hvordan takle påkjøring?

[anyvold]

Svak sjel?

IKKE LES VIDERE!

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

Det ufattelige skjedde....

Jeg kjørte på en katt i går.

I 50 sonen i et byggefelt i Jessheim.

En nydelig halv-voksen grå katt.

Jeg hadde med meg en passasjer, ingen av oss så den, den løp ut rett foran forhjulet mitt, jeg rakk ikke trå på bremsen engang før jeg skjønte hva som skjedde... den var som en sort skygge...

Jeg så i speilet og så den ligge der, jeg rygget tilbake og satte på varsel-lysene, jeg løp bort til et hus og banket på døren, spurte om han som bodde der kunne hjelpe meg. Han turte ikke hjelpe den, og jeg kunne aldri ha slått den i hodet, jeg klarer ikke tråkke på en pissemaur med vilje engang (...)

Da han ikke ville hjelpe løp jeg og stoppet en bil. To unge gutter sa de kunne hjelpe, de gikk bort til den og så på den, de mente den var død så de dro den ut av veien og kjørte vekk. Naboen kjente eieren og ringte ham. Da han kom hadde nabo-dama lagt katten i en lav pappeske og pakket den inn i et håndkle, for den hadde begynt å lette på hodet..

Den blødde ut av munn og nese og den ene pupillen hadde flyti ut.. Den hadde blod på det ene øret og et hull i hodet....

Tunge-spissen hang ut av munnen dens mens det dryppet blod ned på håndkleet, den så på meg hele tiden mens jeg satt ved den og sa unnskyld gang på gang....

Den lå bare å pintes ihjel, mens den så på meg....

Eieren klarte ikke drepe den (forståelig og selvfølgelig).

Så jeg ringte på en annen nabo-dør. Han ville heller ikke hjelpe det stakkers dyret!

4 mannfolk og ingen klarte å hjelpe den...

Eieren ringte veterinæren, men hun som hadde døgnvakt var så langt unna så hun kunne ikke hjelpe.. Hun anbefate å slå den ihjel.

Etterhvert begynte blodet i nesen dens å stivne så den ikke fikk puste.

Da ble jeg enda mer fra meg!

Ingen ville hjelpe den! Og den fikk ikke puste oppi alle smertene heller!

Jeg fikk stoppet en bil med to rånere og de hjalp oss.

De skulle vel egentlig ha knekt nakken på den, for at det skulle vært raskest mulig over for katten, men de hadde tydeligvis (og heldigvis) ikke drept noe dyr før så de slo den ihjel med en bilhjul-skrutrekker.

Den døde ikke etter de første slagene så de måtte slå igjen...

Jeg orket ikke se på, stod å holdt meg for ørene mens jeg stri-gråt...

Det var helt fryktelig!

Eieren tok det pent, han sa bare "det går bra, det er ikke min første. Det skjer hele tiden." Mens jeg svarte "Men det var min første" mens jeg gråt..

Jeg ba ham om unnskyldning og spurte om han ville ha nummeret mitt dersom det skulle bli noen utlegg med tanke på kremering/gravlegging, han ga meg en klem og sa "neida, dette ordner seg."

Jeg kommer aldri til å glemme det, jeg er forferdelig sint på meg selv, jeg hater meg selv litt faktisk!

Og uansett hvor mange som sier "det var ikke din feil, det kunne skjedd alle!" så føler jeg virkelig at det var min feil, og jeg kommer til å bruke lang tid på å tilgi meg selv!

Jeg kommer aldri til å glemme den nydelige katten som tittet meg rett inn i øynene mens den pintes ihjel, pga MEG!

Denne helgen er jeg helt alene hjemme og jeg gruer meg til å legge meg for da kommer tankene og synet krypende og jeg har ingen skulder å gråte på..........

Er det noen som har noen trøstende ord eller som har opplevd det samme?

Jeg sliter virkelig med å takle dette....!

