Seriemonogamiet: når man hverken våger å leve livet alene eller inngå en pakt for livet

[Cuckold]

Leste nettopp gjennom tråden Aller fleste forhold tar slutt

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=626098

Langbein og jeg skrev her hvert vårt innlegg med bare fem minutters mellomrom, og disse to innleggene tar utgangspunkt i to svært ulike livsanskuelser og idealer når det gjelder kjærlighetsforhold. La meg sitere det jeg skrev:

Du har nok rett i at de fleste forhold ender med brudd, men det gjelder så vidt jeg vet ennå ikke de fleste ekteskap. Statistisk sentralbyrå kan fortelle at prosentdelen oppløste ekteskap ser ut til å ha stabilisert seg på rundt 45 %.

http://www.forskning.no/artikler/2008/juni/184421

Det betyr jo faktisk at de fleste ekteskap varer til døden skiller partene ad. Selv om det ikke er så veldig oppløftende tall, er det tross alt litt bedre enn man skulle tro, for av og til kan man jo nesten få det inntrykk at alle i vår tid praktiserer seriemonogamiet, at voksenlivet bare er en forlengelse av ungdommens fra-blomst-til-blomst-runddans, at kjærligheten ikke handler så mye om vilje, men avgjøres av om man fortsatt er like forelsket og om forholdet er en overskuddsbedrift der man får mer ut av forholdet enn man gir.

Det er en kynisme i kulturen på dette området som ikke tiltaler meg, jeg må innrømme at jeg lengter litt tilbake til tiden da mennesker ga hverandre sitt ord og hadde evne til å stå ved det og der kjærligheten var å dele livet med et annet menneske. For det er stor forskjell på å gå gjennom livet som to og å leve livet alene, men med ulike kjærester man bytter ut med ujevne mellomrom. Det siste er en type liv jeg ikke ønsker meg.

Når jeg nå kom til å skumme gjennom tråden igjen ser jeg at Langbein med sin "holde sammen så lenge forholdet er en overskuddsbedrift der man kan få mer ut av det enn man putter inn" har rykket fra meg i antall stemmer og fått mer støtte i innleggene som har kommet til. Det er forståelig, noe annet ville jo nesten vært oppsiktsvekkende. Selv om det som jeg skriver fremdeles er slik at det blant de som inngår ekteskap faktisk er et flertall som holder sammen til døden skiller dem ad. For i våre dager er det jo svært mange som ikke gifter seg, og det er vel kanskje slik at det nettopp er de med størst vilje til å dele hele livet med hverandre som velger ekteskapet som samlivsform. Slik at dette allerede i utgangspunktet er de minst seriemonogame.

Jeg er ikke kristen og har ingen moralske skrupler mot å bytte partner med jevne mellomrom, og likevel må jeg innrømme at jeg har svært liten sans for seriemonogamiet. For meg fortoner dette seg som en slags feig, småborgelig og egosentrert samlivsform, der man liksom leker tosomhetslivet, men uten å ha viljen og standhaftigheten til å gjøre det i gode og onde dager. Man lever hele tiden med en bevissthet om "hva som er best for meg", spørsmålet "what's in it for me" er på en måte rettesnoren og det sentrale spørsmål for om det er rett å forsette å holde sammen, en etter min mening urovekkende kravbasert og forretningsmessig tilnærming til kjærligheten.

Man prøver kanskje å finne tryggheten i å være to, men har ikke viljen til å stå ved sitt ord og holde fast på sitt nærmeste familiemedlem uavhengig av skiftende forelskelser og på tross av utfordringer som dukker opp i forholdet. Sånn sett har man faktisk større trofasthet overfor og en mer ubrytelig samhørighet med sine barn, sine foreldre, søsken og til og med enkelte venner, siden man ikke har noe problem med å holde sammen med disse uansett hva som skjer. Bare kjæresten skal være flyktig og til å skifte ut med ujevne mellomrom, om ikke like hyppig som man byttet kjæreste i tenårne.

