Liker ikke psykologen min

[AnonymBruker]

Jeg begynte å gå til psykolog jeg fikk henvist av fastlegen min i høst. Jeg har ikke store psykiske problemer, men litt "småting" som jeg trenger hjelp til å jobbe meg i gjennom. Har kanskje vært hos henne 8-9 ganger og føler overhodet ikke at det har noen effekt.

Hun er ganske gammel og får veldig inntrykket av at hun ikke forstår meg. I stedet for å finne grunnen til at jeg føler det sånn og sånn sier hun bare at "det er vel normalt". Feks har jeg fortalt om mitt eksplosive temperament, at jeg kan bli utrolig sint for en liten ting og da sa hun "men alle blir da vel sint innimellom?". Prøvde å forklare at jeg ikke tror det er vanlig at folk får dagen ødelagt fordi noen sniker foran dem på bussen, men hun sa da at hun også ble kjempesur av sånt. Når jeg snakket om at jeg er litt stressa over å være over 30 år og enda ikke ha fast fulltidsjobb og egentlig ikke vite hva jeg vil, sa hun bare at jeg enda er ung og ikke har noe å stresse med. Hun begynte å studere igjen når hun var 50, så alder var ingen hindring. Og da jeg fortalte at jeg sliter med å snakke i forsamlinger, noe som er veldig dumt siden jeg må gjøre det i jobben jeg har nå, spurte hun hva det verste som kunne skje var, da sa jeg at det verste som kan skje er at jeg begynner å gråte foran kolleger og kunder. Så spurte hun "er det så ille da?".

Nå er ikke jeg psykolog og har ikke studert psykologi, men jeg trodde man skulle finne bakgrunnen for problemene, ikke føye dem vekk og si at det ikke er så farlig eller at det er normalt. I tillegg husker hun sjelden det jeg har snakket om og henger ofte ikke med når jeg forteller ting. Vet ikke hva som er vanlig, men trodde liksom psykologen skulle huske "den røde tråden" fra sist time og ha litt kontroll på pasientene. Hun er også ganske utsvevende og kan begynne å snakke om en kunstner i venezuela som gjorde det og det. Jeg skjønner aldri hvor hun vil og går fra timen mer forvirret enn da jeg kom..

Er det jeg som er utålmodig og for skeptisk eller er det flere som reagerer på hennes metoder?

Har ventet en god stund på å få psykolog så føler ikke jeg kan gi meg. Og så vidt jeg har forstått vokser ikke offentlige/kommunale (vet ikke hva de er) psykologer på trær og det er mange som har mer behov for hjelp enn meg. Vurderte å bestillte time hos privat psykolog, men det har jeg ikke råd til..

Anonym poster: 8b997bee14705469c848cd5b1d9cdb82

[Gjest Gjest]

Min erfaring er at private psykologer er SYKT mye bedre enn mange offentlige. De er mer dedikerte og oppdaterte og brenner mer for jobben, men jeg har kun erfaring fra 2 stk da, men har erfaring med minst 10 stk offentlig ansatte. En av de ti skilte seg ut som dyktig, og ble ikke lenge i jobben heller.

Hvis du kan få skrapet sammen til det så er det verdt pengene etter min erfaring.

Hvis du går hos noen du har null kjemi med og som ikke gir deg noe overhodet- så hva er vitsen?

[Gjest mm]

Herregud hun høres rar ut. Skjønner godt at du ikke liker henne.

[Gjest Thymus]

Personkjemi er det eneste som gjelder hos psykologen. Hvor flinke de er avhenger hverken av om de jobber offentlig/privat eller hvor gamle de er. Selv har jeg en gammel, offentlig psykiater, som ja, plutselig deklamerer dikt, men hun er helt fantastisk!

Den forrige psykologen min drev også å sa at alt mulig rart var heeeelt normal, så jeg forstår veldig godt at du blir irritert av det!! Når det kommer til det med å spørre hvor ille det egentlig ville vært å begynne å gråte foran masse mennesker, så prøver hun mest sannsynlig å få deg til å reflektere over følelsene dine. Det å stille sånne spørsmål tror jeg er ganske vanlig og det menes ikke noe vondt med det.

Siden du og psykologen ikke klaffer, burde du tenke på å finne en ny. Du blir jo ikke bedre om du bare sitter og irriterer deg hver gang Men vær obs på at noen ganger (ok, ofte) stiller psykologer ganske "teite" spørsmål. Av og til fordi de er teite, andre ganger for å få deg til å sette ord på det du føler/få deg til å faktisk forstå hva følelsene dreier seg om... Det er også fullt lovlig å spørre hvorfor hun spør så dumt, eller hva hun egentlig skal fram til.