:cry: :cry: :cry: :cry:

[Gjest Myumi]

Jeg har også kjørt på en katt men dette var på ett sterkt trafikkert E6 så jeg måtte bare kjøre videre. Men jeg tenkte mye på at denne katten faktisk var noens kjæledyr. Mens vi snakker om E6 så har jeg på en tur fra min hjemby på Østlandet til Trondheim sett 6 påkjørte katter fra Lillehammer og oppover Gudbrandsdalen. Dette skjer daglig men det er like fryktelig for det

Skjønner at du hadde en fæl opplevelse men det er sånt som skjer dessverre og det var ikke noe du kunne ha gjort. Katter fyker ut i veien med lynets hastighet og du må være ett rent overmenneske for å kunne stoppe i tide.

[Grooo]

Så trist....

Mamma kjørte over en katt for litt siden, men heldigvis kom det en tøff man i bilen rett bak henne, han tok livet av den for henne.

Mamma var allikevel helt fra seg i lang tid selv om hun fant ut at eieren var en voksen man som bodde alene og som ikke hadde noe spes. forhold til denne katten.

[breece]

Som eier av 3 pusekatter, får jeg totalt angst av sånne historier.

Syns du var kjempe tøff som stoppet bilen og fant frem til eieren! Mange villle nok gitt f... og bare kjørt videre! Sånne ting skjer og du taklet det på helt riktig måte! til deg fra meg

[Dødspingvinen]

Joda, jeg har opplevd dette. Var med som passasjer når vi plutselig hørte et dunk å skjønte at vi hadde kjørt på noe. Dette var langt fra folk, bare så det er klart. Det var ingen der vi kunne spørre om hjelp eller kontakte.

Vi gikk ut av bilen og kunne se en nydelig rød katt forsvinne inn i skogen fra bilen vår. Vet vi kjørte på den skikkelig hardt, før vi hadde kjent dunket veldig kraftig. Vi fulgte etter pusen, prøvde å finne den igjen i skogen, men det var mørkt, og vi hadde ingen lommelykt eller noe til å hjelpe oss. Til slutt måtte vi bare gi opp. Jeg tror den pusen brukte sine siste krefter på å komme seg inn i skogen og dø.. Slaget mot bilen var for kraftig til at den kunne ha greid seg fint.

Det som føltes verst var at vi ikke hadde peil på hvem sin katt det var. Det var ingen vi kunne si i fra til.. Vi har prøvd å finne ut hvem som eide katten, man har ikke fåt nen svar enda, og nå er det veldig lenge siden. Tror ikke vi kommer til å finne ut av det..

[Gjest Moonshadow]

Off... Må innrømme at tårene triller nå.. Har ikke noe å si som kan hjelpe deg men klarte ikke å la vær å skrive noe... Men jeg håper det går bedre med deg snart, tror jeg skjønner hvordan du føler deg..

[Labella]

Det er forferdelig å oppleve noe sånt! Må bare si at jeg synes det var veldig fint at du stoppet opp og fikk tak i eieren. Alt for mange kjører bare videre når sånt skjer.

På sensommeren i fjor var jeg med som passasjer i en bil som kjørte på en andemor. Det var så forferdelig - vi kom rundt en sving, og der kom andemor med barna sine ruslende over veien på vei til vannet. Vi hadde ikke sjans til å stoppe, og andemor ble drept momentant. Vi prøvde å finne ungene uten å lykkes, men heldigvis var de såpass store at de forhåpentligvis klarte seg etter å ha mistet moren.

Sånne ting skjer, dessverre, men det er viktig at man tar ansvar og ordner opp så godt man kan etterpå!

[Gjest care]

Phu, nå klarte jeg med nød og neppe å lese innlegget ditt. Jeg prøvde i går kveld, men klarte ikke å fullføre. Dette er for jævli. Vet ikke hva jeg skal si. Jeg har også kjørt på en katt. Jeg kom i 60 kmt og to katter kommer løpenede etter hverandre ut i veien. Jeg bråbremser, men treffer den siste katten bak på hofte, hører et lite smell og kattene springer videre. Jeg stanser bilen og springer etter. Men finner de ikke. jeg ringer på noen hus, men ingen har en katt. Jeg tenker på det HVER GANG JEG PASSERER DEN STREKNINGEN. Får vondt i meg enda bare jeg tenker på det.

