Panikkangst. hvordan takle dette?

[AnonymBruker]

Tenkte og høre litt med andre som sliter med angst, ikke bare panikk. eller det jeg tror jeg har.agorafobi. men alle typer. hvordan mestrer dere det? hvor lenge har dere hatt det? bruker dere medikamenter/gjort?

behandling , psykolog? hvor ille er det i hverdagen? kan ikke jobbe,treffe venner? gå på butikk osv?

Kan fortelle litt om min.

Starta for 10 år siden.

da var det innsovningsangst. eller hva de kalte det. føltes ut som jeg sluttet å puste da jeg var på vei til og sovne. slet med dette ett par år. begynte på cipralex, og det tok vekk all angst. følte meg som ett nytt menneske.

sluttet med piller etter 3 år. og merket ingenting til dette mere.

For 2 år siden så utvikler jeg en annen type angst . sosial angst. klarer ikke være steder der det var mange mennesker, eller ukjente. da fikk jeg pusteproblemer,føltes ut som man svelger tunga,problemer med og svelge,tør i munn,svetter,skjelver, nesten så man svimer av,og må bare rømme.

fikk kontroll over dette uten å begynne på cipralex.

men det henger enda igjen litt.

feks om jeg må ta buss,eller tog.sitte lenge på offentligesteder som feks sykehus,biblotek, stå lenge i kø på butikken. da er det så ille at jeg må trykke på stopp knappen/gå av på første stasjon. løpe vekk. fra situasjonen fort som f, ellers dør jeg. gjør jo ikke det, men føles sånn ut.

Hater dette så forbanna mye. prøvde cipralex igjen,,men nå funker det ikke. blir ikke bedre.

sist toppet det seg helt.

da satt jeg på en buss og skulle på date. bussturen tok 1 time. etter 15 min så

merker jeg at anfallet er på vei. jeg sitter på siste bussen for kvelden. men jeg må av. hopper av bussen og 1 min etter på så er jeg helt "frisk" men står midt i ødemarka, uten så mye som ett hus i nærheten. 9 km unna nærmeste bensinstasjon. kaldt ute og jeg må gå dit.

jeg kan ikke ha en jobb som innebærer og være låst fast for livet har blitt sånn at jeg bare må ha andledning til å rømme fra situasjonen som jeg vet vil komme.

Er livredd man aldri blir frisk igjen. man vil jo ikke ha det sånn.

kan ikke gå på kino med venner, jeg stikker etter kanskje ett kvarter .

ikke kan man møte noen for man vet man vil komme i en sånn situasjon og stikke.

det er min angst hverdag,

jeg er enda usikker på hvorfor det kommer,vet liksom ikke hva som er grunnen til anfallene. med unntak av jeg kan ikke rømme når jeg vil. er innesperret på en måte.

Anonym poster: 49e26d01d99cdf9389db58d13b8d2a76

[AnonymBruker]

Jeg har vært gjennom de fleste typer angst.

Det begynte med sosialangst for kanskje 15 år siden. Etter det har jeg hatt panikkangst og generell angst. Jeg var redd for så og si ALT! å ta kollektiv trafikk, kjøre bil, å dø, at noen rundt meg skulle dø, høye lyder, venterom, å være alene, å være i folkemengder, gå på butikken, gå på jobb, kjøpesenteret, å være i båt, kino, reise på ferie, naturkatastrofer, terror, å gå til legen e.l... og mye annet. ja nesten alt. Kjenner den innsovingsangsten du forteller om. Den ødela nattesøvnen min i rundt et år. For ikke snakke om den forbaskede angsten for angsten.

Agorafobien var noe av det verste. å bli forhindret i å gjøre enkle ting som feks gå på kino og bare det å gå på jobb.. jeg klarte ikke å være alene på jobb for jeg måtte ha mulighet til å stikke av. Det endte med en masse sykemeldinger.

Jeg trodde ærlig talt at jeg skulle måtte ha det slikt resten av livet.

