Redd for depresjon igjen

[AnonymBruker]

Slet før med tung depresjon, gikk på anti depressive, dopet meg og prøvde å ta selvmord. Klarte å ta meg sammen på egen hånd, og har i 7-8 år vært helt frisk (litt tungsinn til tider, men langt fra deprimert) Nå derimot merker jeg alle fare tegnene igjen... Apatisk som fy, sover halve døgnet minst, vil ikke lenger møte venner, samme gamle tanker om hvorfor jeg egentlig gidder det her. Det jeg lurer på er om noen kan gi meg noe tips til hvordan jeg skal ta meg sammen? Klarte det sist, men nå er jeg for apatisk til å klare det helt selv. Alle tips taes imot med takk :-)

Anonym poster: 5c3695e7bb87f0e45768edcfc24d28fd

[Steinar40]

Dette er en tung årstid og det blir lettere når våren nærmer seg.

Men ellers er nok å prøve å konsentrere seg på noen som interesserer, og å hold seg i litt fysisk aktivitet.

[AnonymBruker]

Sett på vekkeklokka, stå opp når denne ringer.

Ta en dusj og spis frokost før du går deg en tur.

Selv om dette nå kan virke totalt meningsløst, er det dette som funker.

Tenk minst 3 positive tanker hver kveld når hodet treffer puta.

Tanker om hva du liker, er takknemlig for, har lyst til å oppleve.

Du trenger ikke komme ned i svarteste helvete igjen selv om det virker slik nå, du kom deg ut av den forrige depresjonen ved egen hjelp, for en innsats!

Du har lært mye om kommet mye lenger siden da, så dette klarer du!

Anonym poster: c9bbde44cf0a8bf8fe125b61d6716709

[MarieC]

Høres ut som om du ikke bare bør ta deg sammen og klare dette alene. Du kan gå til en lege og be om henvisning til psykolog, jeg kan anbefale kognitiv terapi. Eller ring Mental Helse hjelpetelefon, du kan finne telefonnnummer på nett. De har også en e-post tjeneste der du kan skrive e-post, og få svar fra noen som vet mye om depresjon og angst.

Det viktigste: Ta vare på deg selv, ikke vær redd for å be om hjelp, livet blir etter min erfaring bra igjen etter depresjon.

[Gjest Gjest]

Jeg synes trening hjelper. Setter meg mål og utfordrer meg selv,,flytter fokuset over fra tomhet til mestring.

[Gjest Gjest]

Syns det er vsnvittig mange overfladiske tips her inne. Virker knapt som omfolk vet hva tung depresjon er. Når man er slik greier man ikke stå opp, man geier ikke nødvendigvis teening,man greier ikke snu tankemønster med et knips. Det er derfro det ER et problem, fordi msn ikke greier de tingene man vanligvis greier og orker.

Til ts: jeg har det også slik som deg. Og jeg sier det bare(og du vet det vel selv også) FÅ HJELP! Jeg tenkte alltid at jeg skulle greie å komme meg opp på egenhånd men gang på gang så gikk jeg i klisteret og ventet alt for lenge. Som resulterte i sykemeldinger, innleggelser og lang tid på å komme meg igjen.

Nå tar jeg signalene raskt og får hjelp raskt nok så skadeomfanget er minimalt og jeg fungerer greit men jeg er alltid obs når signalene kommer. Det virker dom om du er bevisst på dette selv men vet det er vanskelig å gjøre noe med.

Lykke til videre

[Steinar40]

Syns det er vsnvittig mange overfladiske tips her inne. Virker knapt som omfolk vet hva tung depresjon er. Når man er slik greier man ikke stå opp, man geier ikke nødvendigvis teening,man greier ikke snu tankemønster med et knips. Det er derfro det ER et problem, fordi msn ikke greier de tingene man vanligvis greier og orker.

Til ts: jeg har det også slik som deg. Og jeg sier det bare(og du vet det vel selv også) FÅ HJELP! Jeg tenkte alltid at jeg skulle greie å komme meg opp på egenhånd men gang på gang så gikk jeg i klisteret og ventet alt for lenge. Som resulterte i sykemeldinger, innleggelser og lang tid på å komme meg igjen.

Nå tar jeg signalene raskt og får hjelp raskt nok så skadeomfanget er minimalt og jeg fungerer greit men jeg er alltid obs når signalene kommer. Det virker dom om du er bevisst på dette selv men vet det er vanskelig å gjøre noe med.