Det du opplevde må være helt forferdelig. Hvis det hadde skjedd meg her hadde jeg tatt katten med meg til vertrinær uansett, ingen hadde fått lov å drepe den. Det er utrolig hva man kan operer i dag, men dere vurderte det sikkert riktig der og da. Jeg synes du gjorde det riktige, du var omtenksom å stoppet, du prøvde alt du kunne- all ros til deg. :klem2:

[Gjest Catwoman]

Så fryktelig trist.

Men jeg vil også si at det var et uhell, og du kunne ikke noe for det. Du skal ikke klandre deg selv for det. Dessuten så gjorde du alt du kunne for å hjelpe når ulykken først hadde skjedd.

:trøste:

[Gjest Pterodactylkake]

Jeg vil ikke si det var din feil, for du så den jo ikke, dessuten så fant du eieren og sa ifra. Jeg husker en rød rånebil kjørte over min katt (var i 95 men sitter i meg ennå) og de kjørte bare videre. Det er bra det finnes sånne som deg.

[jordbær]

Å nei, så trist!

Det var jo iallefall ikke din skyld. Ingenting du kunne gjort for å unngå dette. Forstår at det gjør vondt å tenke på det..

*stooor trøsteklem*

[Gjest Anonymous]

Tusen takk for trøstende ord alle sammen!

Jeg har det litt bedre, klarer å sovne uten å gråte ut hele puta nå...

Men hver gang noen snakker om katter og hver gang jeg ser en katt blir jeg veldig trist igjen. Og når jeg er helt alene og ikke har noe å tenke på så kommer synet av en vakker grå katt med blod rennende ut av munnen som ser meg inn i øynene krypende... Da blir jeg litt fra meg... Jeg har tatt noen beroligende piller like før jeg skal legge meg de siste nettene, for å sovne raskt så jeg slipper å ligge å tenke så fælt på det som skjedde.. Det er litt godt...

Men jeg har blitt veldig overnervøs når jeg kjører bil!

Det er nesten så ille at det faktisk er farlig!

Jeg tror jeg ser dyr i grøftekantene, jeg tror jeg ser dyr som løper ut foran bilen, jeg tror plutselig jeg ser døde dyr i veikanten og midt i veien,

(selv om det er snøklumper...)

resultatet er jo at jeg skvetter noe fryktelig, blir kald inni meg og forsøker å svinge unna. Jeg tar meg også i å stirre litt for intenst ut i grøftene, omtrent slik at jeg svinger på rattet den veien jeg ser...

Dette skremmer meg litt........ Spesielt det at jeg ser "syner" eller skygger som rører på seg... sånn skal det da ikke være!?!

.... Jeg tenker på det HVER GANG JEG PASSERER DEN STREKNINGEN. Får vondt i meg enda bare jeg tenker på det.  

Det du opplevde må være helt forferdelig. Hvis det hadde skjedd meg her hadde jeg tatt katten med meg til vertrinær uansett, ingen hadde fått lov å drepe den. Det er utrolig hva man kan operer i dag, men dere vurderte det sikkert riktig der og da. Jeg synes du gjorde det riktige, du var omtenksom å stoppet, du prøvde alt du kunne- all ros til deg.  :klem2:

Uff, jeg kjenner den følelsen...

Jeg kommer ikke til å dra til Jessheim frivillig noen gang igjen....

Det sies jo at katter har et instinkt som gjør at når de slår seg veldig så føler de på seg at de skal dø, derfor løper de ofte til et ensomt stille sted hvor de legger seg for å dø i fred.

Ei venninne av meg hadde en katt som ble påkjørt over poten.

Den løp å gjemte seg for å dø i fred, men den døde ikke og kom tilbake helt uttørket noen dager senere...

Denne katten jeg kjørte på hadde nok ikke fått noe liv etter ulykken i og med at vi traff hodet dens. Den var garantert blind på det ene øyet og kjeven var nok brukket for tungen bare hang ut av munnen dens... :cry:

Når den blør ut av både nese og munn betyr det som regel indre blødninger og da blir man som regel veldig hjerneskadet, dersom man i det hele tatt overlever.... og med tanke på at den ikke rørte kroppen så var kanskje også ryggen brukket...

grunnen til at vi ikke tok den med til veterinæren var fordi det var stengt og hun som hadde døgnvakt ikke var tilgjengelig.