Et av spørsmålene jeg stiller tilhengerne av seriemonogamiet er: Hvorfor må man da absolutt leve i tosomhet hele tiden? Hvis man likevel ikke går gjennom livet som to, men velger å leve et liv i ensomhet med en serie elskere/elskerinner/kjærester som byttes ut underveis etter som forelskelser kommer og går, hvorfor kan man ikke likegodt ha flere på en gang? Er det bare fordi sjalusien spøker i kulissene? Et knefall for småligheten og eiesyken? Eller er det fordi man er opplært til å tenke at parforhold er den ene rette samlivsform og man ikke har guts til å bryte mønsteret? Eller fordi vår kultur opphøyer dette å leve sammen som to, og så vil man ikke gi slipp på det selv om man i praksis har gitt slipp på det når man ga opp å dele livet med ett annet menneske?

Hvorfor er seriemonogamiet så mye mer anerkjent enn andre varianter av ikke-tosomhet? Kan det være som jeg mistenker fordi man luller seg inn i en illusjon om at tosomheten man har gitt slipp på når man oppgav dette å dele livet med én person, likevel er innen rekkevidde? At et liv som ensom med en serie kjærester likevel kan gi den samme trygghet og samhørighet som det å vie sitt liv til et annet menneske og oppleve alle faser av livet sammen? En dåre kan trolig spørre mer enn ti vise kan svare. :gjeiper:

Endret 15. februar 2012 av Cuckold

[Gjest Maria_Marihøne]

I can't believe it, jeg er faktisk enig med deg!

Jeg vet ikke hvor denne trangen kommer fra, om å alltid måtte være i et forhold? Frykten for å ende opp alene kanskje? man tenker at det er bedre å være sammen med noen enn alene.

Og når man kommer i en viss alder så er det mindre akseptert å være alene, enn å ha flere forhold på rad bak seg.

Jeg syns folk må legge bort denne frykten for å være alene. Jeg kan ikke tenke meg noe mer ensomt enn å føle seg alene i et forhold.

Endret 15. februar 2012 av Maria_Marihøne

[AnonymBruker]

Women like being single.

Is it any wonder, then, that a new survey should reveal that far more women than men are happy to be single?

The Bridget Jones generation, unhappy in love and desperate to find a man, is, it seems, so last century.

More than half the women questioned for the survey said they enjoyed being single and appreciate being able to spend their time and money however they wish. Less than a third said they actively disliked being alone — compared to a whopping 70 per cent of men.

As the old cigarette ads used to tell us: ‘You’ve come a long way, baby.’

We’ve fought hard for our careers and financial independence, so why shouldn’t we enjoy the fruits of our success?

And the truth is, we are better at being on our own than men. Not only do we tend to have more friends, but those friends are usually more emotionally supportive.

The idea of going for a drink or a meal with a female friend and not discussing how both of you are feeling is anathema to most women, while we’ve all heard stories of men who have let weeks or months elapse before casually mentioning to their closest male friend that they’re getting a divorce.

Not only that, but we don’t expect anyone to wash and cook for us. A modern-day single man can relish the fact that he no longer needs to get married to have regular sex — but he hates the idea of having to look after himself.

The trouble is that, deep down, the majority of single women yearn for the companionship and love of a significant other. Even the most wonderful, thoughtful, caring friends can’t always be there for you.

What we all long for most is unconditional love: the idea that someone cares for us above all others and will love us no matter what.

Of course, it’s in many ways an impossible ideal. There are plenty of couples who have found, to their bafflement and dismay, that they’re far lonelier within the confines of a loveless marriage than a single person could ever be.

http://www.dailymail.co.uk/femail/article-2101294/SANDRA-PARSONS-Women-like-single-Oh-really.html

Det er så absolutt bedre å være singel enn å være i et forhold og føle seg ensom. Å være singel er ikke det samme som å være ensom.

[Cuckold]

I can't believe it, jeg er faktisk enig med deg!

Jeg vet ikke hvor denne trangen kommer fra, om å alltid måtte være i et forhold? Frykten for å ende opp alene kanskje? man tenker at det er bedre å være sammen med noen enn alene.

Og når man kommer i en viss alder så er det mindre akseptert å være alene, enn å ha flere forhold på rad bak seg.

Jeg syns folk må legge bort denne frykten for å være alene. Jeg kan ikke tenke meg noe mer ensomt enn å føle seg alene i et forhold.

