Takler ikke livet i et moderne samfunnet.

[Gjest TomFotograf]

Dette er en sutretråd, bare så det er sagt. Jeg vet ikke hvilke svar jeg er på jakt etter, eller om jeg er på jakt etter svar i det hele tatt. Kanskje jeg bare trenger å høre at noen andre har det på samme måten, eller kanskje det jeg trenger er en skikkelig smekk på pungen med beskjed om å ta meg sammen. Ikke vet jeg.

Jeg er ihvertfall 32 år gammel og jobber som fotograf i en lokalavis. Er freelancer ved siden av også. Selv om jeg vet med meg selv at jeg er en flink fotograf og at folk så og si alltid er storfornøyde med den jobben jeg gjør, føler jeg meg allikevel som en stor taper som ikke takler livet i det moderne samfunnet. Jeg har f.eks. ingen utdannelse. 2 ganger har jeg forsøkt å utdanne meg innen grafisk design, men begge gangene har det endt med at jeg har droppet ut. Følgelig føler jeg også at jeg ikke får nok kred for det jeg faktisk er god til, ihvertfall ikke utenom jobben og fra kunder og sånn. Jeg HATER når folk i sosiale lag spør meg hva jeg "driver med", for jeg føler ikke en gang at jeg kan si jeg er fotograf, selv om det er det jeg jobber som. Syns bare det er flaut å få det spørsmålet. Jeg er jo ikke fotograf. Har ingen papirer som tilsier at jeg er fotograf. Jeg er rett og slett ingen verdens ting!

Papirarbeid takler jeg heller ikke, noe som igjen fører til at jeg ofte ikke får betalt for de jobbene jeg gjør som freelancer. Jeg sender jo omtrent aldri ut regninger i tide. Det flyter også av uåpnede brev og regninger i leiligheten min (som forresten ikke ser ut i det hele tatt). Ikke at jeg har økonomiske problemer eller noe sånn. Til det er forbruket mitt for lavt, og regningene mine (de som jeg skal betale) blir alltid betalt til slutt, men da først etter inkasso. Så det er jo ikke sånn at det er totalt krise heller, når jeg tenker på det, men ting er absolutt ikke bra nok. Jeg vet jeg kan mye bedre, men jeg orker ikke å hanskes med det.

Jeg "sluntrer unna" en del på jobben også. Ikke når det kommer til de egentlige arbeidsoppgavene mine, men mer når det kommer til møtevirksomhet, medarbeidersamtaler og rapportering av forskjellige ting. F.eks. skulle jeg ha medarbeidersamtale med sjefen min på fredag, men i stedet drakk jeg meg full på torsdagen og var ikke i seng før en halv time før jeg måtte opp igjen. Ja, jeg vet det er ingen unnskyldning. Generelt drikker jeg alt for mye og alt for ofte. Hele livet mitt, bortsett fra jobben, består egentlig av å flykte fra virkeligheten. Flykte inn i alkoholen, og når jeg tar pause fra alkoholen flykter jeg inn i dataspill og TV-serier i stedet.

Alt flyter. Det eneste jeg kan er å fotografere, men jeg takler ingenting annet enn akkurat det. F:eks. tok jeg noen oppdrag for en kollega av meg for nesten en måned siden nå, og skulle følgelig fylle ut timeliste for de timene. Det har selvsagt ikke blitt gjort, og kommer ikke til å bli gjort heller. Bare tanken på å fylle ut en timeliste gir meg frysninger på ryggen. Så da blir det gratis arbeid, Igjen.

Alt som har med kollegafester og den type ting holder jeg meg langt unna. Rett og slett fordi jeg ikke klarer å se de andre i øynene. Ingen sier noe som helst, men jeg vet at de vet at jeg ikke har vært på et eneste medarbeidermøte siden i sommer, bortsett fra de som er direkte knyttet til en eller annen sak jeg jobber med (det pleier uansett ikke å gå sentralt, det tas bare med de involverte på privaten). Jeg er 100% sikker på at dersom de ikke var fornøyde med bildene jeg leverte inn, ville jeg fått sparken for lenge siden. Egentlig tror jeg sjefen kanskje har lyst til å sparke meg, men at han syns synd på meg eller noe sånn. Ikke vet jeg.

