Hvorfor ser du ikke at jeg sliter?

[AnonymBruker]

Tårene drypper ned på tastaturet i det ordene formes på skjermen, jeg drømmer om at noen skal lese hva jeg skriver og forstå hva det faktisk betyr. Jeg drømmer om å få slippe mer, ta fri, sove. Bare sove. Jeg har så vondt, både fysisk og mentalt, mange ganger tror jeg ikke at jeg orker mer.

Sint tørker jeg tårene og banner taust mot alle de som hevder at de bryr seg. Sint på de som bryr seg alle andre ganger enn når det faktisk gjelder. Sint på venninna mi som velger å overse de paniske hintene jeg gir om at jeg trenger hjelp. Sint på at hun velger å overse at jeg inrømmer at jeg er deprimert. Jeg vil ikke be på mine knær, men jeg er på kanten av å ty til slik en nedverdigende stilling.

Sorg, sinne og frustrasjon bytter på å plage tankene mine. Jeg vet ikke hva jeg hater mest. At jeg er så svak, eller det faktum at jeg for en gangs skyld lar meg være svak, akkurat i det øyeblikket der alle vender blikket i motsatt retning.

Mange ganger lurer jeg på hva jeg skal gjøre for å få noen til å våkne opp og se den åpenbare smerten i øynene mine. Jeg googler selvmord i håp om å finne ut [fjernet] lykkes denne gangen. Jeg gråter ut min smerte, men heller ikke denne gangen er det noen som vil lytte. Jeg isolerer meg, utelukkende fordi jeg ikke orker likegyldigheten til de som påstår at de skal være der for meg i tykt og i tynt.

Tårene mine gjør kinnene våte og kalde. Jeg [fjernet] setter på en trist sang i håp om at stormen skal ri forbi også denne gang, men jeg er usikker på hvor lenge jeg orker å holde maska. Jeg vil bare sove. [fjernet] jeg husker med gru den forrige gangen jeg ga etter for trangen. Det ble oppdaget for tidlig, og jeg måtte gjennom et smertehelvete for å overleve.

Nå er jeg helt alene, og ingen kommer til å finne meg på en stund. Ikke før naboen kjenner lukta, eller at noen kanskje legger merke til at jeg ikke er tilstede på facebook. Jeg vil ikke forsvinne på en slik nedverdigende måte, men trangen til å få gjort noe skriker i hver blodåre i kroppen min. Tankene går i sirkel, men ender alltid opp på det samme. [fjernet] Jeg ber stille til en gud jeg ikke lenger tror på. Jeg ber om at noen skal oppfatte hva som foregår, og komme og ta meg med vekk her i fra før jeg krysser grensa.

Men det er bare ønsketenkning. Jeg må ri stormen av alene, som så mange ganger før. Og så kan jeg gå ut i verden igjen med et smil og et godt råd til alle mine kjære som trenger gode råd i vanskelige situasjoner. Jeg rir av meg stormen slik at jeg kan være skulderen som alle gråter på, og som senere blir glemt. Jeg rir av meg stormen denne gang, og ser med gru frem mot neste.

Tårene drypper ned på tastaturet i det ordene formes på skjermen, jeg drømmer om at noen skal lese hva jeg skriver og forstå hva det faktisk betyr. Jeg drømmer om å få slippe mer, ta fri, sove. Bare sove.

Anonym poster: 630f9fa83edbe02592c65dfabfd21247

Anonym poster: 630f9fa83edbe02592c65dfabfd21247

Endret 17. februar 2013 av Phaedra
Deler av innlegget er redigert pga. smitteeffekten det kan ha

[katyperry]

Ikke gjør det. Jeg vet hvor vondt livet og tankene kan være. Jeg kan være der om ingen andre er der. Klem

[Gjest BabyBlue]

Jeg kan sette meg inn i situasjonen din. Selv lytter jeg nok for mye til de rundt meg, og for lite til meg selv. Etter noen år tar folk deg for gitt, spesielt om du er den stille og sterke typen. "Du klarer deg alltid uansett," er nok det folk tenker...

Har du depresjoner av en spesiell grunn, og har du søkt hjelp?

[AnonymBruker]

Du må slutte å drømme og faktisk gjøre noe for å bli frisk. Det er kun du som kan snu tankene dine, men du kan få proffesjonell hjelp til det.

Søk hjelp.

Klem til deg

Anonym poster: 727ba0864ac8bd974e9901b949c9f99a

[Gjest LadySizz]

[Muscae]

Ønsker du å ta livet ditt? Eller ønsker du oppmerksomhet rundt deg selv, og medlidenhet?

