Er du vanskelig å komme innpå?

[AnonymBruker]

Og har du noensinne fått kritikk for det? Blitt pushet på at du må forandre deg?

Det har jeg..

Sliiitsomt..........!

Men godt å få tankene ut her....anonymt

Anonym poster: 05ff879db3569d224de6799a5eded430

[Gjest Sanne__]

Ja , jeg er litt sånn.

Trenger MYE alenetid og slik har det alltid vært.

Vært endel kommentarer oppigjennom men gjennom årenes løp har det stilnet for de har vel skjønt at jeg er umulig å forandre.

Husk ALLTID at du er BRA NOK!

[Hapa]

Ja , jeg er litt sånn.

Trenger MYE alenetid og slik har det alltid vært.

Vært endel kommentarer oppigjennom men gjennom årenes løp har det stilnet for de har vel skjønt at jeg er umulig å forandre.

Husk ALLTID at du er BRA NOK!

Jeg er sånn at jeg kan prate med de aller fleste her i verden, men det tar lang tid før jeg åpner meg opp skikkelig for nye mennesker. Er noen som har bemerket det, uten at det var ment som kritikk. Jeg er nå den jeg er og er i grunn fornøyd med det...

[AnonymBruker]

Ja, det er jeg. På en måte er det greit, men det er synd at det vanligvis tar mye lengre tid før jeg blir venner med noen enn det tar for andre.

Prøver å "presse" meg selv litt i situasjoner der det ikke er så farlig å være åpen, men det er jammen ikke enkelt...

Anonym poster: 1e55956f9ab2f0c66b9b37f314b29634

[AnonymBruker]

Samme her. Jeg har fått bemerkninger på det ganske mye, men det har i grunnen gjort at det har blitt vanskeligere å slippe seg løs. Det er veldig upedagogisk å bemerke andres personlighet og væremåte mye. En person som virker veldig sterk kan likevel brekke lett.

Sjefen min har kommentert at jeg er prippen fordi jeg har ytret ønske om å være profesjonell på jobben fremfor å dele alt om mitt private liv. Hallo?

Anonym poster: dccce65f55f495ab996e43392e1a33e8

[summerrain]

Jeg er litt sånn at folk tror de kommer tett inn på meg fort.. Merker at folk er veldig fokusert på seg selv for det er faktisk ingen som har kommentert at de deler alt med meg, mens jeg deler lite privat tilbake før det har gått LANG tid!

[AnonymBruker]

Jeg kan fort bli likt, men det er vanskelig å komme inn på meg ja. For meg er det mye viktigere å ta vare på relasjoner til mennesker jeg virkelig liker, enn å ha masse bekjente alle veier. Jeg bryr meg lite om å henge med folk som gir meg lite, og jeg vet folk kan føle seg avvist, og tenke at jeg ikke liker de. Men det er jo slitsomt å slippe nye folk inn på seg hele tiden. Så jeg tvinger meg aldri til å være sosial om jeg ikke føler for det.

Anonym poster: 7457f5ecfd69e0bc9da2b1a3c0ed66ef

[Gjest Petrine]

Ja, jeg er det. Får ofte høre at jeg er vanskelig å "lese". Men enkelte få sier de leser meg som en åpen bok. Og det er de som mener de leser meg som en åpen bok jeg etterhvert åpner meg for.

Eneste problemet jeg har med dette er at det er vanskelig å finne en partner. Er først når jeg har blitt ganske godt kjent med noen at jeg opplever at de blir tiltrukket av meg. Og de fleste jeg omgåes såpass mye med at det kommer dithen er folk jeg møter gjennom jobb. Andre har gitt opp for lenge siden..

[Anglofil]

Litt, kanskje. Kommer an på menneskene jeg møter.

Mvh Yvonne

[Gjest uAnonymbruker]

Jeg er kjempelett å komme inn på, er som en åpen bok.

[maya86]

ja jeg er veldig vanskelig å komme innpå.

Foretrekker alenetid framfor sosiale begivenheter. Blir fort sliten av folk. Liker å ha få, ordentlig gode venner istedenfor mange perifere. Hater smalltalk.

Folk har heldigvis etterhvert skjønt at jeg ikke liker disse tinga og derfor slutta å mase så mye om det. De veit jeg kommer om jeg vil, og lar vær hvis jeg føler for det.

Folk har en tendens til å åpne seg for meg og vil ha råd, sjølom jeg ikke gjør det tilbake. Sliter veldig med å snakke om ting som plager meg, men prøver å bli bedre til å snakke me samboeren min iallefall. Syns det enkleste er å fundere på ting i mitt eget hode og komme fram til en løsning uten å måtte bry andre.

[QueenOfTheSidewalk]

Og har du noensinne fått kritikk for det? Blitt pushet på at du må forandre deg?

Det har jeg..

Sliiitsomt..........!

Men godt å få tankene ut her....anonymt

Anonym poster: 05ff879db3569d224de6799a5eded430

Det kommer helt ann på hvem som prøver å komme innpå meg. Lukker meg helt noen ganger, men med god grunn. Er også veldig skeptisk til jenter, da de har såret meg en del. Mye verre enn menn noen gang har gjort.

Endret 2. mars 2013 av Evilposelos

[AnonymBruker]

Ja - men jeg har bestemt meg for å være mer åpen.

Fordi folk har ofte vært usikker på meg og tilslutt trekt seg mer unna. Etter at jeg startet smått med å åpne meg, merker jeg folk vil ha mer kontakt med meg.

Anonym poster: 26492547e38fd5d2958958fe9f251ecf

[-Jiinxs-]

Jupp, jeg har en svær mur rundt meg som ingen får komme innenfor.