Tanken på å kjøpe min egen bolig og betjene et lån er også en utrolig skummel tanke. Jeg vet jo så godt at det kommer til å gå til helvete. Ikke en gang en bil kan jeg kjøpe meg, på grunn av alt papirarbeidet det vil medføre og ting og tang som man må følge opp. Det nærmeste jeg kommer bil er firmabilen, som jeg av og til har til rådighet.

Jeg takler ikke livet! Jeg ser på vennene mine, ser hvordan de har alt i orden. Hjemmene deres ser bra ut, alt er på stell, de har full kontroll på alle de små tingene som må gjøres i hverdagen. De har pene og snille koner som er det for dem, og de klarer å følge opp det også. Det virker som at de rett og slett har innarbeidet seg så gode vaner at alt går på skinner av seg selv (selv om de sikkert har kjempet for det før). Til og med barn klarer de å ta seg av!

Ingen kjæreste har jeg og ikke kommer jeg til å få noen heller. Jeg liker uansett aldri de som er interesserte i meg. Selv om jeg anser meg selv som en liten dritt, er det allikevel aldri noen som er "gode nok". Jeg fatter ikke hvorfor det er sånn. Kanskje jeg bare har lyst til å være alene? Nei, jeg har jo ikke det heller. Stort sett hver eneste dag drømmer jeg jo om å være i et bra forhold. Ofte innbiller jeg meg at det ville fikse alt også, om jeg bare hadde noen som kunne holde meg litt i hånda og hjelpe meg, være et team sammen. Men hvem skulle vel være interessert i være barnehagetanta mi? Jeg har jo absolutt ingenting å tilby til noen som helst.

Det går vel knapt en eneste dag uten at jeg er innom tanken om å ta mitt eget liv. Ikke at jeg noen gang ville gjort det, for det ville jeg aldri. Jeg vet at det fullstendig ville ha ødelagt mine foreldre (som nå er klare til å nyte alderdommen), så selvmord er og blir totalt uaktuelt. Derfor må dere ikke anse dette som en selvmordstrussel, for det er det ikke. Jeg ville aldri. Jeg ønsker bare å få frem hva som snurrer og går i hodet mitt. Ofte ønsker jeg at jeg fikk en dødelig sykdom, selv om jeg vet det er urettferdig å tenke det overfor de som faktisk sliter med sykdom. Så da føler jeg meg bare enda mer bedriten og nedfor. Føler meg så jævla fanget på jorden. Jeg kan ikke være her, men jeg kan ikke stikke heller.

Ofte tenker jeg også at jeg bare burde flytte langt ut i skauen, melde meg ut av samfunnet og leve fra hånd til munn. Ikke noe papirarbeid, ingen møtevirksomhet, ingen telefoner jeg ikke vil ta, ingen brev jeg ikke vil ha. Det ville ha passet meg mye bedre. Alt jeg hadde trengt var et fotokamera og det som følger med. Men det hadde så klart ikke gått det heller, for hva vet vel jeg om naturen? Ikke en dritt! Jeg haddde omkommet der ute i løpet av ei uke, det er jeg 200% sikker på.

Vet da faen hvor jeg vil hen med det er jeg. Trengte vel bare en utblåsning. I morgen begynner en ny uke, og det blir faen meg vanskeligere og vanskeligere å komme seg ut av senga om morgenen. Jeg gidder rett og slett ikke mer, det er det det hele koker ned til. Jeg gidder ikke mer. Jeg har fått nok. Jeg har sett nok. Det her er ikke for meg. Livet, mennesker, møter og papirer meg langt opp i rumpa. Har bare lyst til å bli ferdig med hele driten. Går jo rundt og er stressa hele jævla tiden over småting og dritt som ligger og venter på meg, ting jeg ikke skulle trenge å bry meg med en gang. Føler meg som en 90-åring på dødsleie.

