å ta barn i ørene

[Gjest Anonymous]

Hva mener dere om det? Jeg syns det er forkastelig men har endel folk i min bekjentskapskrets som sier at "det er nå ikke så farlig."

[Gjest Madam Felle]

Kan ta mine barn i ørene, men det er på spøk. Kunne aldri falt meg inn å gjøre det når jeg var sint på dem eller noe annet, og hadde blitt irritert om jeg hadde sett noen gjøre det med sine barn.

[Rannva]

Er totalt imot fysisk straff, enten det er å ta i øyrene eller andre ting.

Mine foreldre la aldri en hånd på meg, og jeg kan ikke se for meg at jeg skal kunne gjøre det mot egne fremtidige barn.

[Gjest care]

Jeg synes det er en krenkelse mot menneskeverdet å bli dratt i øra. Hvis voksne ikke finner seg i det, hvorfor skal barn finne seg i det? Fint om noen kan komme på noen gode argumenter her....

[kimmi]

...kjenner flere som "knipser" på fingrene også.... huff o huff :veldigsur:

[lille mor]

De som velger å fysisk straffe barna sine gjør det bare

for å tilfredstille sitt eget sinne.

Kunne ikke falle meg inn å straffe mine barn slik,

hva lærer de av det?

At vold er greit!!? Nei takk, mye bedre å kjefte :fy:

[Gjest Far til 2]

Det er totalt forkastelig "å ta barna i ørene". Jeg vet om et tilfelle der et barn faktisk fikk revet op en flik av huden under øret så blodet rant. I et annet tilfelle fikk et barn smerter som var der i flere dager.

Om jeg ser eller hører om det ville jeg reagere momentant. Det er IKKE en akseptabel avstraffelse.

Far til 2

[glaciera]

Nei nei nei! Det går ikke an å ta ungene i øra eller knipse til dem! Det har riktignok hendt at jeg har blitt så frustrert at jeg har kokt over, men da har jeg gått et sted hvor barnet ikke kunne se eller høre meg og slått knyttneven i veggen.

En dagmamma jeg vurderte å bruke truet barna med å ta øret deres mens jeg var tilstede for å se på tilbudet hennes! La oss bare si at jeg fant en annen....

[Soul]

Jeg har ikke barn selv, men husker godt at pappa tok meg i øret/ga meg ørefik. Jeg opplevde det som veldig nedverdigende og litt smertefullt. Ønsker ikke å bruke fysisk avstraffelse mot mine evt. barn.

[:-) anna]

bare et lite apropos

http://www.dagbladet.no/nyheter/2004/03/23/394139.html

[Carrot]

har endel folk i min bekjentskapskrets som sier at "det er nå ikke så farlig."

Har en i min omgangskrets som var fæl til dette - helt til sønnens øre faktisk revnet - hørsele ble skadet og gutten måtte gjennom operasjon også.. Faren mente ikke en gang å ta i så hardt, men guttungen dro seg motsatt vei... Er rimelig sikker på at ikke noen i min vennekrets som kjenner til dette noen gang vil velge ørene dersom de skulle tre til fysisk avstraffelse...

Husker godt jeg så en mor som skulle klapse ungen over rompa - hun slo seg så inderlig på hjørnet av bordet i det hun dro opp hånden - jeg kunne ikke la være å le..

Voksne som tyr til fysisk avstraffelse har ingen respekt i mine øyne..

Et barn har ikke noe å stille opp med - det går godt ann å sette grenser uten å utøve makt på bekostning av barnet..

[Gjest Anonymous]

Ser at folk er enig med meg her. Da er spm: hvordan forholde seg til de som sier at å ta i ørene er OK? Har såklart prøvd å snakke fornuft mange ganger men det funker ikke. Bør jeg rett og slett bare droppe vennskapet med den personen? Dette er da snakk om et voksent menneske m voksne barn, de har antakelig har fått sin andel av fysisk straff opp gjennom årene. Jeg blir bare kvalm av sånt og synes det er vanvittig vanskelig å forholde meg til at et menneske jeg er glad i har gjort sånne ting og til og med synes det er OK.

[:-) anna]

Jeg tror det er viktig å reagere i alle fall. Å vise at man blir sjokkert og ikke synes noe om det. Jeg merker i alle fall at jeg tar det innover meg om noen reagerer på min barneoppdragelse.

Fikk kommentarer fra en venninne av meg på at sønnen min brukte flaske "veldig lenge" i hennes øyne. Og selv om jeg ikke var enig i at det var så dramatisk, så tok jeg det innover meg og stresset mer med¨at han skulle slutte med det etterhvert.

Så kanskje man når inn om man viser at man reagerer.

Og kanskje vise til at det faktisk er ulovlig her i landet. Og at man risikerer å bli meldt til barnevern og politi for vold mot barn.