Den verste angsten varte i ca 3 år hos meg, men Jeg er nesten helt frisk nå (små tilbakefall nå og da). og det uten medisiner eller psykolog (skulle gjerne ha gått til psykolog, men det var så lang ventetid)

Jeg gjorde masse ting som fikk meg til å føle meg bedre. F.eks gikk på kurs jeg egentlig ikke turte å gå på, tok lappen, tvang meg selv til å gå på butikken, og ta bussen. Det ble litt lettere å gå til butikken for hver tur (noen tilbakefall må en regne med. men ikke la dette stoppe deg til å prøve igjen). jeg hadde alltid med meg en flaske vann og gjerne noe å spise om jeg skulle gjøre noe jeg syntes var skummelt. Mobil med fult batteri var også en trøst (greit med en venn som vet om situasjonen din og som du kan ringe bare for å prate og tenke på noe annet).

Det var ikke gjort på et øyeblikk nei, men sakte men sikkert slapp angsten taket.

Jeg begynte å sammenligne panikkangstanfallene og kjenne dem igjen. Jeg leste en del om emnet og fant ut hvor vanlig angst faktisk er. Når du sitter på bussen eller er på butikken kan du være rimelig sikker på at noen andre der har eller har hatt en form for angst. Du er ikke alene!

Men det som nok virket best var da jeg og samboeren kjøpte oss hus. I hjemmet vårt føler jeg meg trygg og jeg fikk så mye annet å tenke på at angsten ikke lenger kom i første rekke. Å gjøre ting som får deg til å fokusere på annet en angsten er magi.

Jeg er fristet til å si at dersom jeg klarte det, så kan alle klare det Jeg var ganske vrak en periode.

Ønsker deg masse lykke til. Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at jeg vet hvordan du har det

Anonym poster: 0c96823ee045112e9812f496d4813d31

[melly666]

Jeg har aldri opplevd full panikkangst, men jeg har og har hatt mange av de samme symptomene som sosial angst/unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Når jeg er ute går jeg konstant med ipoden min. Jeg spiller musikk med mye attitude, og jo mer jeg kjenner angsten komme krypende, jo høyere er volumet. Min empati er høy nok til at jeg lett tar til meg andres følelser, så når jeg har den type musikk på får jeg - iallefall for en liten stund - selvtillit nok til å ikke bry meg om de andre.

Min andre taklemetode er å unngå alle dumme tanker. Da jeg var yngre slet jeg veldig med å sove fordi jeg ble liggende å tenke på alt dumt som hadde skjedd/jeg hadde sagt iløpet av uka, og skammen og flauheten satt så dypt i meg at det var umulig å slappe av. Til slutt ble jeg lei og skjønte at det ikke kunne fortsette. Så hver gang dumme tanker snek seg inn i tankerekken min så brøt jeg den. Lukket opp/igjen øynene, satt meg opp, sa ting høyt - alt for å få bort den dumme tanken. Og så startet jeg å dagdrømme om noe fint og koselig, og hver gang en dum tanke kom startet jeg prosessen om igjen.

Det sistnevnte er vel ikke egentlig å anbefale - for det er å unngå og skyve det ned. Mange av mine minner fra barndommen er dypt gravet ned og helt utilgjengelige - og jeg har ofte en vegg mellom meg selv og følelsene mine. Det vil si - jeg vet at jeg er nervøs/stresset/usikker og jeg vet hvor høyt nivået er men jeg kan ikke føle det. Jeg har ikke lyst til å trigge det mer så jeg lar likevel være å gjøre ting som skaper mer usikkerhet - men jeg er egentlig helt avslappet og rolig.

Uansett hjelper det meg. Jeg var alltid livredd for å gjøre feil pågrunn av hva andre sa - ned til enkle ting som å kjøpe feil i butikken eller gå av på feil busstopp. Nå har jeg blitt veldig flink på å si "ingen vet hvor du skal av. Bare lat som om du ikke gjorde noe feil - så vil heller ingen andre legge til det. Og hvis de skulle gjøre det så bryr ingen seg om det. De har alle nok med sine egne liv, hvorfor skulle de bry seg om deg? Så bare slapp av - pust - alt er bra" til meg selv.

Hvorfor er du redd i sosiale situasjoner? Det er ganske essensielt for å finne en løsningsteknikk. Pusteøvelser er uansett alltid å anbefale - lukke øynene, puste dypt med magen og gjenta "jeg er trygg, alt er bra, bare pust, jeg er trygg" (eller lignende).

[AnonymBruker]

Jeg har vært gjennom de fleste typer angst.Det begynte med sosialangst for kanskje 15 år siden. Etter det har jeg hatt panikkangst og generell angst. Jeg var redd for så og si ALT! å ta kollektiv trafikk, kjøre bil, å dø, at noen rundt meg skulle dø, høye lyder, venterom, å være alene, å være i folkemengder, gå på butikken, gå på jobb, kjøpesenteret, å være i båt, kino, reise på ferie, naturkatastrofer, terror, å gå til legen e.l... og mye annet. ja nesten alt. Kjenner den innsovingsangsten du forteller om. Den ødela nattesøvnen min i rundt et år. For ikke snakke om den forbaskede angsten for angsten.Agorafobien var noe av det verste. å bli forhindret i å gjøre enkle ting som feks gå på kino og bare det å gå på jobb.. jeg klarte ikke å være alene på jobb for jeg måtte ha mulighet til å stikke av. Det endte med en masse sykemeldinger.Jeg trodde ærlig talt at jeg skulle måtte ha det slikt resten av livet. Den verste angsten varte i ca 3 år hos meg, men Jeg er nesten helt frisk nå (små tilbakefall nå og da). og det uten medisiner eller psykolog (skulle gjerne ha gått til psykolog, men det var så lang ventetid)Jeg gjorde masse ting som fikk meg til å føle meg bedre. F.eks gikk på kurs jeg egentlig ikke turte å gå på, tok lappen, tvang meg selv til å gå på butikken, og ta bussen. Det ble litt lettere å gå til butikken for hver tur (noen tilbakefall må en regne med. men ikke la dette stoppe deg til å prøve igjen). jeg hadde alltid med meg en flaske vann og gjerne noe å spise om jeg skulle gjøre noe jeg syntes var skummelt. Mobil med fult batteri var også en trøst (greit med en venn som vet om situasjonen din og som du kan ringe bare for å prate og tenke på noe annet).Det var ikke gjort på et øyeblikk nei, men sakte men sikkert slapp angsten taket.Jeg begynte å sammenligne panikkangstanfallene og kjenne dem igjen. Jeg leste en del om emnet og fant ut hvor vanlig angst faktisk er. Når du sitter på bussen eller er på butikken kan du være rimelig sikker på at noen andre der har eller har hatt en form for angst. Du er ikke alene!Men det som nok virket best var da jeg og samboeren kjøpte oss hus. I hjemmet vårt føler jeg meg trygg og jeg fikk så mye annet å tenke på at angsten ikke lenger kom i første rekke. Å gjøre ting som får deg til å fokusere på annet en angsten er magi.Jeg er fristet til å si at dersom jeg klarte det, så kan alle klare det Jeg var ganske vrak en periode.Ønsker deg masse lykke til. Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at jeg vet hvordan du har det Anonym poster: 0c96823ee045112e9812f496d4813d31

Må bare si at jeg kjenner meg veeldig igjen i det du skriver, og selv om jeg ikke unner NOEN å oppleve dette så syns jeg det er godt å lese at man ikke er alene om det.

Jeg for min del er ikke helt ferdig med denne "reisen" min, men det går mye bedre nå enn for snart ett år siden, jeg kunne ikke gå til posten eller være alene osvosv. Selvom jeg nå kan gjøre ting som er en selvfølge for andre føles det som en annen verden, selvom jeg har lang vei igjen.

Har bare ett råd til alle: finn hjelp!! Er du ikke fornøyd med hjelpen du får, -finn ny!!

Jeg ble sendt på kurs i eksponerings terapi, der de andre kursdeltakerene (var gruppebehandling) led av flyskrekk, var redd for å holde tale i forsamlinger og denslags. Sier ikke at det ikke er alvorlig det.. -men sammenlignet med meg som kaldsvettet og følte min siste time var kommet bare jeg satt meg i bilen til min mor blir det likevel litt bagateller. Syns psykiateren også var veldig arrogant og ufyslig, og snakket ned bla. psykologer.

Jeg byttet lege og fikk en psykolog som forandret min verden, på ingen måte over natten men vi hadde god kjemi og han ga meg følelsen av at det ikke er håpløst og uansett hvor ekstrem min situasjon ville bli var det tiltak som kunne hjelpe meg med dette..

Dette var helt uvurderlig hjelp, har og vært borti alternativ terapi og sånnsett betyr det jo ikke hva man finner, bare det er noe DU er fornøyd med !! Ønsker alle her som sliter med dette lykke til :-)

Anonymous poster hash: 2ff85...977