Jeg har så sinnsykt lyst på et normalt liv med kone, unger, hus, hage, lån, lørdagsunderholdningen på NRK og en avis og en kopp kaffe om morgenen, faste rutiner, men jeg får det aldri til. Ikke i lengden.

[Lithrilla]

For meg høyres det ut som du slit med angst/depresjon(ar). Har du vurdert å snakke men ein psykolog? Eg har slite med mykkje av det du nevner, og eg fekk god hjelp av terapi.

[melly666]

Pust inn. Dypt. En gang til.

Du trenger hjelp til dette. Snakk med fastlegen din om dette, og sørg for videre terapi. Hvis du har råd, får du mye raskere hjelp hvis du drar til privat psykolog.

Hvis du ikke klarer å sparke deg selv nok i rumpa til å bestille legetime så fortell en venn om dette, slik at du har noen som passer på deg og sørger for at dette blir gjort.

Hvis du kan, samle sammen en vennegjeng nå fortløpende og fortell dem dette. Alle trenger litt støtte. Kanskje de også kan hjelpe deg en dag med å se gjennom regninger og lignende? Da får du unna den store haugen med ting som må gjøres - det er mye lettere å ta for seg ting når man gjør det fortløpende, og det ikke er "en av 100"-oppgaver.

Uansett - skaff deg hjelp, kjære deg Du skal ikke trenge å bære på alt dette alene.

Masse lykke til.

[Gjest TomFotograf]

Tusen takk for svar, alle sammen

Æsj jeg er litt flau over å ha skrevet det der nå, for jeg ser egentlig hva som er galt. Jeg får ikke ut det potensialet mitt, derfor blir jeg deppa. Jeg må trene, spise sunt, legge meg tidlig, stå opp tidlig kutte drikking til kun sosialt, Det var bare fullstendig patetisk å sutre sånn som jeg gjorde.

P.S. Jeg har prøvd psykolog en gang før, og følte ikke jeg hørte h jemme der. Følte meg som en posør i forhold til folk med virkelige problemer. Jeg skal prøve en runde til med skjerpings, og hvis det ikke funker denne gangen skal jeg vurdere å oppsøke fastlegen.

Ijgenn, takk for svar og beklager at dere måtte lider dere igjennom det her

P.S. Denne tråden kan godt slettes nå, for min del.

[melly666]

Det at du ser problemet er bra - det er ofte første skritt til en løsning. Men hvorfor har du ikke gjort det før? Hvorfor trener du ikke og spiser sunt? Hvorfor drukner du deg i alkohol?

Poenget er - det er lett å si "jeg trenger bare å skjerpe meg". Men det er mye lettere sagt enn gjort, og vi alle trenger et spark bak for å få noe gjort fra tid til annen Så ikke føl deg som en patetisk sutrer - vi har alle hatt, eller kommer til å få, en eller annen ting i livet vårt som bare er alt for stort. Ofte ligger det noe bak - hva det er hos deg vet bare du.

Og ikke føl at ditt problem er for lite! Når det er så vanskelig for deg at du til og med vurderer selvmord så er det ikke bare patetisk sutring - det er et virkelig problem. Ikke at det er noe galt i å ha det. Men du har rett på hjelp med dette som alle andre. Du fortjener å føle at du har begge bena på bakken og at livet ditt er levbart. Du trenger ikke "skjerpe" deg alene

Og med det sagt - folk går til psykolog for alle mulige ting. Jeg er sikker på at det er mange andre der som føler det på samme måte som deg. Ikke la det hindre deg i å gjøre livet lettere for deg selv.

