Er det vanskeligere å finne en kjæreste nå enn før?

[Såpe]

Jeg grubler litt her.

I riktig gamle dager ble ekteskap oftest arrangert. Folk var vel lykkelige da også? Etter hvert ble det mer og mer vanlig å gifte seg med noen man møtte selv, men man hadde vel en kort åpning for det før man ble giftet bort for ikke å ende opp med å bli for gammel. Jeg innbiller meg at omgangskretsen til mennesker var mye mindre før enn den vanligvis er nå. Mine foreldre, tanter og onkler er alle gift med folk de kjente allerede som barn, så de beveget seg ikke langt for å finne en partner. De er alle veldig lykkelige så vidt jeg vet. Har vel på en måte vokst sammen og blitt en enhet.

Hvorfor er det så mye vanskeligere nå? Vi leter gjennom drøssevis for å finne kjemi. Vi har mange kjærester, ender opp med å bli godt voksne før vi etablerer oss og blir gjerne skilt en gang i løpet av livet.

Brydde de seg ikke om den berømte kjemien før? Er vi blitt mer sammensatt/forskjellige som typer slik at det er vanskeligere å finne en som ligner oss selv? Er vi lykkeligere i forholdene våre nå når vi har så stor valgfrihet? Hvorfor satser vi ikke når vi finner noen som i teorien er perfekt match?

Hva tenker dere?

[AnonymBruker]

Det var ikke alle som levde på en rosa sky før heller, men jeg tror par jobbet mer om å få det til å virke sammen før. Det var også mer tydelig roller før, mannen jobbet, fruen var hjemme og de blandet seg ikke med hverandres oppgaver. kvinnen var hjemme og var da avhengig av mannens inntekt slik at det var han som styrte showet, dermed var det lite rom for diskusjoner i forhold til store avgjørelser.

Nå skal alle ha like mye å si og like mye rett og ansvar på alt, og i praksis er dette umulig.

Men når det kommer til å innlede forhold tror jeg rettogslett vi er blitt for kresne, våre sinn er blitt svertet av medias bilde av det perfekte forholdet. og så fort vi møter motstand så gir vi opp isteden for å kjempe oss igjennom det fordi vi er så bortskjemte og skjermet for vanskelige tak. Så vi tror lykken ligger alltid rundt neste sving og gresset er grønnere på andre siden.

Anonym poster: a612322601a7bb333d6c621804822f3c

[Catgirl]

Nå har jeg ikke levd i gamle dager så har lite å sammenligne med. Men vet at min mormor og morfar ikke kjente hverandre fra før. Mormor er engelsk og hun møtte morfar da hun kom til Norge på en slags utvekslings lærer jobb. Min mor har vært gift 3 ganger og hun kjente ingen av de mennene fra barndommen. En mann var fra en annen by og en annen fra et annet land.

Selv har jeg hatt 3 seriøse forhold. For meg så har det vært vanskelig å slå meg ned fordi jeg fortsatt studerer i utlandet. Før i tiden var kvinnene avhenging av mannen sin inntekt, og hadde ansvar for å ta vare på og oppdra barna. Mormor var hjemme i flere år med ungene sine uten å jobbe og dette var mer vanlig før i tiden. Det var da vanskeligere å skille seg av økonomiske årsaker. Kan tenke meg at det var også mer konservativt før med kirken som kanskje stod sterkere og det synet på at ekteskapet skulle vare ut livet. Etter 70 taller har kvinner blitt mer liberale og fikk større innflytelse i arbeidslivet. Dermed trengte de ikke mannen lengre for å bli forsørget og kan sikkert velge mer fritt om hvem de skal være sammen med. Samfunnet har blitt mer liberalt og individualistisk. I østen (asia og deromkring) er det familien som fortsatt står i sentrum, altså det motsatte av individualisme... Folk der gjør ikke ting forseg selv men de lever for familien. I vesten er det mer fokus på individet og selvrealisering.