Om du virkelig ønsker å ta livet ditt, er det lite noen kan gjøre. Da orker du ikke å leve mer, uansett hva som skjer.

Men dersom du ønsker oppmerksomhet - at noen skal se deg, og se hvordan du sliter - så bør du heller kontakte en profesjonell. Venner er ikke for å se alle dine behov. Venner er ikke for å ta i mot alt det du sliter med. Venner vil le med deg, trøste deg, oppmuntre deg, og skape minner sammen med deg. DE KAN IKKE BEHANDLE DEG! For å få behandling MÅ du gå til en behandler!

[AnonymBruker]

Tårene drypper ned på tastaturet i det ordene formes på skjermen, jeg drømmer om at noen skal lese hva jeg skriver og forstå hva det faktisk betyr. Jeg drømmer om å få slippe mer, ta fri, sove. Bare sove. Jeg har så vondt, både fysisk og mentalt, mange ganger tror jeg ikke at jeg orker mer.

Sint tørker jeg tårene og banner taust mot alle de som hevder at de bryr seg. Sint på de som bryr seg alle andre ganger enn når det faktisk gjelder. Sint på venninna mi som velger å overse de paniske hintene jeg gir om at jeg trenger hjelp. Sint på at hun velger å overse at jeg inrømmer at jeg er deprimert. Jeg vil ikke be på mine knær, men jeg er på kanten av å ty til slik en nedverdigende stilling.

Sorg, sinne og frustrasjon bytter på å plage tankene mine. Jeg vet ikke hva jeg hater mest. At jeg er så svak, eller det faktum at jeg for en gangs skyld lar meg være svak, akkurat i det øyeblikket der alle vender blikket i motsatt retning.

Mange ganger lurer jeg på hva jeg skal gjøre for å få noen til å våkne opp og se den åpenbare smerten i øynene mine. Jeg googler selvmord i håp om å finne ut [fjernet] lykkes denne gangen. Jeg gråter ut min smerte, men heller ikke denne gangen er det noen som vil lytte. Jeg isolerer meg, utelukkende fordi jeg ikke orker likegyldigheten til de som påstår at de skal være der for meg i tykt og i tynt.

Tårene mine gjør kinnene våte og kalde. Jeg [fjernet] setter på en trist sang i håp om at stormen skal ri forbi også denne gang, men jeg er usikker på hvor lenge jeg orker å holde maska. Jeg vil bare sove. [fjernet] jeg husker med gru den forrige gangen jeg ga etter for trangen. Det ble oppdaget for tidlig, og jeg måtte gjennom et smertehelvete for å overleve.

Nå er jeg helt alene, og ingen kommer til å finne meg på en stund. Ikke før naboen kjenner lukta, eller at noen kanskje legger merke til at jeg ikke er tilstede på facebook. Jeg vil ikke forsvinne på en slik nedverdigende måte, men trangen til å få gjort noe skriker i hver blodåre i kroppen min. Tankene går i sirkel, men ender alltid opp på det samme. [fjernet] Jeg ber stille til en gud jeg ikke lenger tror på. Jeg ber om at noen skal oppfatte hva som foregår, og komme og ta meg med vekk her i fra før jeg krysser grensa.

Men det er bare ønsketenkning. Jeg må ri stormen av alene, som så mange ganger før. Og så kan jeg gå ut i verden igjen med et smil og et godt råd til alle mine kjære som trenger gode råd i vanskelige situasjoner. Jeg rir av meg stormen slik at jeg kan være skulderen som alle gråter på, og som senere blir glemt. Jeg rir av meg stormen denne gang, og ser med gru frem mot neste.

Tårene drypper ned på tastaturet i det ordene formes på skjermen, jeg drømmer om at noen skal lese hva jeg skriver og forstå hva det faktisk betyr. Jeg drømmer om å få slippe mer, ta fri, sove. Bare sove.

Anonym poster: 630f9fa83edbe02592c65dfabfd21247

Anonym poster: 630f9fa83edbe02592c65dfabfd21247

[Muscae]

Jeg ser at mitt foregående svar kan virke brutalt, og dersom du sliter med enkle tanker, så er venner der for å støtte deg. Men for kompliserte mentale sykdommer, så må du kun kontakte profesjonelle! Det er de som kan hjelpe deg i gjennom slike symptomer.