Igjen, mange klemmer og lykke til

Og hvis du skulle trenge noen å "rant" til så er det bare til å sende en PM

[Lithrilla]

Lukke til, kjære deg Eg heier på deg

[AnonymBruker]

Selv om fotograf-delen ikke er hovedproblemet ønsker jeg alikavel å påpeke at fotograf ikke er en beskyttet tittel og at man på ingen måte må noen utdannelse for å være en (særdeles) god fotograf. Jeg kjenner flere med årelang utdannelse som vifter med diplomer og sertifikater som overhodet ikke evner å ta gode bilder.

Ta i det minste med deg rosen og anerkjennelsen du får for arbeidet ditt, du har tydeligvis gjort noe riktig som får oppdrag og positive tilbakemeldinger på arbeidet ditt i et samfunn som florerer av "fotografer" og fotografer.

Anonym poster: 070fc2f33c6ddcd58c7ab3513c3ccf07

[AnonymBruker]

Forstår det slik at du har full stilling som fotograf i lokalavis. Er ikke det bra nok for deg?

Ikke alle som er like flinke til papirarbeid og å sette timepris på jobber som gjøres utenom vanlig jobb som fast ansatt. Jeg har feks fått x-antall foresprøsler om å ta ekstra jobber utenom den faste jobben jeg har men jeg takker nei. Jeg vet jeg er dyktig og ser stadig folk gjøre jobber jeg glatt kunne gjort atskillig bedre. Men jeg hater å sette en pris, gjøre papirarbeid og sende regning. Så derfor holder det med den faste jobben jeg har.

Jeg har "fin" tittel og gått x-år på skole men ser virkelig ikke ned på folk som ikke har utdanning. Det er ingen krav om at du må ha gått skole for å være en flink fotograf. Jeg kjenner forresten en svært dyktig fotograf som "bare" er selvlært. Han er anerkjent også utenfor Norge.

Anonym poster: 66d105111c2a8c3280164123151710e8

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, TS. Føler selv at jeg ikke hører hjemme her, med alle kravene, idealene, maset og styret. Har flere ganger tenkt tanken på å bare stikke, og finne et av disse "alternative" hippiesamfunnene som fremdeles eksisterer visse steder.. Det finnes faktisk realistiske alternativer til karriere/status-jaget og A4-livet. Men det krever mot å rive seg løs for å finne dem.

Uansett. Ville bare si at du er slettes ikke alene om å føle disse tingene/føle deg generelt ulykkelig og utilpass. Jeg tror nok det er en god del som har det slik. Samfunnet vi lever i her har sine ulemper så vel som fordeler, og en del av oss takler nok ulempene dårligere enn mange andre.

Sannsynligvis er du imidlertid mer enn godt nok rustet til å takle samfunnet, men siden du sliter psykisk virker jo alt mye vanskeligere.

Det er lettere sagt enn gjort, men forsøk å drite i hvordan andre lever sine liv. Ikke sammenligne deg selv med de andre.

For det første er ikke livet en konkuranse der premien, som er ekte lykke, går til de mest "suksessfulle", for det andre er det egenskapene til mennesker som varierer fra person til person, ikke menneskeverdet, for det tredje er man sjelden en god dommer over ens egne kvaliteter.

Spesielt når man er i en sinnstilstand som den du er i nå. Man ser verken omgivelsene eller seg selv objektivt! Dette, kombinert med at man iblant er sin egen verste fiende, gjør at du ser verden gjennom et filter laget av negativitet.

Problemene dine er høyst reelle, og du burde nok fortsette søken etter en dyktig psykolog.

Tror du trenger en klem, og noen som drar deg med på en skikkelig skogstur for å klarne tankene.

(Vil forøvrig anbefale meditasjon og trening på det sterkeste, for å få rensket opp i emosjonelt grums. Begge har enorme fordeler, og uten dem hadde jeg nok selv vært et totalt vrak nå.)

Anonym poster: ad44f93ffd241047f7d63fd6c6e857ec