[Cuckold]

Jeg tror det er vanskeligere i dag enn før, og det har å gjøre med at man går til forhold som om man skulle investere i en bedrift: Man har bare pengene sine plassert i bedriften så lenge det er en overskuddsbedrift, så lenge man selv får mer ut av det enn man putter inn. Jeg laget en tråd om dette temaet for ganske nøyaktig et år tilbake:

Seriemonogamiet: når man hverken våger å leve livet alene eller inngå en pakt for livet

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=631315

La meg sitere startinnlegget:

Leste nettopp gjennom tråden Aller fleste forhold tar slutt

http://forum.kvinneg...howtopic=626098

Langbein og jeg skrev her hvert vårt innlegg med bare fem minutters mellomrom, og disse to innleggene tar utgangspunkt i to svært ulike livsanskuelser og idealer når det gjelder kjærlighetsforhold. La meg sitere det jeg skrev:

Du har nok rett i at de fleste forhold ender med brudd, men det gjelder så vidt jeg vet ennå ikke de fleste ekteskap. Statistisk sentralbyrå kan fortelle at prosentdelen oppløste ekteskap ser ut til å ha stabilisert seg på rundt 45 %.

http://www.forskning...008/juni/184421

Det betyr jo faktisk at de fleste ekteskap varer til døden skiller partene ad. Selv om det ikke er så veldig oppløftende tall, er det tross alt litt bedre enn man skulle tro, for av og til kan man jo nesten få det inntrykk at alle i vår tid praktiserer seriemonogamiet, at voksenlivet bare er en forlengelse av ungdommens fra-blomst-til-blomst-runddans, at kjærligheten ikke handler så mye om vilje, men avgjøres av om man fortsatt er like forelsket og om forholdet er en overskuddsbedrift der man får mer ut av forholdet enn man gir.

Det er en kynisme i kulturen på dette området som ikke tiltaler meg, jeg må innrømme at jeg lengter litt tilbake til tiden da mennesker ga hverandre sitt ord og hadde evne til å stå ved det og der kjærligheten var å dele livet med et annet menneske. For det er stor forskjell på å gå gjennom livet som to og å leve livet alene, men med ulike kjærester man bytter ut med ujevne mellomrom. Det siste er en type liv jeg ikke ønsker meg.

Når jeg nå kom til å skumme gjennom tråden igjen ser jeg at Langbein med sin "holde sammen så lenge forholdet er en overskuddsbedrift der man kan få mer ut av det enn man putter inn" har rykket fra meg i antall stemmer og fått mer støtte i innleggene som har kommet til. Det er forståelig, noe annet ville jo nesten vært oppsiktsvekkende. Selv om det som jeg skriver fremdeles er slik at det blant de som inngår ekteskap faktisk er et flertall som holder sammen til døden skiller dem ad. For i våre dager er det jo svært mange som ikke gifter seg, og det er vel kanskje slik at det nettopp er de med størst vilje til å dele hele livet med hverandre som velger ekteskapet som samlivsform. Slik at dette allerede i utgangspunktet er de minst seriemonogame.

Jeg er ikke kristen og har ingen moralske skrupler mot å bytte partner med jevne mellomrom, og likevel må jeg innrømme at jeg har svært liten sans for seriemonogamiet. For meg fortoner dette seg som en slags feig, småborgelig og egosentrert samlivsform, der man liksom leker tosomhetslivet, men uten å ha viljen og standhaftigheten til å gjøre det i gode og onde dager. Man lever hele tiden med en bevissthet om "hva som er best for meg", spørsmålet "what's in it for me" er på en måte rettesnoren og det sentrale spørsmål for om det er rett å forsette å holde sammen, en etter min mening urovekkende kravbasert og forretningsmessig tilnærming til kjærligheten.

Man prøver kanskje å finne tryggheten i å være to, men har ikke viljen til å stå ved sitt ord og holde fast på sitt nærmeste familiemedlem uavhengig av skiftende forelskelser og på tross av utfordringer som dukker opp i forholdet. Sånn sett har man faktisk større trofasthet overfor og en mer ubrytelig samhørighet med sine barn, sine foreldre, søsken og til og med enkelte venner, siden man ikke har noe problem med å holde sammen med disse uansett hva som skjer. Bare kjæresten skal være flyktig og til å skifte ut med ujevne mellomrom, om ikke like hyppig som man byttet kjæreste i tenårne.

