltidsarbeidende forelder med en ansvarsfull jobb, kanskje spesielt i småbarnsfasen, men til syvende og sist er valget om å bli forelder et privat anliggende på lik linje med andre valg man gjør som privatperson.

Man må rett og slett bli flinkere til å sette grenser. Hver gang noen hinter i retning av at man kan jobbe lenger fordi man er "singel og har tid" så blir man nødt til å forklare at ens privatliv som singel ikke er en ubegrenset ressurs for arbeidsgiver. Forstår det kan være vanskelig i praksis for noen, men jeg vil tro at du som leder har et spillerom der. Faktisk er jo det å sette grenser både for deg selv, dine ansattes og din avdelings arbeidsområde en av dine oppgaver.

Anonym poster: 762d133f8510fea95fe79e78461d12c4

[Gjest Lille-pus]

Høres ubehagelig kjent ut det du sier, TS.

Du må, så langt det er mulig, sette grensene selv.

Og jeg vet til fulle at vi med lederansvar ikke pleier gjøre nettopp det, - ta hensyn til oss selv.

Vi er veldig flinke til å 'jage hjem' våre egne ved behov... men hvem 'jager' oss hjem ?

Hvilket kjønn du tilhører har ingenting å gjøre med denne situasjonen, det har derimot det ansvar du helt frivillig og med vitende og vilje har påtatt deg selv.

- ansvar kan forøvrig ikke delegeres, det kan bare tas.

Og enkelte kunder er uhyre krevende og forventer tilgjengelighet 24/7/365.

Du må bare, tross ville protester, skru av de tingene som er relatert til jobb., ikke lese mail i helgene (for bordet fanger og du er på hugget før du får tenkt deg om). Skill privatmobil og jobbmobil, og tillat deg å slå av jobbmobilen innimellom.

Lær omgivelsene at du faktisk ikke er tilgjengelig hele tiden.

Det nytter stort sett.

[AnonymBruker]

Og jeg vet til fulle at vi med lederansvar ikke pleier gjøre nettopp det, - ta hensyn til oss selv.

Vi er veldig flinke til å 'jage hjem' våre egne ved behov... men hvem 'jager' oss hjem ?

Når man er leder så er det jo forventet at man skal trekke opp den grensen selv.

Anonym poster: 762d133f8510fea95fe79e78461d12c4

[Gjest Tirkes]

Jeg er ikke singel, jeg er gift, men jeg er barnløs. De andre på mitt ledernivå på jobben har alle sammen unger. Dette ser ut til å være grunn god nok til at jeg kan ta i litt ekstra. Jeg gjorde også dette i ca et halvt års tid som "newbie" i stillingen og på det nivået. Deretter ba jeg om (og fikk) lønnsforhøyelse og meldte fra til min sjef at jeg kom til å jobbe hardt for å gå ut i 0 på fleksitiden hver måned.

Så nå jobber jeg mange halve dager, gitt.

Jeg er litt enig med AB#4 - man må trekke opp grensen selv. Er man et ja-menneske, så er det lettere å spørre deg om hjelp, spørre deg om du kan gjøre ting. Du er den som må si "Jeg har ikke kapasitet akkurat nå" og trekke opp en grense. Det kan sikkert føles veldig ekkelt å gjøre det om du har vært ja-menneske lenge, men jeg foreslår at du starter i morgen. Og legg igjen jobb-PCen på kontoret minst annenhver helg. Hjelper underverker på stive nakker.

[solch]

Kjenner meg igjen. Er på skolen til 3 hver dag, så begynner jeg på jobb klokken 5. Jobber alle ukedager. Samtidig trener jeg 3-4 ganger i uka etter jobb. Så er det hjem å sove. Nei, har ikke tid til gutter, har jo verken tid til familie, mat eller tv. Trist, men sånn er det da.

[Gjest Lille-pus]

Når man er leder så er det jo forventet at man skal trekke opp den grensen selv.

Anonym poster: 762d133f8510fea95fe79e78461d12c4

Men hvor setter vi våre egne grenser ?

Og hva er det vi setter grensene ut ifra ?

