Sint på barn

[AnonymBruker]

har en liten karabat på ca 9 måneder nå, å jeg har såååå liten tolmodighet med han. ..

Jeg blir sint å lei for nesten ingenting, klikker i vinkel flere ganger daglig,

å når han er blid, så er jeg så slitn å lei å irritert enda at det blir lite kosing

Føler jeg har en stor oppgave jeg har fått som jeg ikke mestrer å aldrig blir ferdig med...

Jeg var ikke direkte klar for det når jeg ble gravid, men har bestandig vært imot abort så det var ikke et alternativ. .

Er jeg en uansvarlig dårlig mor?

Jeg vil anbefale deg å oppsøke psykolog snarest.

Det høres ut som at du allerede har, eller er på nippet til å få en fødselsdepresjon.

Ser ut i fra teksten din at barnet ikke var planlagt, men du valgte å beholde fordi du var i mot abort.

Barnefaren er heller ikke inne i bildet og tilfører deg lykke, kjærlighet og samarbeid.

Selvfølgelig er det en vond og frustrerende situasjon.

Men ut i fra teksten din går dette utover barnet, som er den mest uskyldige personen opp i alt dette.

Er redd for worst case scenario, der du begynner å utøve vold mot ungen når den er 2 år og i trassalder. Eller at du blir såpass deprimert at du får svært dysfunksjonelle tanker om deg selv.

Du må ta ansvar for deg selv og for ungen din ved å oppsøke profesjonell hjelp.

Det å sitte dag ut og dag inn alene med ungen fungerer tydeligvis ikke, og du klarer ikke kose deg sammen med babyen.

Dette kan du få endret på, og du kan være et helt annet sted noen år frem i tid.

Eller det kan bli enda mer dysfunksjonelt, og ungen havner etterhvert i forsterhjem, eller blir en aggressiv og uregjerlig unge etterhvert som den vokser opp med en mor som ikke fungerer. Ikke la dette bli enden på verset.

SØK HJELP !

Anonym poster: 54c1bdbf787c1dadf096e7a2cc841820

[Harlekin]

Er det virkelig bare jeg som har opplevd det samme som TS, at alt føles som et ork og det er ikke noe glede i tilværelsen med en baby? At alt bare føles som kaos, mas og kav? Jeg trodde at det var ganske normalt å føle det sånn til tider. Jeg har aldri "klikket i vinkel" (men jeg er ikke sikker på hva TS mener med det, mener hun vold, fysisk eller psykisk, må hun selvsagt få hjelp snarest, men jeg tolket det ikke sånn), men akkurat i den perioden da barnet mitt var på samme alder som TS, gikk jeg også på veggene. I TS' tilfelle kompliseres saken av den fraværende barnefaren, og det virker som om hun har lite eller ikke noe nettverk.

For ordens skyld, mitt barn er nå 3,5 år og alt er bare bra med henne og mellom oss to

[Gjest Marmot]

Nei, jeg hadde det på samme måte. Da sønnen min var rundt 9 mnd. angret jeg på at jeg fikk ham. Ikke konstant, men jeg husker den enorme følelsen av utmattelse, det var en forferdelig vanskelig tid. Selvsagt var det i stor grad påvirket av situasjonen med faren hans (slik jeg tenker det sikkert er med TS også), og nå er sønnen min og jeg en veldig harmonisk og velfungerende liten familie.

[AnonymBruker]

Er det virkelig bare jeg som har opplevd det samme som TS, at alt føles som et ork og det er ikke noe glede i tilværelsen med en baby? At alt bare føles som kaos, mas og kav? Jeg trodde at det var ganske normalt å føle det sånn til tider. Jeg har aldri "klikket i vinkel" (men jeg er ikke sikker på hva TS mener med det, mener hun vold, fysisk eller psykisk, må hun selvsagt få hjelp snarest, men jeg tolket det ikke sånn), men akkurat i den perioden da barnet mitt var på samme alder som TS, gikk jeg også på veggene. I TS' tilfelle kompliseres saken av den fraværende barnefaren, og det virker som om hun har lite eller ikke noe nettverk.

For ordens skyld, mitt barn er nå 3,5 år og alt er bare bra med henne og mellom oss to

Nei. Jeg følte det sånn da babyen aldri ville sove og jeg aldri fikk fem minutter for meg selv.

Jeg oppsøkte heldigvis hjelp både på helsestasjon og hos fastlege. Faren til ungen fikk ta over et par uker av permen mens jeg gjorde så lite som mulig, slik at jeg kunne komme meg til hektene igjen og forhåpentlig unngå en alvorlig fødselsdepresjon. Heldigvis hjalp det!

Ts: oppsøk hjelp! Helsestasjonen er godt kjent med en slik problemstilling og kan hjelpe deg ut av den onde sirkelen. Hvis du har familie eller venner som kan stille litt opp, ta i mot.

Anonym poster: 90bf6218060b5c2de07fec8dcaad85e3