Et av spørsmålene jeg stiller tilhengerne av seriemonogamiet er: Hvorfor må man da absolutt leve i tosomhet hele tiden? Hvis man likevel ikke går gjennom livet som to, men velger å leve et liv i ensomhet med en serie elskere/elskerinner/kjærester som byttes ut underveis etter som forelskelser kommer og går, hvorfor kan man ikke likegodt ha flere på en gang? Er det bare fordi sjalusien spøker i kulissene? Et knefall for småligheten og eiesyken? Eller er det fordi man er opplært til å tenke at parforhold er den ene rette samlivsform og man ikke har guts til å bryte mønsteret? Eller fordi vår kultur opphøyer dette å leve sammen som to, og så vil man ikke gi slipp på det selv om man i praksis har gitt slipp på det når man ga opp å dele livet med ett annet menneske?

Hvorfor er seriemonogamiet så mye mer anerkjent enn andre varianter av ikke-tosomhet? Kan det være som jeg mistenker fordi man luller seg inn i en illusjon om at tosomheten man har gitt slipp på når man oppgav dette å dele livet med én person, likevel er innen rekkevidde? At et liv som ensom med en serie kjærester likevel kan gi den samme trygghet og samhørighet som det å vie sitt liv til et annet menneske og oppleve alle faser av livet sammen? En dåre kan trolig spørre mer enn ti vise kan svare.

[AnonymBruker]

Det er jo greit på et vis å velge seriemonogamiet eller ensomheten, men å innlede seksuelle forhold uten å være 100 % ærlig fra starten av, synes jeg er ordentlig dårlig gjort.

Anonym poster: 0caf641342bc50269b948ff04c3b7217

[Gjest Naria]

Jeg har ingen tro på at man var lykkeligere før og jeg tror at grunnen til at flere forhold ryker i dag er nummer en, at kvinner har blitt økonomisk selvstendige og nummer to at romantikk og følelser har fått en betydelige større plass i parforholdet. Før var det nok neppe viktig at kjæresteriet ikke var på topp.

[Gjest Svampebob1]

Før i tiden var det vel ikke så lett å klare seg alene. Man måtte ha en forsørger.

Likestillingen har nok gjort en del der.

Vi har også blitt mer bevisste på hva vi vil ha og da mer kresne.

Og så tror jeg det finnes mange lykkejegere der ute. Mange som gir opp så altfor tidlig. For min del har jeg funnet lykke der jeg har jobbet litt for å få det selv. Den har aldri kommet servert på sølvfat, og om den har gjort det, så har det vært kortvarig dersom jeg ikke har jobbet for å beholde den.

[glidemiddel]

Jeg vil si feminisme, materiallisme/egoisme, overfladiskhet og fokus på feil verdier er årsaken til at forhold ikke funker. Jenter går i dag mest etter status (og utseende) og frynsegoder (penger) og bytter dette mot sex. Kompatible personligheter og passende kjemi teller ikke. I tillegg er guttene trent opp til at dette må vi gi dem og at jentene går etter de som gir minst motstand og har flest seigmenn å gi bort... akkurat som barn. Vi må gjøre alt for å unngå tårer og trass, og alt for å få sex. Vi må være politisk korrekte på hennes premisser. Jenter er ikke forventet til å gi noe tilbake, her går det bare en vei og de snur kappa etter vinden. De fleste jenter idag er som uspiselige drittunger... vi bare smisker med de for å få sex. Man kan si at dette er et sinnsykt dårlig utgangspunkt for å få til et forhold.

I det meste av tiden som menneske har vært til har begge jobbet og samarbeidet, begge respekterte hverandre og mannen har gått foran som leder for forholdet. Dette har vært nødvendig for at vi skal klare oss best mulig. Og kjærlighet er ikke oppskrytt, men samfunn, kultur og media er helt ute på jordet på hvordan man skal få det til nå til dags.

Endret 26. februar 2013 av glidemiddel

[Gjest Gjest]

Jeg vil si feminisme, materiallisme/egoisme, overfladiskhet og fokus på feil verdier er årsaken til at forhold ikke funker. Jenter går i dag mest etter status (og utseende) og frynsegoder (penger) og bytter dette mot sex. Kompatible personligheter og passende kjemi teller ikke. I tillegg er guttene trent opp til at dette må vi gi dem og at jentene går etter de som gir minst motstand og har flest seigmenn å gi bort... akkurat som barn. Vi må gjøre alt for å unngå tårer og trass, og alt for å få sex. Vi må være politisk korrekte på hennes premisser. Jenter er ikke forventet til å gi noe tilbake, her går det bare en vei og de snur kappa etter vinden. De fleste jenter idag er som uspiselige drittunger... vi bare smisker med de for å få sex. Man kan si at dette er et sinnsykt dårlig utgangspunkt for å få til et forhold.

