Gå til innhold

Et lite hjertesukk fra meg...


Gjest anonym

Anbefalte innlegg

Gjest Muslingen

En venninne sa til meg at jeg burde være glad for at barnefaren stiller opp, det er ikke alle fedre som gjør det nemlig. Joda, jeg er glad for det. Men hvorfor er det slik at straks fedre tar ansvar og viser interesse for barna sine, så er det veldig flott, og blir rost oppi skyene osv. Mødrene skal være såååå takknemlige for at far stiller opp. Og vi skal visst legge alt til rette for at far og barn skal få være sammen. For det er så viktig å ha en far!

Jeg har lagt alt til rette for at far og barn skal få være sammen. Vi har delt foreldreansvar, og far får se jenta si så mye han vil. Men ennå er det snakk om at "fedre har så få rettigheter". Jeg trodde da det var BARNAS rettigheter det var snakk om... Og jeg kan ikke påstå at jeg skjønner hvilke flere rettigheter enn de ekstisterende det er snakk om..? Skal man hive klærne på barnet og sende det til far straks far har litt tid til overs? Skal man dele 50/50, så far ikke skal føle seg urettferdig behandlet?

Hvilke rettigheter har jeg som mor? Etter min mening; INGEN. Det er barna som har rett til en mor og en far. Mat og klær. Bøttevis med kjærlighet og omsorg. Trygghet og stabilitet. Og mange andre ting.... Vi eier ikke barna våre. De er kommet til oss for at vi skal gjøre dem klar for et liv på egne ben ute i den store verden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Anonymous
 Skal man dele 50/50, så far ikke skal føle seg urettferdig behandlet?  

Ja hvorfor ikke? Det burde være en helt naturlig fordeling det når det er snakk om felles barn.

Enda mer naturlig er det når man skal snakk om BARNS rettigheter, for barnet har rett til å se begge foreldrene like mye.

Vi eier ikke barna våre. De er kommet til oss for at vi skal gjøre dem klar for et liv på egne ben ute i den store verden.

Nettopp, og derfor skal både mor og far gjøre sitt til for at barnet får et best mulig utgangspunkt i livet. Mange mødre tror de er best skikket til å oppdra barnet alene desverre, og ser ikke barnets behov for omgang med far fordi det passer dårlig inn i hennes liv å måtte tilpasse seg tid da barnet skal være hos far.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Muslingen

Hva gjør man når far og mor bor mange mil fra hverandre, og far klager over få rettigheter? Jeg tror ikke jeg er noe bedre skikket til å ta vare på min datter enn det hennes far er. Men hun har vokst opp hos meg, jeg har vært alene med henne fra dag ên. Når hun er såpass liten som hun er, tror jeg ikke hun har godt av å få hele livet sitt forandret (dvs flytte til sin far). Men når hun blir større skal hun selv få velge hvem hun vil bo hos. Det er en selvfølge.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Muslingen
Mange mødre tror de er best skikket til å oppdra barnet alene desverre, og ser ikke barnets behov for omgang med far fordi det passer dårlig inn i hennes liv å måtte tilpasse seg tid da barnet skal være hos far.

Men skal mor "kaste" alt hun har i hendene, og prioritere far og barn uansett? Klart man skal tilpasse seg at barnet skal være sammen med far. Men hvor langt skal man strekke seg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous
Hva gjør man når far og mor bor mange mil fra hverandre, og far klager over få rettigheter?

Dette kommer ann på hvordan dere har havnet i den situasjonen at dere bor lang tfra hverandre det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous
Men skal mor "kaste" alt hun har i hendene, og prioritere far og barn uansett? Klart man skal tilpasse seg at barnet skal være sammen med far. Men hvor langt skal man strekke seg?

Det handler om barnet ditt sin rett til samvær med begge foreldrene, det sa du jo selv innlegget. Når man da er den som sitter med den daglige omsorgen, så må man desverre nødvendigvis måtte innrette seg noe etter den andre samværspersonen. Men selvsagt skal ikke alt gå etter samværsforldrens ønsker. Dere må i fellesskap bli enige om en ordning med fast tider for samværet slik at du også kan legge planer ut i fra denne avtalen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Anonymous

Jeg synes, Annbjørg, at det høres ut som om du prøver til en viss grad å unngå barnets relasjoner med faren.

Du sukker over at barnet må ha (så mye) kontakt med far. Selv om dere bor langt borte fra hverandre er det viktig at barnet også får en god kontakt med faren. Båndet mellom et mor og barn er sterkt, spesielt når dere bor sammen, det er viktig at også faren får binde seg til barnet uten at du skal synse og mene så mye om hvor vidt faren ser barnet for mye.