Ja, kryss i taket. :gjeiper:

Nå skal det kanskje sies at jeg muligens har litt annet fokus enn deg her, for mitt hovedpoeng er nok at jeg anser det litt demotiverende å se hvor kynisk folk forholder seg til parforhold og hvor liten verdi det livsvarige forhold åpenbart har i dag. Et lite bilde for å forklare hva jeg mener: I tider da religionen dominerte samfunnet var det mennesker som advarte mot at samfunnet ville falle sammen moralsk om religionen mistet sin dominans. Jeg har et ikke-religiøst personlig utviklet livssyn og mener selvsagt at det var en unødvendig bekymring, etikk trenger ikke baseres på en Guds autoritet eller på frykten for evig pine.

På samme måte oppfatter jeg det som helt kurant å kunne velge et liv i tosomhet selv om man ikke er tvunget til det av strenge konvensjoner og krav om at alle må gifte seg og at skilsmisse er en skam. Jeg vil på samme tid bekjempe de gamle konvensjonene som var som en tvangstrøye og tvang folk til livslange ekteskap og samtidig slå et slag for det å frivillig velge tosomheten livet ut, viljen til å forplikte seg og være der for hverandre ikke bare så lenge forholdet er en overskuddsbedrift, men gjennom hele livet, fordi man har valgt å leve som to. Jeg synes det er litt kjipt å se at evnen eller viljen til å forplikte seg nå når man er fri ekteskapets tyranni og ikke lenger er tvunget til det er så lav. Jeg ser rett og slett ikke sjarmen med seriemonogamiet.

Endret 15. februar 2012 av Cuckold

[Gjest Gjest]

Ingen grunn til å holde ut i et forhold som er dødt. Altfor mange som holder sammen for barnas skyld, det beste er å gå hver til sitt når forelskelsen er over.

[Gjest Illiya]

Ja, kryss i taket. :gjeiper:

Nå skal det kanskje sies at jeg muligens har litt annet fokus enn deg her, for mitt hovedpoeng er nok at jeg anser det litt demotiverende å se hvor kynisk folk forholder seg til parforhold og hvor liten verdi det livsvarige forhold åpenbart har i dag. Et lite bilde for å forklare hva jeg mener: I tider da religionen dominerte samfunnet var det mennesker som advarte mot at samfunnet ville falle sammen moralsk om religionen mistet sin dominans. Jeg har et ikke-religiøst personlig utviklet livssyn og mener selvsagt at det var en unødvendig bekymring, etikk trenger ikke baseres på en Guds autoritet eller på frykten for evig pine.

På samme måte oppfatter jeg det som helt kurant å kunne velge et liv i tosomhet selv om man ikke er tvunget til det av strenge konvensjoner og krav om at alle må gifte seg og at skilsmisse er en skam. Jeg vil på samme tid bekjempe de gamle konvensjonene som var som en tvangstrøye og tvang folk til livslange ekteskap og samtidig slå et slag for det å frivillig velge tosomheten livet ut, viljen til å forplikte seg og være der for hverandre ikke bare så lenge forholdet er en overskuddsbedrift, men gjennom hele livet, fordi man har valgt å leve som to. Jeg synes det er litt kjipt å se at evnen eller viljen til å forplikte seg nå når man er fri ekteskapets tyranni og ikke lenger er tvunget til det er så lav. Jeg ser rett og slett ikke sjarmen med seriemonogamiet.

Må bare si meg enig på alle punkter her

[Gjest norah]

Nå glemmer du jo helt ut en vesentlig ting da - og det er langvarige forhold.

Ikke alle bytter ut kjærester hele tiden, eller lever alene.

Endel lever også i denne "tosomheten" ganske lenge, og går gjennom mange faser av bra og dårlig. Det være seg 8, 15 eller 30 år.

Jeg vil si det er nokså nedvurderende av hva et par opplever sammen i langvarige forhold å bare redusere det til "man byttet ut så fort man ikke fikk i pose og sekk" - når de faktisk har jobbet hardt for å få ting til å fungere, men av ulike årsaker ikke fikk det til.

Så er det heller ikke alltid snakk om å gi opp med en gang et lite problem dukker opp, men heller at man ser seg nødt å komme seg ut av situasjonen for å unngå å utslette hverandre og seg selv.