Hvor går vår egen grense ?

Og i hvilke situasjoner er grensene 'slik' og nårtid er de samme grensene 'sånn' ?

- det er det jeg implisitt har lagt inn i 'hvem jager oss hjem ?'

Det ligger en del mellom linjen i mitt innlegg. De problemstillinger man må være, eller ha vært, i disse posisjonene for å forstå det jeg sier.

Slik sett er mine innspill å regne som 'internt snakk i menigheten av dem med felles sjebne'.

Endret 14. mars 2013 av Lille-pus

[AnonymBruker]

Jeg jobber mye, har 3 barn, yngste er 15 mnd. Jeg står opp kl 05:30, jobber til 07:15, vekker barna....får o de frokost, skolen begynner 08:30, de går ut døra kl. 08:15. Ungene kommer hjem ca. kl 13:00 hver dag, mor tar i mot, gjør lekser med de. Jeg kommer hjem ca. kl. 18:00. Da spiser vi middag......leggetid kl. 20:30.......alt i ro ca. kl. 21:00......da går jeg til "hjemmekontoret" og jobber til ca. 01:00 og noen ganger som nå til ca. 02:30.

Dette kan ikke fortsette.........jeg opplever at jeg mister mye av livet med ungene.......

Vi har ingen gjeld, vi er godt bemidlet.........vi har en svær enebolig uten gjeld, vi har 2 hytter, 1 båt og 2 nye biler av et dyrt merke, Mercedes.

Tenker jeg skal holde på til sommerferien, og så gi beskjed om at jeg slutter. Ikke snakk om å arbeide redusert, 50% eller 80%.

Anonym poster: 2f4767f3e0729f370a10013d208a7a1e

[AnonymBruker]

Jeg som skrev siste innlegg: Jeg har en fast årslønn......som er meget bra.....i tillegg får jeg bonuser som utgjør ca. 30% av fast lønn, om selskapet klarer målene som er satt. De siste 4 årene har vi klart målene, men forventningene er store alltid, og nå har styret bestemt at vi skal øke med ca. 15%, noe vi ikke klarer, slik jeg ser det.....så det blir ikke noe bonus i januar 2014.

Evig jag og mas 24/7/365..............over halve døgnet går til, noen ganger nesten hele døgnet.

Er det verdt det, spør jeg meg nå......svaret har jeg ikke.......men jeg ser at jeg går glipp av mye, som er mer verdifullt enn det jeg holder på med.

Jeg tar en status i sommer........har 6 mnd. oppsigelsesfrist og 12 mnd. karantene ift. å ta jobb hos konkurrerende virksomhet. Tror ikke karantenen byr på problemer..........ser for meg et sabbat år, hvor jeg skal kose meg med barna mine, som jeg ikke kjenner.....de andre er 6 og 8 år.

Anonym poster: 2f4767f3e0729f370a10013d208a7a1e

[AnonymBruker]

Ingenting kan måle seg med å ha kjæreste og barn ^^

Hadde aldri vært tilfreds om jeg jobbet bort hele fritiden min..

Vært der før når jeg gikk skole og var singel, og det var ikke noe liv..

Anonym poster: 7df3c83bf0c90fff6c47ef9b3c8bddec

[Nettinettet]

Jeg som skrev siste innlegg: Jeg har en fast årslønn......som er meget bra.....i tillegg får jeg bonuser som utgjør ca. 30% av fast lønn, om selskapet klarer målene som er satt. De siste 4 årene har vi klart målene, men forventningene er store alltid, og nå har styret bestemt at vi skal øke med ca. 15%, noe vi ikke klarer, slik jeg ser det.....så det blir ikke noe bonus i januar 2014.

Evig jag og mas 24/7/365..............over halve døgnet går til, noen ganger nesten hele døgnet.

Er det verdt det, spør jeg meg nå......svaret har jeg ikke.......men jeg ser at jeg går glipp av mye, som er mer verdifullt enn det jeg holder på med.