Det handler ikke om at du skal slippe alt i hendene og alltid måtte strekke deg etter å tilfredstille barnefarens behov, men å tenkje på at barnet ditt trenger god kontakt med sitt barn.

Du mener at når barnet blir eldre kan det bestemme selv hvor det skal bo og være, mener du at det ikke skal få bestemme det nå om det vil det? Og synes du det ikke er viktig at det skapes en nær relsjon mellom dem nå i begynnelsen. Det kan være vanskelig(for noen) å få et nært og godt forhold til sine når det allerede har et trygt miljø hos mor og stefar som har hatt den daglige omsorgen "hele" dens liv.

I tilleg vil du bytte vekk navnet til barnet så det bare får ditt og stefarens navn(om jeg har forstått det rett). Da vil du i tillegg viske ut relsjonene til faren på den måten.

Synes dette vitner om korttenkthet og egoisme. Du burde tenke mer på det helhetlige bilde av forholdet til barnet og faren, ikke hva som er beste for deg. Barenet bor allerede som du sier hos deg. Det e der det har "tingene" sine, vennene og skolekameratene. Det blir nok ikke mindre glad i deg fordet om det har et godt forhold til faren sin også. Dette kan være vanskelig å se når det er så mange følelser oppi det hele.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous

Kjære Gjest

Jeg har gjort alt jeg kan for at far og barn skal få se hverandre så mye som mulig. Var derfor jeg flyttet til samme by som barnefar... Jeg ville gi de to en sjanse til å skape et godt og nært forhold mens jenta ennå er liten. Da jeg traff ham jeg skal gifte meg med, valgte jeg å flytte på meg. Går liksom ikke helt bra å være gift, og bo i hver sin by...hvis du skjønner. Pga avstand er jenta mi hos faren sin annenhver helg. Han har mulighet til å ha henne mer om han ønsker det. Jeg forsøker å være så uegoistisk som mulig. Klart jenta mi skal få se sin far så mye som overhodet mulig. Men litt rutiner ang samvær må man ha, for barnets del. Er greiere når hun blir større og kan prate, og uttrykke det hun ønsker mer tydelig. Hvem spør en 2åring hvor hun har lyst til å bo?

Jeg føler at jeg gjør det jeg kan for far og barn. Derfor blir jeg en smule oppgitt over at far klager over få rettigheter. Hva er det han vil ha rett til da???

Lenke til kommentar
Del på andre sider

La meg for all del være buldoser her; Far har akkurat så mange rettigheter som mor har dersom han ønsker å benytte dem - desverre er det i dag slik at det er langt fler fedre som ikke ønsker samvær enn de som gjør det.. Og det er slik at de fedre som har samvær svært ofte prioriterer andre ting enn barna sine også - realiteten er at mor ikke kan tillate seg å være som far overfor barna sine, hun kan ikke "velge dem bort" så lett som far kan.. Og hva som er grunnen til at far og mor ikke bor sammen er uvesentlig!

Jeg skjønner hovedinnleggeren her godt jeg!

Far får versågod engasjere seg mer og slutte syte - det er han jobb å sørge for sammvær etc med sitt barn - ikke noen andres.

Personlig syns jeg fedre som regel er for lite opptatt av sine barn, klager over at de må betale bidrag også... :tunge1:

Nei - mor eller far - det er opp til den enkelte å sørge for et godt og innholdsrikt forhold til sitt barn!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Muslingen
Nei - mor eller far - det er opp til den enkelte å sørge for et godt og innholdsrikt forhold til sitt barn!

Det var dette jeg skulle frem til. At det ikke er mitt ansvar å skape et godt forhold mellom far og barn, MEN at jeg skal samarbeide og ikke hindre far.

Jeg er på ingen måte egoistisk. Hadde jeg vært det, ville jeg antakeligvis bodd på andre siden av landet nå... :ler:

Jeg har selv vokst opp som skilsmissebarn, og VET hvor viktig det er å ha TO foreldre som kan gi omsorg og kjærlighet. NETTOPP derfor er det så viktig for meg at mitt barn har god kontakt med sin far. Og hvis jeg et øyeblikk hadde trodd at mitt barn hadde fått "bedre" oppvekstvilkår hos sin far, så hadde jeg ikke nølt med å overlate omsorgen til ham. Det er ikke snakk om MITT beste, det er snakk om at barnet skal ha det trygt og stabilt.

Jeg er bare så innmari lei av at alenemødre blir satt i bås. Det virker som at mødre skal være evige takknemlige for at fedre stiller opp. Enn fedre da? Burde ikke de være evige takknemlige for at barna deres har en mor og et stabilt hjem?