Man kunne ha kjørt til Oslo, hvor de har døgnåpent, men da hadde katten blitt kvalt av sitt eget blod før vi hadde kommet fram, så det beste for katten var nok det vi gjorde.. men jeg tok ikke den avgjørelsen alene.. Vi var 8 stk på åstedet som forsøkte å hjelpe til...jeg er glad jeg ikke tok den alene.. da hadde jeg i hvertfall tenkt på om jeg hadde valgt feil!

Det er veldig vondt å vite at katten døde pga meg, og på den måten de guttene tok livet av den.. jeg skulle selvfølgelig mye heller ha fått den til en veterinær hvor den kunne ha fått en sprøyte og bare sovnet inn.....

Men når man står midt i bushen i Jessheim, nærmere 1 time fra Oslo så er det ikke så enkelt å gjøre det mest barmhjertige...

Det hender også at jeg tenker på om det var nødvendig å drepe den! Kanskje den hadde overlevd dersom vi hadde fått den til en veterinær? Vi vet jo ikke 100 % sikkert hvor skadet den var! Men så tenker jeg tilbake på hvordan den pustet på slutten, raskt og tungt fordi nesen sakte tettet seg med blod.. vi hadde aldri rukket å få den til noen veterinær før den hadde blitt kvalt av sitt eget blod, og da tror jeg det var best for katten at guttene gjorde kort prosess...

Men dette er fortsatt ufattelig trist...

Jeg synes dyr er minst, om ikke mer, verdt enn oss mennesker....og det er alltid trist når dyr blir drept av mennesker....!

[anyvold]

og det var meg, ja.....

[Gjest care]

:trøste: håper det går bedre.

[Gjest Anonymous]

Huff, dette var kjempetrist. Men jeg syns du gjorde helt riktig som stoppet og gjorde ditt beste for å hjelpe. Jeg har hatt flere katter, den siste ble plutselig syk og døde. Beskrivelsen din av at du satt med katten og at den så på deg bringer frem mange minner.

Jeg var helt maktesløs for min katt som var så syk så syk, jeg vet ikke hva som skjedde med ham, han kom plutselig hjem sent en kveld og kunne knapt gå, kunne ikke få i seg mat eller drikke for da bare hostet han fryktelig og klarte nesten ikke puste. Dette var så sent på kvelden at jeg ikke kunne skaffe hjelp der og da, så jeg ville se an til neste morgen hva som skjedde. Den natta lå katta og sov i senga mi, da jeg våknet neste morgen hadde han klart å slepe seg ut av senga og ned på gulvet, der han hadde tisset der han landet, og der lå han. Fortsatt i live men helt elendig. Veterinær var for langt unna så vi fikk tatt kontakt med en vi kjente som kunne komme og hjelpe oss med å avslutte lidelsene, men før han rakk å komme døde katten mens jeg satt og holdt ham. Han så på meg med et blikk jeg ikke glemmer. Det var fryktelig fryktelig vondt. Omtrent som at han ba meg om hjelp, og jeg ikke kunne hjelpe. Jeg gråt og gråt. Vil grine nå når jeg tenker på det - og dette er snart fem år siden..

Men det er jo bare livets gang, så man må jo bare godta at det ble som det ble - jeg skjønner godt at du syns dette er kjempetungt, men du kunne jo ikke noe for dette og du gjorde jo ditt beste for katten.

[Gjest Donna]

Huff så grusomt !!

Jeg hadde kommet til å kolapset tror jeg. Jeg hadde IKKE greid drepe den, eller visst hva jeg skulle gjøre... Ser for meg tårer og hysterisk gråt, eller en besvimelse ...

Huff Man tenker liksom at de dør med en gang - men nå leser jeg jo at de gjør ikke det.

Jeg håper aldri jeg noen gang kommer til å kjøre på noen, eller være med på det.

Og dermed er jeg overbevist om at innekatter lever mye tryggere enn utekatter. Bedre å ha det litt kjedelig men slippe å risikere å bli overkjørt.

Trøsteklem til deg.

Vet hvordan det er å bli hjemsøkt i drømmene .....