I det meste av tiden som menneske har vært til har begge jobbet og samarbeidet, begge respektert hverandre og mannen har gått foran som leder for forholdet. Dette har vært nødvendig for at vi skal klare oss best mulig. Og kjærlighet er ikke oppskrytt, men samfunn, kultur og media er helt ute på jordet på hvordan man skal få det til nå til dags.

Je, je, naturligvis er det kvinnenens feil alt i sammen.

[glidemiddel]

Je, je, naturligvis er det kvinnenens feil alt i sammen.

Vel man kan jo si at dette er menns feil også som finner seg i dette. Tar man sex ut av bildet så hadde ting vært helt anderledes, men det er mange jenter som ikke skjønner dette.

Endret 26. februar 2013 av glidemiddel

[Gjest Gjest]

Vel man kan jo si at dette er menns feil også som finner seg i dette. Tar man sex ut av bildet så hadde ting vært helt anderledes, men det er det ikke mange jenter som skjønner.

Kvinner har funnet seg i skit fra menn helt opp til nu, nå trenger vi det ikke. Heldigvis.

[glidemiddel]

Kvinner har funnet seg i skit fra menn helt opp til nu, nå trenger vi det ikke. Heldigvis.

Vel bestemora mi fikk barna rett etter krigen og tok høyere utdanning på begynnelsen av 50 tallet og gikk ut i jobb etter dette. Dette var en god stund før feministvrælet og hysteriet. Og er det virkelig så ille å være hjemme med barna fremfor å jobbe i en gjennomsnittlig jobb som var normen den gang? Hvem hadde det egentlig best da? Spør du meg så burde kvinner vært piska ut i jobb tidligere for å hjelpe til med å dra lasset, men ting var anderledes da. Kvinner har også jobbet ved siden av mannen tidligere, og det er ikke pga av vi undertrykte jenter at dere ikke var i jobb på 50 tallet. Men så klart noe forhåndsdømming var det, men det gjaldt mye og ikke bare kvinner. Og vi har ikke drevet kvinner som slaver til fordel for oss selv, men faktisk så har menn støttet kvinner mer enn kvinner har støttet menn i alle tider.

Endret 26. februar 2013 av glidemiddel

[AnonymBruker]

Jeg tror arrangerte ekteskap og mer tradisjonelle - eller faste - kjønnsroller kan være helt ok. Jeg kjenner folk fra u-land som er i mer eller mindre arrangert ekteskap (selv om den ene eller begge har høy utdanning, fler av de jeg kjenner er forskere) som er godt fornøyd og som også har en del greit begrunnet kritikk av seriemonogami eller av det å eventuelt gi opp for lett. Men det forutsetter jo da også at begge parter ønsker å fylle sin rolle til beste for hverandre - og vel også at samfunnet rundt dem ikke tilbyr så mange andre muligheter. Det er lettere å akseptere tingenes tilstand når en ikke har så mange andre valgmuligheter. Det er vel samtidig både en frihet og en svøpe i vårt samfunn, at vi alltid kan velge, blir bedt om å velge og alltid har andre utveier - både når det gjelder valg av utdanning, jobb, partner, verdier osv...

Samtidig var det jo veldig vanskelig å bryte ut av dårlige forhold før i tiden (eller steder hvor det fortsatt er sånn), og en kunne vel ikke stille noe særlig krav til den andre parten utover det å bli forsørget/ta seg av barn og hjem. Romantikk, oppmerksomhet osv var kanskje ikke noe prioritert diskusjonstema, men selvfølgelig en bonus i enkelte forhold.