Man lever faktisk bare ett eneste liv - og får aldri sjansen igjen, så hvorfor skal to mennesker som ikke har det bra sammen over tid leve sammen?

[AnonymBruker]

Man lever faktisk bare ett eneste liv - og får aldri sjansen igjen, så hvorfor skal to mennesker som ikke har det bra sammen over tid leve sammen?

Mange vil mene det riktige svaret for dem er, "fordi alle andre gjør det". Jeg vet det høres absurd ut, men du verden så mange sauer det finnes der ute som faktisk tenker slik! På fullt alvor, ja.

[Suzy]

Jeg skulle øsnke jeg kunne plusse flere ganger på det innlegget der Norah! Utrolig bra sagt.

Det er faktisk endel av oss som har forsøkt samliv med seriøse intensjoner og kanskje hatt relasjoner over noen år som av ulike grunner ikke har fungert.

Når jeg har "kommet meg" igjen så har jeg forsøkt i nye forhold og jeg ser ikke helt hvordan det gjør meg kynisk. Snarere gjør det meg sårbar og litt trist, for jeg har ønsket å slå meg til ro og ønsket å "få til" de virkelig langvarige forholdene, men det har jeg ikke klart - enda.

Jeg har ikke gitt opp lett, jeg har hatt noe renspikka uflaks og noe skikkelig dårlig dømmekraft og jeg har også i peroder levd lenge alene - og jeg tror fullt og fast på at livet er for kort til å holde ut i noe som ikke er godt for en. Da er det bedre å være alene og være tilfreds med det.

Jeg blir litt usikker på hva det egentlig er du spør om i overskriften Cuckold, for du pakker det inn i så mange ord og antagelser.. men mener du altså at om man har hatt et visst antall forhold, og ønsker å leve i forhold - så "våger man ikke leve livet alene eller inngå en pakt for livet"...?

[Herr Langbein]

Jeg synes du har valgt dårlige avstemningsalternativer. De er ikke spesielt formålstjenelige for å måle noe konkret, iom at de er lange og hver inneholder en rekke synspunkter man må ta standpunkt til.

Når det er sagt; jeg stemte for alternativet som støtter at man holder sammen livet ut. Surprise

For selv om jeg i innlegget du refererte til kan synes å forfekte som best en seriemonogam tilnærming til kjærlighet, er ikke dette hva jeg mener innerst inne. I den tråden og det innlegget var det ment som et perspektiv, for dette er såpass komplekst at det ikke finnes noen fasit. Alle må finne ut selv hva de synes, og inget svar er nødvendigvis bedre.

Men for å ta meg selv som eksempel: Jeg er godt inn i 30-årene, og har to forhold bak meg. To langtidsforhold, og hver gang har jeg gått inn i det med intensjon om at det skal vare. Spesielt det siste forholdet, hvor jeg også stiftet familie og hadde ringen på fingeren som synliggjorde forpliktelsen. Når min kone velger å forlate meg, så er det et valg jeg må respektere uansett hvor vondt det gjør. Når hun gjør det uten å slåss for forholdet er det noe jeg må akseptere, selv om det strider mot alt jeg tror på.

Du skriver

Det er en kynisme i kulturen på dette området som ikke tiltaler meg, jeg må innrømme at jeg lengter litt tilbake til tiden da mennesker ga hverandre sitt ord og hadde evne til å stå ved det og der kjærligheten var å dele livet med et annet menneske. For det er stor forskjell på å gå gjennom livet som to og å leve livet alene, men med ulike kjærester man bytter ut med ujevne mellomrom. Det siste er en type liv jeg ikke ønsker meg.

Og jeg er fullstendig enig. Jeg er villig til å slåss for at forhold skal vare livet ut, hvis jeg får muligheten, fordi fellesskapet som oppstår etter så mange år har en stor egenverdi for meg. (Altså, det er ikke prinsippet jeg fremhever som motiverende faktor, men at jeg opplever fellesskapet og tryggheten som en stor positiv innflytelse).