Lykke til, anyway!

[Gjest Gjest]

Jeg har en psykolog, godt voksen dame, offentlig. Hun er fantastisk. Forsøkte å gå til en privat i forbindelse med parterapi, og endte opp med en ung mann som var mest opptatt av å fortelle om kona si som jobbet som vetrinær, så nei, offentlig/privat trenger ikke å være det samme som dårlig/bra.

Jeg tror hun forsøker å få deg til å reflektere med spørsmålene sine, ikke å feie noe under teppet, men du må tørre å si det du føler når hun spør. "Er det så farlig, da?" Du: "Ja, for meg er det veldig farlig. Det hemmer meg og det er jo noe jeg ønsker å jobbe med, en viktig grunn til at jeg går til deg." For eksempel. Når det er sagt er det ikke alle man passer med, og det er ikke farlig å skifte psykolog. Jeg har gått i mange år, og i perioder står ting stille, andre perioder forstår jeg ting jeg har lurt på hele livet.

Tørr du å si til henne at du har litt trøbbel med måten hun svarer deg på og at du oppfatter det som om hun avfeier ting som for deg er viktig? Kanskje det kunne ha hjulpet, eller så kan det hende hun er enig i at en annen terapeut ville ha vært godt for deg.

For meg ser det ut til at problemet ditt med sinne, f.eks. ikke er at du blir sint for at noen sniker på bussen og er grinete hele dagen, for det kan, som hun sier, alle være, men måten du opplever dette på, hvordan det påvirker deg at du er sint, osv. Forklar henne det, eller finn en annen.

[AnonymBruker]

Den forrige psykologen min drev også å sa at alt mulig rart var heeeelt normal, så jeg forstår veldig godt at du blir irritert av det!! Når det kommer til det med å spørre hvor ille det egentlig ville vært å begynne å gråte foran masse mennesker, så prøver hun mest sannsynlig å få deg til å reflektere over følelsene dine. Det å stille sånne spørsmål tror jeg er ganske vanlig og det menes ikke noe vondt med det.

Siden du og psykologen ikke klaffer, burde du tenke på å finne en ny. Du blir jo ikke bedre om du bare sitter og irriterer deg hver gang Men vær obs på at noen ganger (ok, ofte) stiller psykologer ganske "teite" spørsmål. Av og til fordi de er teite, andre ganger for å få deg til å sette ord på det du føler/få deg til å faktisk forstå hva følelsene dreier seg om... Det er også fullt lovlig å spørre hvorfor hun spør så dumt, eller hva hun egentlig skal fram til.

Lykke til, anyway!

Jeg tror hun forsøker å få deg til å reflektere med spørsmålene sine, ikke å feie noe under teppet, men du må tørre å si det du føler når hun spør. "Er det så farlig, da?" Du: "Ja, for meg er det veldig farlig. Det hemmer meg og det er jo noe jeg ønsker å jobbe med, en viktig grunn til at jeg går til deg." For eksempel. Når det er sagt er det ikke alle man passer med, og det er ikke farlig å skifte psykolog. Jeg har gått i mange år, og i perioder står ting stille, andre perioder forstår jeg ting jeg har lurt på hele livet.

Tørr du å si til henne at du har litt trøbbel med måten hun svarer deg på og at du oppfatter det som om hun avfeier ting som for deg er viktig? Kanskje det kunne ha hjulpet, eller så kan det hende hun er enig i at en annen terapeut ville ha vært godt for deg.

For meg ser det ut til at problemet ditt med sinne, f.eks. ikke er at du blir sint for at noen sniker på bussen og er grinete hele dagen, for det kan, som hun sier, alle være, men måten du opplever dette på, hvordan det påvirker deg at du er sint, osv. Forklar henne det, eller finn en annen.

Takk for alle svar!

Jeg skjønner selvsagt at noen rare spørsmål er for å få meg til å tenke over situasjonen. Men hun går liksom ikke videre inn i problemene. Det logiske synes jeg hadde vært at hun evt ba meg tenke over situasjonen til neste gang og så kunne vi gå videre i dybden. Men hun husker ingenting fra gang til gang, så jeg må gi henne en recap. En gang sa hun mot slutten av en time at "nå merker jeg vi er inne på noe, dette må si se nærmere på neste gang". Uka etter hadde hun glemt det og når jeg prøvde å komme inn på det igjen ringte det ingen bjelle. Jeg har ikke ett stort problem, men mange små og da er det vanskelig for meg å styre samtalen dit jeg vil, når vi har snakket parallelt om flere ting. Føler det er hennes jobb å ha oversikt.. mulig jeg tar feil.