Lykke til videre

Du bør kanskje fortelle TS hva du mener med å få hjelp i praksis?

[AnonymBruker]

Gå til psykolog/psykiater/lege, det er det jeg gjør og det var vel det du gjorde forrige gang.

Jeg klarer ikke dette på egenhånd, og selv om du klarer det så er det nok bedre å gå noen timer for mye til en psykolog enn for få.

Anonym poster: e3b356dab4cf91a33df61571ccffced2

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar! Jeg tenker kanskje jeg bør gå til psykolog ja, men flere ting som holder meg tilbake. Sist gang klarte jeg det selv, og vil liksom gjøre det nå også. Redd for at å snakke om det kan gjøre meg for selvmedlidende også. Samtidig, kanskje det er noen ting jeg ikke har bearbeidet, vært litt for sta og vil klare det på egenhånd kanskje.

Anonym poster: 9808a1c6dad910bc0292f560fe9668cc

[Gjest LineaAlba]

Tusen takk for svar! Jeg tenker kanskje jeg bør gå til psykolog ja, men flere ting som holder meg tilbake. Sist gang klarte jeg det selv, og vil liksom gjøre det nå også. Redd for at å snakke om det kan gjøre meg for selvmedlidende også. Samtidig, kanskje det er noen ting jeg ikke har bearbeidet, vært litt for sta og vil klare det på egenhånd kanskje.

Anonym poster: 9808a1c6dad910bc0292f560fe9668cc

Svelg denne stoltheten din, det kan hende du graver din egen grav på denne måten. Det beste er å gå før det blir for ille igjen. Det er kjempebra at du kjenner igjen faresignalene, og da må du være preventiv og ta tak i det med legen din før det baller på seg. Hvorfor ta sjansen?

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar! Jeg tenker kanskje jeg bør gå til psykolog ja, men flere ting som holder meg tilbake. Sist gang klarte jeg det selv, og vil liksom gjøre det nå også. Redd for at å snakke om det kan gjøre meg for selvmedlidende også. Samtidig, kanskje det er noen ting jeg ikke har bearbeidet, vært litt for sta og vil klare det på egenhånd kanskje.

Anonym poster: 9808a1c6dad910bc0292f560fe9668cc

Klarte du ting alene forrige gang? antidepresivene fikk du vel av psykiater? Og hvor bra gikk det egentlig når du prøvde å begå selvmord?

Ikke meningen å ta deg, men bare redd for at du ikke skal gå tilpsykolog pga stahet.

Anonym poster: e3b356dab4cf91a33df61571ccffced2

[AnonymBruker]

Veldig sant, men... Jeg husker de følelsene om tankene jeg bar før så godt, og det er så vondt å tenke på. Ved å snakke om det er jeg redd jeg går tilbake dit, unødvendig. At følelsene og tankene kommer til å bli sterke, selv om mye av det vil være fortid, at jeg ikke kommer til å klare å skille de. Vet ikke om dette høres logisk ut, mye tanker nå.

Anonym poster: 9808a1c6dad910bc0292f560fe9668cc

[AnonymBruker]

Jeg synes du bør komme deg til fastlegen og få resept på antidepressiva så snart som mulig. Ikke finn deg i å vente på time i tre uker, be om hastetime. Når du har hatt dyp depresjon før, vet du jo at jo lenger ned i myra du synker, jo vanseligere er det å komme seg opp. Det er ingen skam å prøve lykkepiller for å komme seg over kneika.

Anonym poster: 7ccda0783a45737b55586bf41c871fdc

[AnonymBruker]

Det er veldig bra at du oppfatter faresignalene og vil gjøre noe med det. Forstår at man helst vil klare seg selv, men for guds skyld, hadde du sagt det samme om du fikk kreft? Vi må huske på at depresjon er en sykdom og at den skal behandles av lege. Din første oppgave er å ta det steget å spørre om hjelp! Og nei, det er ikke slik at legen gjør all jobben. Det er det du som gjør til syvende og sist!!! Men det er viktig at du får rådene/legemidlene/oppfølgingen du trenger for å klare å gjøre en best mulig jobb selv.

Så dra til legen, be om antidepressiva om det fungerte bra sist, og skaff en henvisning til psykolog!

Anonym poster: 5a6a235b9d330df2018d6711818073c9