Jeg tar en status i sommer........har 6 mnd. oppsigelsesfrist og 12 mnd. karantene ift. å ta jobb hos konkurrerende virksomhet. Tror ikke karantenen byr på problemer..........ser for meg et sabbat år, hvor jeg skal kose meg med barna mine, som jeg ikke kjenner.....de andre er 6 og 8 år.

Anonym poster: 2f4767f3e0729f370a10013d208a7a1e

Jeg skjønner at dette er slitsomt for deg, men jeg anser deg som heldig alikevell. Hvorfor? Fordi du har en jobb som er fleksibel i henhold til ungene. Det er ikke mange mødre som kan være hjemme når ungene kommer hjem fra skolen eller spise frokost med dem, uten at de må være hjemmeværende og dermed ikke ha den økonomiske tryggheten dere har. Du ser ungene dine like mye som de som leier bolig, ikke har bil og som sliter med å få endene til å møtes.

De har ikke noe valg, det har faktisk du! Det er du som velger å ha den jobben du har nå, selv om dere egentlig ikke trenger det. Det er ditt valg så du har egentlig null grunn til å klage.

Og fordi du må poengtere alt dere eier i tillegg tenker jeg at du er et forumtroll som skal provosere

Endret 15. mars 2013 av Nettinettet

[AnonymBruker]

Men hvor setter vi våre egne grenser ?

Og hva er det vi setter grensene ut ifra ?

Hvor går vår egen grense ?

Og i hvilke situasjoner er grensene 'slik' og nårtid er de samme grensene 'sånn' ?

- det er det jeg implisitt har lagt inn i 'hvem jager oss hjem ?'

Det ligger en del mellom linjen i mitt innlegg. De problemstillinger man må være, eller ha vært, i disse posisjonene for å forstå det jeg sier.

Slik sett er mine innspill å regne som 'internt snakk i menigheten av dem med felles sjebne'.

Hva får deg til å tro at jeg ikke har vært i samme situasjon som deg?

Man er alltid nødt til å sette grenser mellom privatliv og jobb. I dagens arbeidsliv så er det ingen som setter dem for deg, hverken for de fleste medarbeidere eller ledere. Hva man setter grensene ut i fra? Da må du jo spørre deg hva som er normalt å forvente hos dere. Det er nesten garantert noen som jobber mer enn andre og er mer ansvarsfulle, og andre som stadig "ikke kan" gjøre noe ekstra. Noen ganger skyldes det at de som alltid sluntrer unna rett og slett ikke er med på å dra lasset, i andre tilfeller dreier det seg om helt berettiget grensesetting mellom jobb og fritid og at de er flinkere til det enn de som ender opp med å jobber overtid hver gang.

Hvor din egen grense går er opp til deg selv, til hva som er rimelig å forvente av deg i din stilling i forhold til hva slags lønn og ytelser du får, og sett opp mot andre i tilsvarende stilling. Om du og noen få andre er de som står på med lange arbeidsdager mens dere ser på at andre ikke gjør det, så er det jo et sted å begynne. Det er ingen som kan gi deg et fasitsvar på det, som sagt, når man er leder så forventer jeg at denne faktisk greier å finne ut dette innenfor rammene av sitt eget arbeid. Noe annet oppfatter jeg som utydelig lederskap (ikke en bra egenskap).

Anonym poster: 762d133f8510fea95fe79e78461d12c4

[Gjest Lille-pus]

Hva får deg til å tro at jeg ikke har vært i samme situasjon som deg?

Man er alltid nødt til å sette grenser mellom privatliv og jobb. I dagens arbeidsliv så er det ingen som setter dem for deg, hverken for de fleste medarbeidere eller ledere. Hva man setter grensene ut i fra? Da må du jo spørre deg hva som er normalt å forvente hos dere. Det er nesten garantert noen som jobber mer enn andre og er mer ansvarsfulle, og andre som stadig "ikke kan" gjøre noe ekstra. Noen ganger skyldes det at de som alltid sluntrer unna rett og slett ikke er med på å dra lasset, i andre tilfeller dreier det seg om helt berettiget grensesetting mellom jobb og fritid og at de er flinkere til det enn de som ender opp med å jobber overtid hver gang.

