noen ganger

[AnonymBruker]

Skulle jeg ønske jeg kunne legge meg inntil en varm kropp, og føle meg fullstendig trygg på at det er han og meg mot resten av verden. At han aldri vil såre meg, eller gjøre meg vondt. At han synes jeg er den fineste i verden, og at ingen andre kan måle seg med meg.

Jeg ønsker meg en som vil holde rundt meg, og passe på at jeg har det bra. En som vil bære bekymringer og gleder med meg, og holde meg i hånden gjennom alt som er vondt og vanskelig.

Noen ganger ønsker jeg meg det. Men så våkner jeg opp, husker på hvilken erfaring jeg har gjort med menn, og er glad for at jeg er alene.

Det er bare noen ganger...

Anonym poster: e9df4497725af0525fa7d736bac04362

[AnonymBruker]

Du må være den personen overfor deg selv.

Anonym poster: 23d0f096cbef98e59c4ac76a09093d0a

[Gjest Gjest_Michelet]

Sånn føler jeg det også av og til,men de andre 360 dagene i året har jeg det supert alene

[Månestråle**]

Jeg også, men har gitt opp å finne en slik mann. Enig med AB; vi må være vår egen beste venn og heller justere forventingene og ønskene vi har til andre. Dessverre.

[AnonymBruker]

Du må være den personen overfor deg selv.

Anonym poster: 23d0f096cbef98e59c4ac76a09093d0a

Det er nettopp det. Og det er ikke et banalt svar som ble gitt her.

Spør en psykolog, en filosof eller en annen visdomsrik person.

Til og med i religion "hjelp deg selv, og så vil himmelen hjelpe deg"

Så lenge vi ikke gir oss det som trengs for å bli lykkelig, så lenge vi ikke har nådd en viss harmoni med seg selv, med bl. a. godta hvem vi er, akseptere vår fortid, leve i det nuet, lære av våre feiler, er vi ikke klare til å inngå et sunt forhold.

Så lenge vi tror at en annen kan gjøre os lykkelige, forventere vi altformye, det er umulig.. Han du vil treffe er en som også har sin del lidelser, og som også ønsker å være lykkelig. Han kan ikke bare komme, pleie deg og gjøre alt for deg, for han er bare et menneske. Det ville bli for tung for ham.

Og du vil bli frustrert fordi han ikke oppfyller dine forventninger.

Det kan sammenlignes (selv om det ser voldsomt ut som sammenligning) med en narkomane eller alkoholiker. Vi kan jo ikke hjelpe dem ut av det om de forventer at all jobben skal gjøres av andre.

Det samme gjelder vår lykke i livet, har jeg erfart.

Og det er da jeg har skjønt det, at hele livet mitt har forandret seg. Og det var paradoksalt i en av de vanskeligste periodene jeg har hatt i livet.

Når jeg skriver "du", snakker jeg ikke til noen spesielt.. det var bare min måte å skrive på, skulle ha brukt "man", men gidder ikke å forandre det nå

Anonym poster: 7ace6390275b48a9cb99d508775d95ff

[AnonymBruker]

Ts her:

Poenget mitt er ikke at jeg ikke trives med meg selv. Men at jeg noen ganger savner å være to. Stort sett er det helt ok å være bare en. Men NOEN ganger hadde det vært fint å være 2.

Kjenner at jeg er i en periode nå hvor jeg virkelig savner kroppskontakt. Men jeg liker meg selv likevel:-)

Anonym poster: e9df4497725af0525fa7d736bac04362

[AnonymBruker]

Samme her trådstarter, men så husker jeg mine erfaringer med menn. Egoistiske og han siste var en voldelig fyr som hakket og hakket på meg. Heller alene enn en sånn en. Ingen av mine menn har behandlet meg bra. Har vært så ulykkelig i forholdene. Har det mye bedre alene, men noen ganger savner jeg en mann å komme hjem til, en mann å finne på ting sammen med og en som elsker meg.

Anonym poster: b71b81e27d62f385b707218fa451db71