Gjest ts Skrevet 1. februar 2013 #1 Skrevet 1. februar 2013 Jeg er så lei meg. Jeg er desperat etter et mer normalt liv, men jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse og vet godt at dette mest sannsynlig aldri kommer til å skje. Jeg kommer alltid til å være annerledes, og jeg vet ikke om jeg klarer å akseptere det. "Ikke med den innstillingen," tenker du kanskje. Men tro meg, jeg har prøvd. Jeg prøver hele tiden, og livet er en konstant kamp for meg hvor jeg hele tiden prøver å presse meg selv. Og hele tiden er det like vanskelig. Jeg blir så sliten av alt. Sliten og lei. Noen ganger lurer jeg på hvordan jeg skal klare å leve med denne forbannelsen. Noen ganger er det et levende mareritt. Jeg vil absolutt ikke dø, men samtidig ser jeg ingen lyspunkt i fremtiden heller. Jeg vet at jeg mest sannsynlig bare vil overleve, og ikke virkelig leve resten av livet mitt. Vet ikke hva som er vitsen med å skrive her, men. Det finnes ingen mirakelkur. Jeg må bare fortsette å kjempe meg igjennom enten jeg vil eller ikke.
AnonymBruker Skrevet 1. februar 2013 #2 Skrevet 1. februar 2013 Jeg er så lei meg. Jeg er desperat etter et mer normalt liv, men jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse og vet godt at dette mest sannsynlig aldri kommer til å skje. Jeg kommer alltid til å være annerledes, og jeg vet ikke om jeg klarer å akseptere det. "Ikke med den innstillingen," tenker du kanskje. Men tro meg, jeg har prøvd. Jeg prøver hele tiden, og livet er en konstant kamp for meg hvor jeg hele tiden prøver å presse meg selv. Og hele tiden er det like vanskelig. Jeg blir så sliten av alt. Sliten og lei. Noen ganger lurer jeg på hvordan jeg skal klare å leve med denne forbannelsen. Noen ganger er det et levende mareritt. Jeg vil absolutt ikke dø, men samtidig ser jeg ingen lyspunkt i fremtiden heller. Jeg vet at jeg mest sannsynlig bare vil overleve, og ikke virkelig leve resten av livet mitt. Vet ikke hva som er vitsen med å skrive her, men. Det finnes ingen mirakelkur. Jeg må bare fortsette å kjempe meg igjennom enten jeg vil eller ikke. Hva kan du gjøre for deg selv og din situasjon for å få en bedre hverdag eller hva ønsker du at andre kan gjøre for at du skal få det bedre? Anonym poster: 303d09ae068365ca2450a6516e81778a
AnonymBruker Skrevet 1. februar 2013 #3 Skrevet 1. februar 2013 Hvordan annerledes er du? Det er mange mange mange eksempler på "annerledes" mennesker som kommer i samme gruppe, og bare er seg selv og nyter seg selv og andre. Kanskje du bare ikke har funnet gruppen for deg enda? Anonym poster: fad0fba4334d97ce2f22ffae7ffdf851
AnonymBruker Skrevet 1. februar 2013 #4 Skrevet 1. februar 2013 Velger anonymknappen her. Jeg hadde i mange år diagnosen avhening pf,noe som var et sant helvete.Jeg turte aldri å være alene.Jeg greide ikke å ta en eneste avgjørelse på egenhånd, og har et par selvmordsforsøk bak meg når behandlerene mine byttet jobb,skulle ha barn osv. Men den diagnosen er nå slettet fra mine papier,så det jeg vil frem til er at det finnes håp! Jeg vet det ikke virker sånn nå.Hadde noen sagt det til meg for noen år siden hadde jeg bare ledd av de,men nå er jeg et bevis på at det er mulig. Anonym poster: 1d6cb4b5e67fa52a8debbb28ba27f9c6 1
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå