Uvirkelighetsfølelse. Hjelp!

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en slags uvirkelighetsfølelse sammenhengende i et par år nå.

Vanskelig å forklare, men føler jeg på en måte er "inni" meg selv, hvis det gir noe mening. Det er som om jeg går i halvsøvne hele tiden. Dette gjør det vanskelig for meg å slappe av, være meg selv, og ha kontakt med andre mennesker. Gidder ikke å ha det sånn resten av livet, føler jeg går glipp av hele livet mitt!

Noen som har opplevd noe lignende og vet om noe som fungerer for å få det bort?

Anonym poster: abd8d358c452c4785524adf30bec7a26

[Gjest en som vil hjelp]

Inne i deg selv? Hva mener du? Alle er jo inni seg selv.

[AnonymBruker]

Google litt om dissossiasjon og se om det ser ut til å stemme?

Anonym poster: 5914402a2b151846b9c169274a216492

[AnonymBruker]

Joda, hehe, alle er vel inni seg selv håper jeg, men alt utenfor er fjernt. Det har ikke noe med synet å gjøre heller, har sjekket det.

Veldig mye jeg leste om dissossiasjon stemte med sånn jeg har det! Men jeg aner fortsatt ikke hva jeg skal gjøre med det

Anonym poster: abd8d358c452c4785524adf30bec7a26

[vinterspeil]

Joda, hehe, alle er vel inni seg selv håper jeg, men alt utenfor er fjernt. Det har ikke noe med synet å gjøre heller, har sjekket det.

Veldig mye jeg leste om dissossiasjon stemte med sånn jeg har det! Men jeg aner fortsatt ikke hva jeg skal gjøre med det

Anonym poster: abd8d358c452c4785524adf30bec7a26

Du kan få hjelp hos en god psykolog.

[AnonymBruker]

Jeg hadde det sånn før jeg visste at jeg hadde lavt stoffskifte. Jeg følte at jeg levde inne i en glassklokke. Da jeg fikk medisiner forsvant følelsen.

Anonym poster: f76bf3259da8b9cc712b485a87b27faa

[AnonymBruker]

Skal gå til psykolog etterhvert, men det tar jo hele evigheten å vente, så jeg tenkte kanskje noen her har opplevd det samme og vet om noe som hjelper litt imens.

Jeg sjekket stoffskiftet for et par år siden (da var jeg også sånn her), og ingenting var galt med det såvidt de kunne se.

Anonym poster: abd8d358c452c4785524adf30bec7a26

[Gjest sandymor]

Hvor gammel er du? Har du tatt store mengder alkohol eller marihuana tidligere? Vet at sistnevnte kan sitte igjen litt, og skape denne følelsen. Sist jeg hadde den, varte den i 2 måneder. Og da føltes det som om det var noe dugg på ruta som jeg ikke fikk tørket bort. Og jeg følte som jeg satt inne i et styr-rom langt inne i hjernen min og så ut. Om det hørtes noe logiskt ut:) Håper du finner ut av det. Mye er psykisk, husk det!

[Gjest Dugg]

Har hatt den følelsen før. Er fryktelig ekkelt! Jeg hadde det heldigvis kun en periode før det gikk over igjen. Og jeg vet at det bare var psykisk. Så det er gode kjangser gor at du kan bli kvitt det ihvertfall.

Jeg følte det som om alt som skjedde rundt meg var ganske på avstand fra meg. Jeg var på en måte ikke helt tilstede i situasjonen. Var litt inni meg selv som du sier. Følte ut som om jeg var i en levende drøm liksom. Og at livet mitt bare passerte forbi.

[AnonymBruker]

Dette er sånn jeg beskriver angsten min. Det manifesterer seg ikke som redsel, men som en sånn "uvirkelighetsfølelse". Som om hele verden raser forbi og jeg er i en boble med meg selv. På en måte...

Psykolog er nok en god idé.

Anonym poster: 6f73f85a8f7c6b52d9964ac405c23565

[Gjest sandymor]

Det aller beste er å komme tilbake til hverdagen, fokusere på et mål, skaffe deg en hobby for deg selv, starte et språkkurs og fokusere på at innen tre måneder skal du snakke det språket, tren så så mange ganger i uka (selv om du kan bli fortere sliten når du er i denne bobla), og fyll dagene med ting du ikke har gjort så mye av før. Hvis du gjør de samme dagligdagse tingene dine som du har gjort i årrekker, laget mat på det samme kjøkkenet, gått til samme butikken, tatt samme buss til jobb hver dag osv, så er det lett å sammenligne og henge seg opp i detaljene.. "Gikk denne bussen så sakte før?" "var jeg alltid så tåkete og dizzy på vei til butikken?". "kjøkkenet mitt føles merkelig å være på". Dette er bare eksempler. Om du omstiller hverdagen helt, og finner helt nye ting, så kan du ikke sammenligne det med hvordan ting var "en gang". Og det du opplever der og da, vil være det virkelige ! Deretter må man aldri stoppe opp og se seg tilbake. Deretter vil man bit for bit kunne smelte inn i virkeligheten igjen. Det er mitt råd til deg Det er en skrue som er løs oppe i hodet vårt når vi har det slik, denne må skrus på plass igjen.