min lille boble

[diamanten00]

Da bloggskriving ikke er noe for meg (glemmer det lett, orker ikke å måtte skrive innlegg hver eneste dag) velger jeg heller å få luftet ut tankene mine her:)

[diamanten00]

Er tilbake i det som tidligere var vår leilighet. Nå er den bare min.

Det kjennes så unaturlig og ensomt å være her alene i den 46kvm leiligheten uten han og hunden. Jeg savner dem utrolig mye. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg framover nå. Vil det bli bedre?

Han var min bestevenn. Han fikk meg til å le i de kjipeste periodene. Han hold ut når jeg i de seneste kveldene ville snakke om "følelser og sånt". Jeg var så trygg når jeg var med han. Jeg kunne fortelle han alt og han aksepterte at jeg er litt "rar". Han holdt ut når jeg fikk et sammenbrudd. Han lo av mine teite "kokkosnøtt" kommentarer. Han holdt ut med meg i 2 år.

Nå er han borte. Jeg tror han har tatt et valg. Et endelig valg. Jeg tror ikke han orket mer av mine ups&downs. Fra å se og snakke med han hver dag til ingenting er så trist. Jeg savner han. Jeg savner stemmen hans. Hver kveld legger jeg meg og håper på at han vil ta kontakt igjen. Jeg tør ikke å kontakte han selv. Redd for å bli avvist..

[diamanten00]

Okei.. nå dreit jeg meg ut. Jeg sa jeg ikke skulle kontakte han, men det var for tøft å la vær. Jeg ringte, han tok telefonen. Samtalen ble super awkward og det virket ikke som om han ville snakke. Han sa han ringer meg senere..meen tviler på at det skjer.

Overanalyserer jeg? Var den egentlig ikke awkward?

[diamanten00]

Hver gang bussen nærmer seg svingen før leiligheten får jeg en rar klump i magen. Jeg vet at i det jeg går av bussen, går hjemover, låser opp døren og går inn i gangen så vil jeg møte en mennesketom og stille leilighet. Jeg prøver å være igjen på skolen så lenge jeg kan bare for å slippe å tilbringe resten av dagen alene i leiligheten, men minuttene går og jeg vil bare hjem å legge meg under dynen og sove. Sove bort dagen for å slippe å tenke så mye. Slippe å måtte sjekke telefonen hvert minutt for tapt anrop eller sms fra han.

På skolen hører jeg folk rundt meg planlegge aktiviteter sammen i fritiden. Ingen spør om jeg vil være med. Men det går bra. Jeg har ikke energi og krefter til å finne på noe uansett.

Jeg er omringet av folk rundt meg men samtidig føler jeg meg så alene.