Hva er det som feiler meg egentlig?

[Gjest Gjest]

Kanskje er det ingenting som feiler meg.

Uansett, dette kan bli langt og virke sytete så du er advart.

Jeg har alltid slitt med å få venner. Og ja, jeg har prøvd. Jeg er smilende, blid, hyggelig og tar initiativ. Allikevel får jeg ikke venner. Jeg har vel ca ett par venner nå, men tror de er på vei til å forsvinne fra livet mitt.

Kjæresten min er veldig sosial. Reiser ofte på "gutteturer". I løpet av dette vinter/vår-halvåret skal han på (foreløpig) 3 turer. Jeg er ikke bekymret for disse turene, vi har et godt forhold. Jeg reagerer så enormt fysisk når han forteller han skal reise bort. Jeg blir uvel, sint og sjalu. Ja, enormt barnslig. Jeg blir sint fordi jeg aldri får oppleve noe slikt selv. Jeg er over 30 og har aldri vært på tur med venner.

Samtidig så kjenner jeg at jeg innimellom ikke orker å forholde meg til folk/venner. Jeg blir stressa, nervøs og får nærmest prestasjonsangst.

Hva er det som feilier meg??!! Dette er jo fullstendig hyklersk; å ville ha venner men allikevel orker ikke å ha venner. Jeg har (forhåpentligvis) opplevd min kvote med svik fra ekser og tidligere venner. Jeg blir veldig fort såret og prøver desperat hele tiden å beskytte følelsene mine.

Jeg er møkklei av meg selv. Slik som nå; kjæresten er ute og sosial med venner, jeg sitter her hjemme og er utrolig rastløs, får lyst til å grine men samtidig så vet jeg ikke om jeg orker å gå ut og forholde meg til folk.

Jeg er så mye lei meg for tiden, blir utrolig sånn nedfor og sentimental. For så å plutselig føle meg utrolig glad og lykkelig uten at det har skjedd så mye i mellomtiden.

Vanskelig å forklare alt. Ble rotete og dette gir sikkert ikke et godt nok innblikk i hvor slitsomt alt dette er for meg.

Tar gjerne imot deres erfaringer, tips og råd.

[AnonymBruker]

_{Hei Ts!}

_{Jeg kjenner meg selv igjen ii mye av det du skriver, og jeg skjønner akkurat hva du mener.}

_{(Dette er ikke skrevet for å ta fokuset vekk fra ditt innlegg, men lurer på om du også har det slik som meg)}

_{Selv er jeg også alltid blid og hyggelig, og det jeg syns er rart med meg selv, er at: Ja jeg får venner, men når de blir kjent med andre, er det akkurat som at de bare glemmer bort meg, og heller er med de nye bekjente. Dette er da i skolesammenheng, jeg er 23 år og syns dette er vanskelig. Føler at jeg da blir kastet til side og at jeg ikke er bra nok. Har bare funnet ut at kanskje jeg bare bør holde meg for meg selv, for jeg blir like såret hver gang, og det skjer gang på gang og jeg har på enn måte lært meg å "godta" det... Selv om jeg ofte føler meg ensom.}

_{Håper du finner ut av det, en fra meg..}

Anonym poster: ad98ecdf107f345d3ede4dd922847559