Når hun spurte meg om det var så farlig å gråte så sa jeg at "ja, det er det for meg". Jeg kan selvsagt ikke beholde en jobb hvor jeg gråter fordi jeg må gjøre jobben min og det forklarte jeg henne også. Da fortalte hun bare at hun gråt en gang på skolen og at det var en fin opplevelse. Hun kan for all del starte med å si det, men trodde målet var å finne grunnen til at jeg er så redd for det. Nå har jeg meldt meg på et talekurs som koster 5000 kroner fordi jeg ikke får det jeg vil av henne.

Når det komme til sinnet mitt har jeg flere ganger tatt det opp med henne, fortalt om forskjellige situasjoner hvor det nærmest har klikket for meg. Sist fortalte jeg at jeg hadde blir kjempesur når tv-en ikke funket og ringt kjæresten min på jobb og vært kjempesur i telefonen. Dette er ikke hyggelig for ham (det er selvsagt ikke hannes feil at tv-en ikke funker og han sitter på jobb og får ikke gjort noe uansett) og heller ikke hyggelig for meg etterpå. Da fortalte hun bare at hun også lar det gå ut over sin mann når hun ikke finner nøklene sine. Synes overhodet ikke hun tar problemet mitt seriøst, selv om det til syvende og sist kan koste meg forholdet mitt. Det går selvsagt ut over familien min også at jeg er så hissig.

Det er veldig mye annet rart med henne, blant annet glemmer hun alltid av når det er vi skal møtes og kan finne på å ringe med søndagskveld for å bekrefte. Jeg blir utrolig sliten av at en person som skal "fikse meg" ikke har kontroll på noe selv. Hun er heller aldri tilgjengelig hvis jeg prøver å ringe henne for å avbestille en time.

Men hvordan får jeg byttet psykolog? Det tok lang tid før legen fant psykolog til meg og det tok lang tid før jeg fikk time hos henne. Skal jeg gi beskjed til henne at jeg slutter eller til fastlegen?

Anonym poster: 8b997bee14705469c848cd5b1d9cdb82

[Rainbow]

Jeg ville absolutt bytta. Jeg gikk i to og et halvt år hos en psykolog som egentlig ikke funka, hun løste ikke noe av det jeg ville ha hjelp til. Men jeg turte ikke si ifra, og kasta dermed bort masse tid. Du sier ifra til henne at det ikke funker, og så må du dessverre begynne jakten på en ny en alene. Nav har på sine nettsider en oversikt over hvilke psykologer som har refusjonsordning, og så må du ringe og høre om vedkommende har noe ledig. Har de det vil de gjerne ha tilsendt et brev der du beskriver problemene dine, og så tar de kontakt med deg hvis de mener de kan hjelpe.

Du må forresten slutte å tenke at du tar opp andres plass eller at dine problemer ikke er viktige nok. De plager jo deg, så du har rett på hjelp.

Syns det høres veldig merkelig ut med en psykolog som ikke husker hva som skjedde sist time og som utelukkende bruker seg selv som eksempel for å nærmest bagatellisere dine problemer. Det er det jo ingen hjelp i!

[AnonymBruker]

Det eneste du beskriver som faktisk er terapi er spørsmål hun stiller til angsten rundt det å snakke i forsamlinger.

Psykolog: "Hva er det verste som kan skje?"

Lidende: "At jeg begynner å gråte/skjelve/svette."

P: "Hvorfor er disse reaksjonene så farlige, da?"

L: "Fordi jeg er redd for hva andre vil tenke."

P: "Hva slags tanker?"

L: "At jeg er dum/rar/uprofesjonell/svak."

P: "Har du sett andre gjøre disse tingene i offentlighet?"

L: "Ja."

P: "Tenkte du slike tanker om dem?"

L: "Nei."

P: "Hvorfor skulle andre tenkt slik om deg, da?"

osv., bare et fiksjonelt eksempel.

Slik kan psykologen hjelpe pasienten til å utforske sine tankemønstre heller enn at de unngås grunnet frykt, bidra til å endre dem, vise pasienten at tankene er irrasjonelle og finne ut hvorfor pasienten begynte å tenke slik i utgangspunkten. Videre eksempel:

L: "Fordi jeg er/føler meg mindreverdig/ekkel/idiotisk."

P: "Tror du dette kan ha med det vi snakket om forrige gang å gjøre?" (F.eks. vond barndomsopplevelse, lav selvtillit, verbal mishandling.)

Psykologen din utførte tydeligvis bare en sped begynnelse, da. Resten av det du beskriver viser at psykologen rett og slett ikke er den riktige for deg, så du får finne en annen.

Anonym poster: 3ea75cad9426829b7fc9f778c86438c4