Mitt liv. min sorg.

[AnonymBruker]

Det skulle være nok med en tøff barndom, ikke alt var dårlig. Mye var positivt, men barnebursdager og slikt kan jeg ikke huske. Av den enkle grunnen; jeg ble mobbet. Så slikt startet livet for meg.. En kort oppsummering for 18 åringen som sitter her i dag;

1.klasse var spennende, flotte, nye fine klær, stolte foreldre og sommerfugler i magen. Nå var jeg en stor jente nå. Tenk så stolte mamma og pappa var, nå ville de nok slutte å krangle så mye.

Men alle var slemme, jeg gråt og gjemte meg helt bort. Vi flyttet, men etter kort tid måtte vi flytte tilbake. 6 ganger byttet jeg skole bare på barneskolen. Jeg passet heller ikke inn noe sted, ingen ville være venn med meg. Jeg var bare en byrde, jeg bare var der.

Mamma og pappa kranglet mer og mer, de bodde ikke sammen. Jeg var lei meg mye følte at jeg stod i midten av det hele, meg og min bror. men når ting ble altfor tøft var det godt å ha besteforeldrene våre der. Vi fire dro på mange ferier, mange kvelder hos de, bilturer og masse kos.

Så kom ungdomsskolen. Første året var fint. Jeg fant en gjeng, begynte å røyke og drikke litt. ååh som jeg angrer den dag i dag. Så kom niende, folk hadde fått høre om det problemet og den byrden jeg var på barneskolen og jeg ble mer og mer utestengt.

Jeg sa ikke stort lenger, de mobbet og slo. Så ble mormor syk, hva skulle jeg gjøre nå? jeg klarte ikke mer. Jeg prøvde å ta livet mitt to ganger, og etter to mislykkede selvmordsforsøk, en masse mobbing og vold og et halvt år senere ble mormor frisk.

Jeg var lykkelig, til tross for alt det vonde som foregikk på skolen var jeg nå fornøyd for at mormor var frisk. Det var alt som betydde noe for meg. Så kom vgs, og jeg ble mer og mer det problembarnet alle skulle ha meg til. Jeg var så lei alt. Havnet i feil miljø, rus og møkk. Deretter gikk turen rett på barnevernsinstutisjon.

Mormor ble syk igjen.. Denne gangen verre. Jeg droppet den dumme holdningen jeg hadde utviklet meg og satset fullt på skole; JEG SKULLE GJØRE DEG STOLT,MORMOR!!

Flyttet ut for meg selv og fullførte første året med glans. Stolt og fornøyd håpet jeg mormor, mamma, bestefar og pappa var det samme. Men så gikk hun bort.. Jeg gikk inn i en periode med dyp depresjon og taushet. Frem til jeg møtte en gutt, min første kjæreste og kjærlighet. Han fikk flytte inn til meg og de første månedene var gode.

Skulle ting endelig ordne seg for meg?

Så slo han. Så sparket han, spyttet, sa så mye sårende og var direkte ødeleggende. Men jeg gikk ikke jeg.. Jeg oppsøkte psykolog, var allerede deprimert. Droppet ut av skolen, søkte jobb igjennom NAV. Tilslutt nektet han meg psykolog timene, og jeg ble bare mer deprimert, utviklet angst og ble helt ødelagt.

Forholdet endte et år senere takket være en god venn og endelig støtte hjemme.

Nå skulle ting bli bra vel?

Jeg jobber hardt med å komme over sorgen etter mormor, en ganske tøff og lang oppvekst, et voldelig forhold, angst og depresjoner. Jeg jobber igjennom NAV og skal fullføre siste året vgs neste år, jeg prøver, men det er verken moro eller lett.

Nå sitter jeg oppi det hele midt i en liten krise, for sånn er det. når ting blir bra går det alltid rett til helsike igjen for å si det på den måten. Nå sitter jeg et par uker uten mat, jeg har klart meg i fire dager uten noe mat og det har gått fint. kun ti dager igjen.., Livet skal fader ikke være lett.

Dette er min sorg. Takk for at du tok deg tid til å lese!

Anonym poster: c1c068ac8152f0592b010980226a2b00

[Rakel]

Kjære deg for en dårlig start! Det positive er at du har så mange år på å få et lykkelig liv.

Prøv å kom deg inn i spiralen oppover så snart som mulig.

For det er slik livet er, vi mater energien og setter spiralen igang. Oppover eller nedover. Tankene og fokusering på negativt eller positivt bestemmer.

Det positive er at man trenger ikke ha det bra eller ha så mye positivt som skjer for å sette spiralen i gang oppoverbakken. Det holder faktisk også å bare late som. Den spinner, og man kan velge og mate videre med positivt fokus og tanker, eller stanse den helt ved å fokusere på negative ting.

Det er selvfølgelig ikke lett hvis minnene er negative, men du kan skape gode og positive minner nå for å bygge opp livet som du vil ha det. Lek og fantaser og lat som. Hvis du tror det, så vil alle andre også tro det og spiralen vil gå lettere og lettere og til slutt av seg selv...

Klem.

p.s: Ta kontakt med frelsesarmeen eller fattighuset http://www.fattighusetoslo.no/om-fattighuset/, du kan ikke gå uten mat. Kanskje du kan hjelpe litt til der også hvis du ikke er i jobb?

[Maria12345]

Jeg syns så synd i deg, du virker som en kjempe grei og omsorgsfull jente, og jeg syns ikke du fortjente noe av det som skjedde deg. Jeg vet at det er lett for alle oss andre å si at det vil bli bedre, men jeg mener det. Bare det at du slet i et rusmiljø med masse dritt og gikk vekk ifra det for å gjøre det bra på skole, og gjøre din mormor stolt (noe jeg tror du klarte), viser at du er en sterk person som klarer det hun bestemmer seg for. Ikke gi opp deg selv, du er spesiell og de som forteller deg noe annet er langt under din verdighet!

Hilsen jente (17)