Grunnforutsetningene for et forhold er andre i dag enn de var tidligere, en trenger ikke bli forsørget og ja, en stiller andre krav til hva som er et godt forhold. Jeg er glad jeg kunne velge å gå ut av et forhold som ikke hadde fungert over lang tid, og jeg følte ikke vi ga opp for lett. En må fortsatt jobbe - kanskje enda mer enn før? - for å få et forhold til å være bra over tid, og jeg synes det er nok... Det er jo kanskje vanskeligere å finne en kjæreste når en må lete selv og velge utfra mange kriterier, enn da en bare fikk tildelt enn kjæreste. Men det er vel strengt tatt ok.

Anonym poster: 042365bd7ac73ce59892eaa7a39cc150

[AnonymBruker]

For enkelte ville nok den gamle formen for samliv passet langt bedre enn den vi har idag. Man har liksom ingen faste roller eller rammer lenger og det er så lett å falle utenfor. Noen ligger med 50 forskjellige personer, mens andre går alene gjennom hele livet. Jeg tror mange av de som er ensomme idag kanskje ville befunnet seg i et ekteskap feks for to-tre generasjoner siden. Man trengte hverandre på en annen måte før i tiden både på godt og vondt.

Anonym poster: 95ad307803ebe7b3554d59b9fe4f1409

[Gjest Gjest]

Vel bestemora mi fikk barna rett etter krigen og tok høyere utdanning på begynnelsen av 50 tallet og gikk ut i jobb etter dette. Dette var en god stund før feministvrælet og hysteriet. Og er det virkelig så ille å være hjemme med barna fremfor å jobbe i en gjennomsnittlig jobb som var normen den gang? Hvem hadde det egentlig best da? Spør du meg så burde kvinner vært piska ut i jobb tidligere for å hjelpe til med å dra lasset, men ting var anderledes da. Kvinner har også jobbet ved siden av mannen tidligere, og det er ikke pga av vi undertrykte jenter at dere ikke var i jobb på 50 tallet. Men så klart noe forhåndsdømming var det, men det gjaldt mye og ikke bare kvinner. Og vi har ikke drevet kvinner som slaver til fordel for oss selv, men faktisk så har menn støttet kvinner mer enn kvinner har støttet menn i alle tider.

Teiteste jeg har lest på ,lenge.

[Gjest BettyBoop]

Jeg grubler litt her.

I riktig gamle dager ble ekteskap oftest arrangert. Folk var vel lykkelige da også? Etter hvert ble det mer og mer vanlig å gifte seg med noen man møtte selv, men man hadde vel en kort åpning for det før man ble giftet bort for ikke å ende opp med å bli for gammel. Jeg innbiller meg at omgangskretsen til mennesker var mye mindre før enn den vanligvis er nå. Mine foreldre, tanter og onkler er alle gift med folk de kjente allerede som barn, så de beveget seg ikke langt for å finne en partner. De er alle veldig lykkelige så vidt jeg vet. Har vel på en måte vokst sammen og blitt en enhet.

Hvorfor er det så mye vanskeligere nå? Vi leter gjennom drøssevis for å finne kjemi. Vi har mange kjærester, ender opp med å bli godt voksne før vi etablerer oss og blir gjerne skilt en gang i løpet av livet.

Brydde de seg ikke om den berømte kjemien før? Er vi blitt mer sammensatt/forskjellige som typer slik at det er vanskeligere å finne en som ligner oss selv? Er vi lykkeligere i forholdene våre nå når vi har så stor valgfrihet? Hvorfor satser vi ikke når vi finner noen som i teorien er perfekt match?

Hva tenker dere?

jeg lurer på om man i gamle dager ble forelsket på den måten som de gjør i filmer som skal handle om gamle dager. F.eks i les miserables der en gutt og en jente ser hverandre i noen minutter, og BANG så er begge forelsket og de kan ikke leve uten hverandre. Tenk så kjekt om det hadde vært så enkelt? Nå er det bare skepsis og at man ikke skal gå for fort fram og man skal ikke være for needy, og blablabla. Jeg tror folk kompliserer ting mer nå enn før. Har og hørt om gamle mennesker som sier de ble forelsket ved første blikk da de traff den de er gift med..

[Gjest Tidssone]

De fleste jenter idag er som uspiselige drittunger... vi bare smisker med de for å få sex.

De beste elskerne slipper å smiske for å få sex. Er du bra nok i senga, er det the lady som smisker for å få sex...