Og dine venner er ikke tankelesere. Om du aldri sier at noe er galt, så kan de heller ikke lese det, selv om du aldri så mye viser det med kroppen.. Du må ta tak i din egen helse, og skaffe deg selv hjelp! Akkurat som du ville kontaktet lege om det om det var et fysisk problem du strever med!

[AnonymBruker]

Jeg søkte profesjonell hjelp, men jeg er ikke den som åpner meg etter å ha kjent noen i en time. Så jeg greide ikke åpne meg raskt nok. Psykologen erklerte meg helt frisk, og bestemte at jeg tok "plassen" til noen som faktisk trengte det.

På mange måter vil jeg leve. Jeg vil oppleve, jeg vil kunne drømme, for så å kanskje oppnå noen av de drømmene. Jeg har mye å leve for. Helt til jeg tilsynelatende uten grunn møter bunnen. Jeg tror ikke det jeg trenger er behandling. Det jeg trenger når jeg treffer veggen er noen som forstår. Noen som kan sette seg inn i det jeg går gjennom, og bare være der. Jeg vil ikke være den som alle kommer til for å få hjelp, når jeg aldri kan be om noe tilbake. Jeg har ikke truffet bunnen på denne måten på lenge, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg falt nå. Men det er så vondt når det står på. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre fordi jeg greier ikke dette alene. Jeg vil ikke dø, men når jeg finner meg selv i dette svarte, bunnløse hullet så føles det ikke ut som om jeg noen sinne skal kunne finne veien tilbake. Og jeg vil bare sove. Jeg vil bare bort fra alt. Jeg orker ikke å gå gjennom alt alene igjen. Ikke nå.

Jeg ønsker ikke medlidenhet, det er heller ikke oppmerksomheten jeg er ute etter. Ikke på den måten. Jeg vil bare ikke være alene. Jeg vil at de som påstår at de er glade i meg skal slutte å kreve av meg, og begynne å gi noe tilbake når det er jeg som sitter her. Jeg har truffet et punkt hvor jeg ikke lenger greier å ta vare på alle andre, men har behov for at noen for en gangs skyld lytter til meg..

Kanskje er jeg egoistisk. Men på et eller annet tidspunkt i livet burde det være lov til å forvente at noen bryr seg nok til å sette av litt tid til å snu om på rollene..

Anonym poster: 630f9fa83edbe02592c65dfabfd21247

[AnonymBruker]

Og dine venner er ikke tankelesere. Om du aldri sier at noe er galt, så kan de heller ikke lese det, selv om du aldri så mye viser det med kroppen.. Du må ta tak i din egen helse, og skaffe deg selv hjelp! Akkurat som du ville kontaktet lege om det om det var et fysisk problem du strever med!

Hva med de gangene hvor jeg faktisk har vært så langt nede at jeg har sagt det rett ut? "Jeg er ensom og deprimert. Jeg trenger deg, jeg greier ikke å være alene nå." man trenger ikke være tankeleser for å fårstå det.. Er det virkelig så mye forlangt? Er det bare jeg som har et alt for skrudd syn på virkeligheten? Begynner å få dårlig samvittighet fordi jeg tar egne ønsker og behov med i betraktningen. Som oftest eksisterer jeg tilsynelatende bare for å dekke andres behov.. Det er vel kanskje sånn det skal være. Jeg er ikke verdt mer enn hva jeg er kapabel til å gi. Hvis jeg ikke greier å gi mer så trenger jeg ikke å finnes..

Anonym poster: 630f9fa83edbe02592c65dfabfd21247

[Muscae]

Jeg søkte profesjonell hjelp, men jeg er ikke den som åpner meg etter å ha kjent noen i en time. Så jeg greide ikke åpne meg raskt nok. Psykologen erklerte meg helt frisk, og bestemte at jeg tok "plassen" til noen som faktisk trengte det.

På mange måter vil jeg leve. Jeg vil oppleve, jeg vil kunne drømme, for så å kanskje oppnå noen av de drømmene. Jeg har mye å leve for. Helt til jeg tilsynelatende uten grunn møter bunnen. Jeg tror ikke det jeg trenger er behandling. Det jeg trenger når jeg treffer veggen er noen som forstår. Noen som kan sette seg inn i det jeg går gjennom, og bare være der. Jeg vil ikke være den som alle kommer til for å få hjelp, når jeg aldri kan be om noe tilbake. Jeg har ikke truffet bunnen på denne måten på lenge, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg falt nå. Men det er så vondt når det står på. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre fordi jeg greier ikke dette alene. Jeg vil ikke dø, men når jeg finner meg selv i dette svarte, bunnløse hullet så føles det ikke ut som om jeg noen sinne skal kunne finne veien tilbake. Og jeg vil bare sove. Jeg vil bare bort fra alt. Jeg orker ikke å gå gjennom alt alene igjen. Ikke nå.