[Gjest Anonymous]

Men når jeg har reagert og sagt fra på en høflig måte at det er galt, blir jeg latterliggjort og kjeftet opp. Har t.o.m fått høre at det er synd på barn som ikke blir straffet fysisk fordi det er de som blir kriminelle senere pga de aldri har blitt satt på plass... :o

[Gjest Anonymous]

Og jeg har sagt at det er ulovlig. Nytter ikke!

[:-) anna]

Uff da... Så vanskelig!! Sånne folk er det umulig å diskutere med. All statistikk sier jo akkurat det motsatte av det de hevder... nemlig at det er de barna som blir utsatte for vold i barndommen som selve utsetter andre for vold senere. Men de folka der vil jo ikke høre.

Mitt råd er at du bare skal fortsette å reagere på det... Ikke la deg presse til å late som om du synes det er greit. Veldig tøft av deg at du har sagt fra. Det er ikke enkelt når det er snakk om andre folk og deres barn.

Du kan jo eventuelt alliere deg med noen andre i vennekretsen slik at dere er flere som presser på.

Om du synes det er på sin plass kan du jo også sende inn en bekymringsmelding til barnevernet.

Lykke til. Det er bra at du bryr deg!!

[Gjest Kajsa-krabat]

vis meg det barnet som har gjort noe så fult at det fortjener fysisk avstraffelse?!!? Syntes slike ting er absolut forferdelig. Og hvilke signaler sender vi voksne til barna?? Vi prøver jo lære dem ikke å slå osv.... Foreldre burde tenke seg om to ganger.

[Mistyen]

Er ganske så enig med siste taler. Barn trenger da ikke fysisk avstraffelse?? Knipse lanken og dra i ørene, nei - det skal min lille få slippe hvertfall. Om han tar noe han ikke skal, må det være bedre å ta bort handa hans da, bestemt , men ikke så det er vondt og så forklare at det får han ikke lov til.

[Gjest Skrållan - ikke innlogget]

Jeg har fått ørefik (ørefik = klasp på kinnet)to ganger i hele mitt liv, og jeg synes faktisk det var vel fortjent!

Den ene gangen var jeg seks og min fire år yngre bror gikk meg på nervene (maste og klatra på meg og ville sikkert bare være sammen med meg, men jeg husker jeg var kjempeirritert på ham) - det endte med at jeg kakket til ham i ryggen så han mistet pusten. I ren refleks fiket faren min til meg. Brodern og jeg har kranglet maaange ganger etter dette, men jeg har aldri så mye som dultet borti ham igjen.

Den andre gangen var jeg ti og og uten å huske hva forhistorien var så var jeg kjempefrekk i munnen mot moren min, jeg husker veldig godt at jeg gikk inn for å provosere, gang på gang. Etter å ha blitt snakket til flere ganger og kommandert på rommet osv osv, noe som gjorde at jeg ble enda frekkere, fikk jeg mitt livs andre ørefik.

Ja, jeg skammet meg. Ikke fordi det var nedverdigende å bli slått, men fordi jeg skjønte jeg hadde gjort noe helt uakseptabelt og jeg skammet meg over min EGEN handling.

Jeg sier på ingen måte at det ikke er så farlig og at man kan denge løs på unger i hytt pine - som 28-åring husker jeg fremdeles begge gangene veeeldig godt. Men i disse to situasjonene var det denne fysiske avstraffelsen jeg trengte for å forstå at sånn oppfører man seg ikke. Å bli sendt på rommet osv var en straff jeg lett manipulerte meg bort fra.

Vi har snakket om disse episodene mange, mange ganger i min familie - pappa har fremdeles dårlig samvittighet for det som skjedde. Bare så det er nevnt - søsknene mine har aldri blitt slått, og faren min er snill som dagen er lang.

Om jeg kommer til å bruke fysisk avstraffelse ovenforfor mine egne unger? Jeg sier som alle andre her at nei, det kommer jeg selvfølgelig ikke til å gjøre. Akkurat som faren min sa dengang, og som han sier den dag i dag (at å slå barna sine er uakseptabelt altså). Men hvordan jeg virkelig vil reagere om jeg en dag står på andre siden i en lignende situasjon som i min barndom...det kan jeg faktisk ikke vite.

Regner vel egentlig med å få en del reaksjoner på det her, men synes kanskje det var greit å belyse saken fra litt andre sider enn den som allerede har kommet fram.

[LilleBille]

Kunne ikke falle meg inn - og ser jeg noe sånt rundt meg sier jeg fra.

Fikk heller aldri fysisk straff selv.

Husker forøvrig den aller værste straffen søsteren min og jeg kunne få hvis vi hadde kranglet og bråket skikkelig... å måtte sitte på hver vår stol - midt i stuen - akkurat langt nok fra hverandre til at vi ikke kunne klare å sparke/dytte borti den andre.. det var grusomt det..