[andy capp]

Klarer ikke å plassere meg selv i noen av alternativene dine. For min del har jeg et langvarig forhold bak meg. Det tok slutt etter mange år og med felles barn, men ikke av mitt ønske. Jeg er nok slik at når jeg først forplikter meg, ja vi var gifte, gjør jeg det med en ærlig intensjon om at det skal vare livet ut. Nå har jeg det ikke travelt med å finne en ny livspartner, kanskje mest fordi jeg vil få orden på eget liv først. Det betyr ikke at det er kaos, men jeg vil se at ungene har det bra, at vi fikser samarbeidet i forhold til ungene, at de dagligew rutinene sitter. Det er tross alt annerledes å drive en husholdning alene når man er vant til å være to.

I tillegg vil jeg være sikker på at jeg har tid nok og det overskuddet som skal til i oppstarten av et nytt forhold. For som sagt, jeg forplikter meg md tanke på at et skal vare livet ut. Selvsagt kan man ende opp med flere forsøk som viste seg å ikke ha det rette grunnlaget å bygge et livsvarig forhold på, men jeg føler likevel ikke at det plasserer meg i kategorien "når man hverken våger å leve livet alene eller inngå en pakt for livet". Jeg har det fint alene, og må vel egentlig innrømme at det er deilig å ha nok alenetid. Savnet etter den spesielle å dele hverdagene med, den ene du gjør hva som helst for, er så klart til stede i perioder, men jeg er på langt nær desperat.

Så klart var ikke forholdet til mine barns mor rosenrødt hele tiden. Vi hadde våre greier vi som alle andre sikkert har. Men for min det handler det om å holde fokus på det positive, hver dag forsøke å se det du først ble forelsket i hos partneren. Ikke henge seg opp i bagateller og små uvesentligheter som ikke betyr noe i det lang løp. Om begge har som utgangspukt at i dag skal jeg gjøre noe hyggelig for partneren tror jeg statistikkene hadde vært annerledes.

Tilføyelse: Ser Herr Langbein postet mens jeg skrev. Hadde jeg skulle valgt et alternativ hadde jeg valgt det samme som deg, men ordlyden treffer meg ikke. " I vår kultur har det vært vanlig å leve sammen i par i uminnelige tider, det føles unaturlig å gjøre det på annen måte selv om vi i dag ikke lenger har sans for å holde sammen livet ut." Jeg har faktisk sansen for å holde sammen livet ut. På samme måte som Langbein mener jeg fellesskapet og samhørigheten som oppstår etter mange års samliv har en enorm egenverdi og burde være verdt og kjempe for. Det handler på ingen måte om frykt for å være alene. Men hva er det man rasjonelt sett kan forvente å sitte igjen med etter mange år sammen? Jo det er samhørigheten, fellesskapet, tryggheten, vissheten om at det alltid vil være en der som støtter og hjelper deg uansett. Min oppfatning er at de fleste er enige om at det er urealistisk å forvente at et forhold skal være rosenrødt i all evighet, at den stormende forelskelsen skal vedvare livet ut. Det man kan forvente å sitte igjen med er dermed et dypt og inderlig vennskap, som skal tåle alt, kanskje er det det som er kjærlighet, at man vet man vil ofre alt for et annet menneske? Resten må faktisk jobbes med for å holdes ved like. Man kan ikke forvente det helt store om man ikke legger ned en viss innsats selv.

Endret 16. februar 2012 av andy capp

[Gjest Maria_Marihøne]

Nå glemmer du jo helt ut en vesentlig ting da - og det er langvarige forhold.

Ikke alle bytter ut kjærester hele tiden, eller lever alene.

Endel lever også i denne "tosomheten" ganske lenge, og går gjennom mange faser av bra og dårlig. Det være seg 8, 15 eller 30 år.

Jeg vil si det er nokså nedvurderende av hva et par opplever sammen i langvarige forhold å bare redusere det til "man byttet ut så fort man ikke fikk i pose og sekk" - når de faktisk har jobbet hardt for å få ting til å fungere, men av ulike årsaker ikke fikk det til.

Så er det heller ikke alltid snakk om å gi opp med en gang et lite problem dukker opp, men heller at man ser seg nødt å komme seg ut av situasjonen for å unngå å utslette hverandre og seg selv.

Man lever faktisk bare ett eneste liv - og får aldri sjansen igjen, så hvorfor skal to mennesker som ikke har det bra sammen over tid leve sammen?