Endret 2. mars 2013 av -Leon-

[AnonymBruker]

Hvorfor hater noen smalltalk? Er det fordi man ikke er trygg på diverse personer, eller er det fordi man prøver å unngå noe man føler at man ikke mestrer? En beskyttelsesmekanisme?

Jeg liker smalltalk, derimot er jeg er ikke særlig flink å småprate. Jeg synes det er slitsomt med folk som skal vurdere underveis hva som er bra nok å si, ingen kan si noe smart 24/7, dessuten er det ikke informasjonsverdien som er viktig, men kontakten.

Anonym poster: 36923dce2e3a23fa412ba94c654045c8

[Gjest Crazycatlady]

Ja, jeg er vanskelig å komme innpå. Derfor tar det lang tid før jeg blir kjent med folk, men sånn har jeg alltid vært. Er mange som gir opp og ikke gidder, men noen få har sett av en eller annen grunn at det er bryet verdt

Er ingen oversosial person så den som skal være venn med meg må være samme type eller respektere at jeg ikke ønsker å være sosial hver dag.

Har heldigvis en samboer som er samme type, så da slipper jeg å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke orker å være sosial så mye.

Jeg syns også det er mest vanskelig med damer . Det blir litt for mye drama og mas for min del. Ikke har jeg mye til felles med mange av dem heller. Kjeder meg når jeg har jobbet sammen med kun damer. Finnes jo de som jeg har noe felles med, men dem er det langt mellom.

Veldig irriterende med folk som skal kommentere det.Når jeg var utvekslingsstudent så hadde vi en sånn bli kjent greie og der var det en som skulle gjøre et stort nummer ut av det at jeg ikke var spesielt åpen. Til og med da han gikk videre til neste person så kommenterte han det. Man oppnår ingenting med å kommentere og mase om hvordan folk er, og jeg blir i hvert fall enda mindre åpen av at folk gjør det. Føler meg bare veldig ukomfortabel når folk omtrent går til angrep bare fordi jeg ikke er som de ønsker.

[Gjest Sanne__]

Hvorfor hater noen smalltalk? Er det fordi man ikke er trygg på diverse personer, eller er det fordi man prøver å unngå noe man føler at man ikke mestrer? En beskyttelsesmekanisme?

Jeg liker smalltalk, derimot er jeg er ikke særlig flink å småprate. Jeg synes det er slitsomt med folk som skal vurdere underveis hva som er bra nok å si, ingen kan si noe smart 24/7, dessuten er det ikke informasjonsverdien som er viktig, men kontakten.

Anonym poster: 36923dce2e3a23fa412ba94c654045c8

Jeg hater smalltalk fordi jeg har problemer og mistrives med å være spontan med mennesker som ikke er mine fortrolige.

En psykolog foreksempel kan være helt ok for da er jeg jo der for å snakke om konkrete hendelser og det er arbeidet hans-

På for anonymt kan jeg skrive utdypende om det meste som ligger meg på hjertet.

Tror nok aldri at jeg kunne fremstå som annerledes, ikke om jeg så hadde gått til tusen psykologer.

[Summer lady]

Ja jeg er vanskelig å komme inn på, og får høre dette ganske ofte. Jeg er sosial og liker å være det, det er når jeg kommer i situasjoner hvor jeg møter nye mennesker og skal bli kjent med de at jeg sliter. Jeg hater også smalltalk, dvs jeg misliker å bruke tiden min på å prate om vær, vind, gårsdagens vær osv

Det største problemet mitt er jo som hos andre her å finne meg en kjæreste, de fleste menn gir jo opp fordi de ikke tror jeg er interessert. Prøver jo å forklare, men for de som ikke har samme personlighet er det nok litt vanskelig å forstå. Jeg har venner som jeg har hatt i mange år og som jeg stoler 100% på, sammen med de har jeg ikke problemer med å åpne meg.

Prøver å forandre meg og være litt mer åpen og engasjert når jeg møter nye mennesker, men ikke lett å være noen man egentlig ikke er.

[AnonymBruker]

Jeg åpna meg for noen få utvalgte da jeg var yngre (altså de som stod meg nærmest i flere år), men jeg ble såret og etter dette har jeg ikke delt noe med noen andre enn de venner jeg har som aldri har såret meg, men har vært en del av livet mitt siden barneskolen.

Mange opplever meg som veldig åpen, men de tenker ikke over at jeg aldri snakker om dypere ting. Aldri har jeg sagt noe hvis jeg har kranglet med kjæresten, heller ikke hvis jeg er lei meg en dag eller om alvorlige depresjoner i ungdomsårene. Jeg deler mye om hverdagen og hva katt/hund har gjort, hvis vi skal på IKEA etter jobb, hverdagslige opplevelser som bilproblemer eller morsomme hendelser på butikken e.l altså, helt trivielle ting. Jeg tror jeg prater mye om sånne ting for å kompensere for at jeg aldri gir av meg selv til kollegaer, bekjente og venner som jeg fikk i voksen alder.

Men det virker, folk spør ikke mer om privatlivet mitt. Og de tror jeg er en åpen og utadvendt jente. Ikke vet de hva jeg går igjennom og hvordan oppveksten min har preget meg.

Det som er mitt problem nå, er at jeg klarer ikke å være 100% åpen og ærlig for noen venner (om mine følelser og hvordan jeg har det). Og det er egentlig ganske trist.

Anonym poster: 43a3274dadc40ebd8fe2a8d50a05aef1

[Gjest JJune]

Jeg kan virke åpen, men egentlig er jeg fullstendig lukket. Dessverre og heldigvis.