[Gjest Lincoln]

Jeg tror mye av grunnen skyldes at mange jenter har et oppblåst bilde i forhold til hva de kan forvente seg hos en mann.

Ser en jente noenlunde normal ut kan hun ha så mange sexpartnere hun vil. Hun kan også ha sex med menn som er over den standarden hun realistisk kan forvente å bli sammen med. Men dette er vanskelig å innse for mange jenter. Man kan f.eks. til stadighet lese tråder her inne om jenter som ikke fatter at gutten de har hatt sex med den siste måneden plutselig dumper henne.

Som en normalt utseende mann så er jeg nærmest sjokkert over hvor kresne jenter er f.eks. på nettsjekking. Jeg ser virkelig ikke dårlig ut kan jeg i all beskjedenhet si, men jeg sender langt flere meldinger enn jeg får svar tilbake. Og at damer tar kontakt med meg skjer sjelden.

Jeg har også oppdaget at svarprosenten er omtrent helt lik om jeg sender lange meldinger spesifikt rettet mot profilen til dama eller om jeg bare skriver "hei, står til?".

Til sammenlikning har jeg en kompis som er veldig fotogen. Han ser veldig bra ut på bilder. Han blir nedlesset med meldinger, og får svar av omtrent alle han skriver til. Den siste måneden har han hatt sex med 10 damer han har truffet online. Er han interessert i å slå seg til ro? Niks.

Poenget er at når jenter kan velge hvem de vil, så vil alle ha de samme guttene. Det fører igjen til at disse gutta får pult en haug med jenter, samtidig som de overhodet ikke trenger å tenke på å slå seg til ro med en kjæreste. Og hvis de gjør det fortsetter de bare å pule på bak ryggen til dama.

Det fører til at vi får et samfunn der stadig flere menn blir seksuelle tapere, mens stadig flere kvinner blir alenemødre og seriemonogame (som klager på de jævla utro mannfolka).

Endret 26. februar 2013 av Lincoln

[glidemiddel]

De beste elskerne slipper å smiske for å få sex. Er du bra nok i senga, er det the lady som smisker for å få sex...

hehe ja jeg ja, men hva med de andre? . Utbytte av å ha sex er nok det samme, men det er stor forskjell på sexdriften til gutter og jenter, og det er lettere å tilfredstille en gutt enn ei jente. De fleste jenter spiller på det seksuelle, men har ofte lite annet å bidra med i et forhold. Nå sier jeg ikke at alle gutter er perfekte heller, men det har nok noe med tiden vi lever i. Men hvis du ser hvordan ting ligger ann på nettsjekking, speiler det ofte hvor lite innsats de legger i et forhold og hvor kravstore de er iforhold til hva de gir selv. Slik holdning fører til at vi ikke vil slå oss til ro med de, men vi kan finne oss i mye dritt bare for sex.

[AnonymBruker]

jeg lurer på om man i gamle dager ble forelsket på den måten som de gjør i filmer som skal handle om gamle dager. F.eks i les miserables der en gutt og en jente ser hverandre i noen minutter, og BANG så er begge forelsket og de kan ikke leve uten hverandre. Tenk så kjekt om det hadde vært så enkelt? Nå er det bare skepsis og at man ikke skal gå for fort fram og man skal ikke være for needy, og blablabla. Jeg tror folk kompliserer ting mer nå enn før. Har og hørt om gamle mennesker som sier de ble forelsket ved første blikk da de traff den de er gift med..

Joda, men jeg tror nok ikke de hadde den samme forventningen om å finne et menneske på sitt eget intellektuelle nivå. En kvinne var ofte bare pen&søt og stuslet hjemme mens en mann var hovedforsørger og ellers bare mann. Har sett mange søte eldre ektepar som elsker hverandre fortsatt jeg også, men ingen av dem hadde noe å bidra med ovenfor hverandre.

Om en ønsker en partner som stimulerer hjernen og gjør forholdet spennende og artig er jo nettopp dette med å bli grundig kjent med hverandre det viktigste. Hvorfor skulle jeg verdsette at et menneske trodde det elsket meg uten å ha pratet med meg? Jeg kunne jo være psykopat eller morder for alt en villt fremmed vet?

Anonym poster: 1222a1645da2692da356ada5761fd689