Enig i alt dette.

Men det finnes også de som går inn i det ene forholdet etter det andre kun i frykt av være alene. Det syns jeg er synd. Det er ikke alltid nødvendig å leve i et parforhold for å være lykkelig.

Tror i dag at det er større aksept for kvinner som velger å leve "alene" enn det er for menn.

[AnonymBruker]

Tror i dag at det er større aksept for kvinner som velger å leve "alene" enn det er for menn.

http://www.selvvalgtsinglemor.dk/2012/01/16/nar-selvvalgt-singlemor-til-donorbarn-er-et-forstevalg-beretning-fra-pernille-fra-norge/

Jeg synes det er flott det er aksept for kvinner som velger å leve som single jeg da. Hvorfor er vi så opphengt i å "finne noen å leve sammen med for resten av livet"? Den kjærligheten kan man like så godt oppleve gjennom venner og gjennom barn - når man får barn er den også så mye sterkere enn man noensinne vil oppleve med en partner.

[Gjest happy]

Nå glemmer du jo helt ut en vesentlig ting da - og det er langvarige forhold.

Ikke alle bytter ut kjærester hele tiden, eller lever alene.

Endel lever også i denne "tosomheten" ganske lenge, og går gjennom mange faser av bra og dårlig. Det være seg 8, 15 eller 30 år.

Jeg vil si det er nokså nedvurderende av hva et par opplever sammen i langvarige forhold å bare redusere det til "man byttet ut så fort man ikke fikk i pose og sekk" - når de faktisk har jobbet hardt for å få ting til å fungere, men av ulike årsaker ikke fikk det til.

Så er det heller ikke alltid snakk om å gi opp med en gang et lite problem dukker opp, men heller at man ser seg nødt å komme seg ut av situasjonen for å unngå å utslette hverandre og seg selv.

Man lever faktisk bare ett eneste liv - og får aldri sjansen igjen, så hvorfor skal to mennesker som ikke har det bra sammen over tid leve sammen?

Enig med deg, hadde skrevet et langt svar men så forsvant hele greia så jeg får nøye meg med å være enig. Var samboer i 20 år og er nå singel på fjerde året og har planer om å være særbo hvis det skulle dukke opp en ny mann i livet mitt.

[Gjest Gjest]

Hvorfor er det så viktig å finne "noen"? Jeg har ikke erfart kjærlighet som varer livet ut. Forhold tar før eller siden slutt, kjærligheten går over i "venne-kjærlighet" og man søker etter en ny. Jeg tror ikke vi er skapt for å holde oss til "en livet ut".

"Serie-monogami" høres bra ut

[Gjest happy]

Man går jo inn i et langvarig forhold med intensjoner om at det skal vare. Jeg var samboer i 20 år, vi var begge unge da vi etablerte oss og det å være samboere var like forpliktende for begge to, hadde vært sammen et par år før vi flyttet sammen. Tiden går og man utvikler seg, noen ganger i forskjellig retning. Vi hadde mye fint sammen men etter 20 år så ble det flere downs enn ups og vi valgte etter en del jobbing å avslutte forholdet. Omgivelsene ser bare når paret skiller seg, ikke alt som ligger bak med jobbing for å prøve å få forholdet inn på rett spor igjen og derfor kan andre folk få inntrykk av at man skilles alt for lett.

Eksen har etablert seg på nytt igjen, jeg er fortsatt singel og stresser ikke med å komme inn i et nytt fast forhold. Skulle jeg finne en ny mann så er det mulig at jeg velger å være særboer, men tiden vil vise...

[I Grosny]

Folk er forskjellige, og min ønskedrøm er livsløpsparforhold. Jeg har gjort noen ærlige forsøk, og noen har gått feil. Jeg håper virkerlig vi får det til denne gangen.

Hvis man ikke har livsløpsambisjoner dersom man planlegger barn, så synes jeg ambisjonene er for lave til å satse på barn. Uten slike ambisjoner så tror jeg det går fortere å hoppe på diverse nyforelskelser, og det blir veldig lite langsiktig. Men selv med slike ambisjoner bør man bruke sunt vett, og bryte dersom ting blir helt feil, og ureparerbart.