Satt på spissen; Hva hvis noen kom å sa at du måtte flytte fra dine kjære og hjemmet ditt, fordi de hadde funnet ut at du ville fått det bedre en annen plass??? :wink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå syns jeg du generaliserer fælt her Carrot

La meg for all del være buldoser her; Far har akkurat så mange rettigheter som mor har dersom han ønsker å benytte dem -

Hvis barnet bor hos sin mor, ja så er far forbeholdt mors velvilje til å la han få treffe sitt/sina barn. Trenerer hun må han gå rettens vei for å få se barna. Jammen sa jeg like rettigheter.

desverre er det i dag slik at det er langt fler fedre som ikke ønsker samvær enn de som gjør det..

Fedre som ønsker å ta ansvar og ha samvær med barna skal vel ikke lide fordi andre ikke vil?

Igjen, noen fedre gjør dette.... på samme måte som noen mødre trenerer fars mulighet til å treffe barna sine. Det ene er ikke noe bedre enn det andre.

Og det er slik at de fedre som har samvær svært ofte prioriterer andre ting enn barna sine også -

Har du bevis for dette? Du kjenner kanskje noen som gjør dette, velger andre aktiviteter fremfor å være sammen med barnet? Vel, jeg kjenner mødre som nekter faren samvær fordi det passer så dårlig inn med hennes tidsplan og i forhold til den nye samboeren hennes.

realiteten er at mor ikke kan tillate seg å være som far overfor barna sine, hun kan ikke "velge dem bort" så lett som far kan.. Og hva som er grunnen til at far og mor ikke bor sammen er uvesentlig!

Vist kan mor gjøre som far, forusetningen er bare at hun må la far overta ansvar for barna. Men det vil ikke mødre, for da sitter de plutselig selv på den andre siden og blir redusert til samværsforeldrer, prisgitt den andre.

Far får versågod engasjere seg mer og slutte syte - det er han jobb å sørge for sammvær etc med sitt barn - ikke noen andres.

Du generaliserer igjen så jeg nesten spyr.

Nei - mor eller far - det er opp til den enkelte å sørge for et godt og innholdsrikt forhold til sitt barn!

Ja, dersom man får tillatelse til å ha et godt forhold til sitt barn. Men hv amed mødre som nekter dette? Hva kan far gjøre da?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Muslingen

Jeg er helt enig med deg Bettan. Men igjen, alenemødre blir ofte satt i bås.

Jeg har hørt om (aldri møtt) noen som nekter fedrene å se barna, utfra egoistiske motiver som penger osv. HØL I HUET! Det eneste de oppnår med det er at barna tar avstand fra de når de blir eldre, og skjønner hva moren har gjort... Så lenge far er et "normalt" menneske (ikke drikker og bruker narkotika osv), så burde mødre se verdien av en mor OG en far. Hvilken rett har jeg som mor til å nekte barnet mitt en far?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Muslingen

Må bare føye til at det er veldig intressant å lese andre synspunker. Og til veldig stor hjelp, man får sett ting fra mange sider. Takk! :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg er helt enig med deg Bettan. Men igjen, alenemødre blir ofte satt i bås.

Joda, jeg skjønner at det er leit :-( På samme måte som det er leit for fedre som virkelig ønsker å ta ansvar for barna sine å få høre at samværsfedre stort sett bare gir faen og klager og syter.

Jeg har hørt om (aldri møtt) noen som nekter fedrene å se barna, utfra egoistiske motiver som penger osv. HØL I HUET! Det eneste de oppnår med det er at barna tar avstand fra de når de blir eldre, og skjønner hva moren har gjort... Så lenge far er et "normalt" menneske (ikke drikker og bruker narkotika osv), så burde mødre se verdien av en mor OG en far. Hvilken rett har jeg som mor til å nekte barnet mitt en far?

Så sant, så sant og det er leit at det skal være så vanskelig for mange å få dette samarbeidet til å fungere, det er jo til slutt barnet/barna som lider for dette.

Må bare føye til at det er veldig intressant å lese andre synspunker. Og til veldig stor hjelp, man får sett ting fra mange sider. Takk!

Det er ikke alltid man kan få løst saker selv om man hører andre synspunkter, men jeg tror det er viktig at man forsøker å sette seg inn i den andre personens situasjon i slike saker som dette.

Du er villig til det og der jo bra, da får man bare håpe barnefaren kan gjøre det samme og at dere kan komme frem til en engihet som ivaretar deres barn rett til å treffe begge foreldrene på en best mulig måte.

Lykke til! :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...