Jeg ønsker ikke medlidenhet, det er heller ikke oppmerksomheten jeg er ute etter. Ikke på den måten. Jeg vil bare ikke være alene. Jeg vil at de som påstår at de er glade i meg skal slutte å kreve av meg, og begynne å gi noe tilbake når det er jeg som sitter her. Jeg har truffet et punkt hvor jeg ikke lenger greier å ta vare på alle andre, men har behov for at noen for en gangs skyld lytter til meg..

Kanskje er jeg egoistisk. Men på et eller annet tidspunkt i livet burde det være lov til å forvente at noen bryr seg nok til å sette av litt tid til å snu om på rollene..

Anonym poster: 630f9fa83edbe02592c65dfabfd21247

Da ber du om en annen behandler. Man må ofte lete litt for å finne en man har kjemi med.

Om du ikke ønsker dette, så må du rett og slett be dine venner om hjelp. Det er ingen som er tankelesere, og selv om dine venner kommer til deg med problemer, så betyr det ikke at de automatisk skal se at du trenger hjelp. Om du ber dem om hjelp, og de snur seg bort, da kan du klage om dine venner, men du må faktisk BE OM DERES HJELP før du kan avskrive dem. Folk flest er ikke tankelesere...

Joda, jeg har hatt depresjon, og jeg ønsket å jobbe med i gjennom den selv. Jeg har derimot vært åpen om den, fordi det er noe som alle kan oppleve.. Jeg har venner med alvorlige psykiske lidelser, og med mindre de ønsker å dele sine veldig syke tanker og opplevelser med meg, så har jeg vært en alminnelig venn for dem. For det er det de ønsker... Ikke enda en behandler!

[Muscae]

Hva med de gangene hvor jeg faktisk har vært så langt nede at jeg har sagt det rett ut? "Jeg er ensom og deprimert. Jeg trenger deg, jeg greier ikke å være alene nå." man trenger ikke være tankeleser for å fårstå det.. Er det virkelig så mye forlangt? Er det bare jeg som har et alt for skrudd syn på virkeligheten? Begynner å få dårlig samvittighet fordi jeg tar egne ønsker og behov med i betraktningen. Som oftest eksisterer jeg tilsynelatende bare for å dekke andres behov.. Det er vel kanskje sånn det skal være. Jeg er ikke verdt mer enn hva jeg er kapabel til å gi. Hvis jeg ikke greier å gi mer så trenger jeg ikke å finnes..

Anonym poster: 630f9fa83edbe02592c65dfabfd21247

Da bør du kanskje revurdere din vennegjeng.. Men om du sier spesifikt til dem hva du trenger, avviser de deg da? Enkelte mener at venner skal man kunne ringe til midt på natten, uansett om problemet fint kan vente til morgenen. Andre igjen mener at man skal dra fra jobb dersom noe er galt med en venninne. Og noen mener man skal ta seg fri i flere dager for å støtte vennene sine..

Det er ulike meninger om hva man som venn burde gjøre. Jeg har en venninne som alvorlig mente at jeg burde bli med henne til en (rutine-)operasjon, selv om jeg mange ganger har hatt operasjoner uten noen til stede. Det kommer an på forventninger og erfaringer.

TS: forklarer du nøyaktig hva du trenger? Eller sier du bare ensomhet og depresjon som en samlebetegnelse?

[Phaedra]

Kjære anonyme bruker.

Jeg må dessverre stenge tråden din fordi du beskriver selvmordstanker. Dette er ikke for å tabubelegge disse følelsene, men fordi vi ikke kan vite hvem som har kompetanse til å hjelpe og hvilke svar som kan være skadelige (les mer her om hvorfor vi har denne regelen).

Jeg oppfordrer deg heller til å ringe Mental Helse, telefonnummeret dit er 116 123. Telefonen er døgnåpen. Du kan også bruke internettsida http://www.sidetmedord.no/ Der treffer du mennesker som du kan prate med og få råd av.

Håper det løser seg for deg og at du får den hjelpen du trenger. Ingen skal trenge å ha det slik du har det nå.

Lykke til.

Tråden stenges.

Mvh Phaedra, adm