Noe som er stusselig med bruk og kast-prinsippet, så lenge det er moro, er at man blir veldig ensom den dagen alderdomsproblemene slår inn. Hvis man har blitt glad i den man blir gammel med i løpet av mange år, så ønsker man kanskje å stelle for hverandre også etter at helsa ryker.

Jeg tror forresten muslimene har ett sunnere forhold til gamlinglivet enn vestlige kristne og ateister..

[Gjest norah]

Jeg tror heller ikke vi skal undervurdere hvor ensom man kan føle seg i parforhold også.

Følelsen det gir når partneren atter en kveld legger seg med ryggen til, skyver hånden bort ved berøring, ikke virker stolt av deg, ikke virker å tenne på deg, ikke har samme ønsker som deg....

Man er i en relasjon som liksom skal hente frem det beste i hverandre og hvor man liksom skal dele alt og føle seg verdifull, og så går man istedetfor hver dag med en skikkelig vond følelse av at man ikke helt får det til.

Så står omverdenen utenfor og forteller at det er mislykket å gå videre - da er man svak.

Den som står på andre siden og avviser er sjeldent den "slemme" som bare ønsker å bytte ut partneren - men kan føle seg like ensom som den andre, og ha et sterkt ønske om at ting skal bli bedre.

Så synes jeg også det er litt trist at så mange anser forholdet med tidligere partnere som "mislykket" fordi man ikke levde livet ut sammen - og at den tiden er bortkastet.

Såfremt det ikke var en dysfunksjonell relasjon og man ikke gikk på kompromiss med seg selv over lang tid vil jeg jo si det er et privilegie å kunne komme så nært innpå ulike mennesker - om det er èn person eller 7 er jo irrelevant.

[Gjest Gjest]

Så synes jeg også det er litt trist at så mange anser forholdet med tidligere partnere som "mislykket" fordi man ikke levde livet ut sammen - og at den tiden er bortkastet.

Såfremt det ikke var en dysfunksjonell relasjon og man ikke gikk på kompromiss med seg selv over lang tid vil jeg jo si det er et privilegie å kunne komme så nært innpå ulike mennesker - om det er èn person eller 7 er jo irrelevant.

Veldig klok du, norah. Jeg er så enig med deg!

Takk for ord og tanker som kan gjøre noe negativt om til noe positivt.

[Gjest happy]

Jeg tror heller ikke vi skal undervurdere hvor ensom man kan føle seg i parforhold også.

Følelsen det gir når partneren atter en kveld legger seg med ryggen til, skyver hånden bort ved berøring, ikke virker stolt av deg, ikke virker å tenne på deg, ikke har samme ønsker som deg....

Man er i en relasjon som liksom skal hente frem det beste i hverandre og hvor man liksom skal dele alt og føle seg verdifull, og så går man istedetfor hver dag med en skikkelig vond følelse av at man ikke helt får det til.

Så står omverdenen utenfor og forteller at det er mislykket å gå videre - da er man svak.

Den som står på andre siden og avviser er sjeldent den "slemme" som bare ønsker å bytte ut partneren - men kan føle seg like ensom som den andre, og ha et sterkt ønske om at ting skal bli bedre.

Så synes jeg også det er litt trist at så mange anser forholdet med tidligere partnere som "mislykket" fordi man ikke levde livet ut sammen - og at den tiden er bortkastet.

Såfremt det ikke var en dysfunksjonell relasjon og man ikke gikk på kompromiss med seg selv over lang tid vil jeg jo si det er et privilegie å kunne komme så nært innpå ulike mennesker - om det er èn person eller 7 er jo irrelevant.

Enig med deg.

Det er vondt å være den som har mistet lysten på nærhet til den man lever med også, tror jeg da. Begge to har det vondt på hver sin måte, og når man har prøvd uten at det hjelper så er det kanskje på tide å gå hver til sitt.

Min bestemor levde i et ulykkelig ekteskap og hadde ikke mannen dødd tidlig så hadde hun nok levd i ekteskapet ennå. Da ektemannen døde så flyttet hun vekk og etter en tid fant hun en ny mann hun levde sammen med i 30 år før han også døde. De to hadde det mye moro sammen og var nok et mer kompatibelt par enn hun og hennes avdøde ektemann var.