Hvor din egen grense går er opp til deg selv, til hva som er rimelig å forvente av deg i din stilling i forhold til hva slags lønn og ytelser du får, og sett opp mot andre i tilsvarende stilling. Om du og noen få andre er de som står på med lange arbeidsdager mens dere ser på at andre ikke gjør det, så er det jo et sted å begynne. Det er ingen som kan gi deg et fasitsvar på det, som sagt, når man er leder så forventer jeg at denne faktisk greier å finne ut dette innenfor rammene av sitt eget arbeid. Noe annet oppfatter jeg som utydelig lederskap (ikke en bra egenskap).

Anonym poster: 762d133f8510fea95fe79e78461d12c4

Ingen har påstått noe som helst.

Det er du selv som tar mine generelle betraktninger som rettet direkte mot deg, noe de ikke er.

Å være en leder er en helt annen funksjon enn å være en administrator.

Den enkeltes personlige grenser vil være ulike i forksjellige faser av livet.

Alt henger sammen med alt og i situasjoner hvor din private sfære krever deg til yttergrensen av din tålevne vil dine arbeidslivsgrenser og tilgjengelighetsgrenser være annerledes enn de er når omgivelsene er stabile og tilsynelatende forutsigbare.

Dette er også en vital faktor i den delen som går på medarbeidere. - just mentioned.

Det finnes intet fasitsvar for alle i tilsvarende situasjon, men det er alltid viktig å spørre seg selv, evaluere totalbildet og se utfallsrommet for de ulike alternativene.

Det finnes et akseptrom for hver enkelt, og det er dette akseptrommet i de ulike stuasjonene det hander om selv å finne.

Eksemplene du bruker kjenner jeg fra administrative stillinger, mellomledernivå 25 år tilbake.

I dag befinner jeg meg på et helt annet nivå enn de eksemplene som benyttes, og situasjonen er en annen.

Den som helt styrer sin egen tilgjengelighet og setter sine egne grenser vil kunne ha nytte av å se innover i seg selv og stille de spørsmål jeg har nevnt til seg selv, - for det er der, i livets ulike situasjoner, at den enkeltes grenser formes og påvirkes.

Grenser som ikke er de samme i livets mange faser.

Det betyr at de råd du kommer med er gode råd for mange, og vil være gunstige for mennesker med de konkrete utfordringene du nevner.

[Cata]

Jeg kjenner til det. Mesteparten av mitt voksne liv har jeg jobbet mye, men til forskjell fra de fleste andre som har svart i tråden så har jeg aldri vært leder, "kun" hatt fagansvar.

Likevel - det har ofte blitt mange lange dager, for man kan sjelden skru av helt. En tid holdt jeg på å møte veggen og da måtte jeg bokstavelig talt skru av telefonen for å klare å sove. Om den ikke ringte, så ble jeg liggende og vente på at den skulle det .

Og jeg er enig med TS - hvor og når treffer man en potensiell kjæreste når mesteparten av ukedagene går med til jobb - og da snakker vi temmelig mange dager med jobb utover normal arbeidstid?

For min del så har jeg riktignok innsett at jeg ikke kan skylde 100% på jobben av den grunn. Jeg tror nemlig ikke jeg ville vært særlig mye mer ute blant folk om jeg hadde holdt meg til normert arbeidsdag. Så slik sett spiller det liten rolle for meg. Men på mer generelt grunnlag så er jeg enig i at lange arbeidsdager legger en viss begrensning på når, hvor og hvordan man skal klare å treffe "noen".

[Knirke]

Måtte dobbeltsjekke om det faktisk var singelforumet jeg var inne på. Hvorfor gidde å svare i tråden hvis man er i forhold, når den vitterlig handler om at man ikke finner tid til å møte en partner...?

Jeg jobber 7 dager i uka, ofte dobbelt, og det er selvvalgt. Både fordi jeg er livredd for å bli fattig igjen, og fordi det får tankene vekk fra at jeg burde treffe noen.

Sitter jeg alene uten noe å gjøre kan hverdagen fort bli grå og trist.. Bedre å jobbe seg ihjel da