Gå til innhold

Livet som ufør er herlig


Fremhevede innlegg

Skrevet

For et grusomt liv hvis du aldri må jobbe for noe, bare sitte hjemme og få penger rett inn på kontoen..

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Jeg står i fare for å bli ung ufør pga psyken. Gleder meg absolutt ikke! Men godt å vite at om det kommer til det, så slipper jeg å tenke på hvor pengene til husleia skal komme fra. Og såklart (!!) skal jeg nyte tiden, må jo gjøre det beste ut av det man har så hvorfor kan ikke TS vær fornøyd med å sove til kl 13 (om h*n vil det), dra på shopping og kun drikke kaffe med vennene sine. Synes det er helt rett jeg! Og selv om man orker å gå på shopping i ny og ne, og orker å være sosial, så betyr ikke det at man har mulighet til å jobbe!

Jeg prøver nå å jobbe kun 10 timer i uka, mindre om psyken krangler, og det ser ut som det går til helvete rett og slett! Så jeg grugleder meg om jeg skal på ufør. Er jo ikke noe å hige etter, men heller det enn det livet jeg har nå :)

Anonym poster: c5ffde9a48f78d7817fd5660e5d8f7cb

  • Liker 1
Skrevet

Kjenner mange som skulle ønske de fikk trygd i stede for jobb.

Det er fordi de ikke kjenner det egentlige livet som trygdet. Hvem vil vel ikke helst bare kose seg med akkurat det en vil når en vil? Men slik er ikke det med mindre de ikke eier følelser. Man begynner å føle seg som en byrde, en kvise på samfunnet som samfunnet helst vil poppe. Det er ikke noe gøy. Er man ikke syk før man kommer inn de dørene så er man det etterpå, syk av mindreverdighet.

Anonym poster: 8e3e7dea8fc4a7fefe0f619776907322

  • Liker 1
Skrevet

Kjenner mange som skulle ønske de fikk trygd i stede for jobb.

Poenget ditt er?

Gjest Badebuksa
Skrevet

Så flott at du har et godt liv til tross for at du er syk!

  • Liker 3
Skrevet

jeg trodde også livet som uføre ville være chill, men etter å å ha blitt landgtidssykemeldt så virker det helt jævlig for vanlige mennesker. Jeg realiserte meg i stor grad gjennom jobb, det var også der jeg hadde mesteparten av mitt sosiale nettverk. Det er ikke så mye å finne på når man ikke er i jobb, dagene blir like og jeg har det generelt ganske kjipt. I tillegg vet jeg jo ikke om jeg kommer tilbake i jobb og da blir ting enda verre, skal dette være resten av livet mitt? Er også singel og tenker, nå får jeg aldri kjæreste igjen, vil jo ha en familie, men kan jo ikke gi hverken kjæreste eller barn det de trenger(ikke bare materielt, sliter psykisk).

Anonym poster: 465b35a6cf15f0202b2fb413c9fdba6a

Skrevet

Men ønsker dere ikke å jobbe? Og sefølgelig er det forskjell på situasjon, mange er jo faktisk så syke at det ikke er mulig. Men da man skriver at man har mye energi til shopping, venner, husarbeid, matlaging, hobbier og festing. Så er man vel så frisk at man i det minste kan jobbe noe?

Selv har jeg hatt sykdommen ME, vært så syk at ukens høydepunkt var å ta meg en dusj. Hele veien drømte jeg om å bli frisk nok til å jobbe. Kjempet for å bli frisk, så kjempet mot nav for å skulle få utdannelse, de ville uføretrygde meg, var jo mye enklere. Men nå studerer jeg, og klarer det bra, mesteparten av studiene får jeg ikke dekt av nav. Men det er helt greit, jeg nyter bare det å være frisk nok til å gå på skole, gleder meg til den dagen jeg skal starte å jobbe. Og håper virkelig at jeg er frisk nok til å jobbe fram til jeg blir 80 år.

  • Liker 1
Skrevet

Så flott for deg da... jeg og er ufør, og kunne gidd en arm og en fot for at resten av kroppen skulle fungert, så jeg slapp å sitte hjemme aleine 90% av året.

Tror ikke TS er seriøs.. MÅ jo være en spøk.

Skrevet

Men ønsker dere ikke å jobbe? Og sefølgelig er det forskjell på situasjon, mange er jo faktisk så syke at det ikke er mulig. Men da man skriver at man har mye energi til shopping, venner, husarbeid, matlaging, hobbier og festing. Så er man vel så frisk at man i det minste kan jobbe noe?

Jeg ønsker absolutt ikke å jobbe. Jeg har prøvd så mange ganger, og blitt sykere for hvert forsøk. Så nå slapper jeg av hjemme og setter pris på den helsa jeg har igjen. Jeg bruker gjerne tid på shopping, venner, husarbeid, trening osv. Jeg har ingen problemer med aktiviteter som jeg kan styre selv i forhold til dagsform og energinivå.

Anonym poster: d8c623575da81b8728184c259e7eea69

  • Liker 1
Skrevet

Jeg ønsker absolutt ikke å jobbe. Jeg har prøvd så mange ganger, og blitt sykere for hvert forsøk. Så nå slapper jeg av hjemme og setter pris på den helsa jeg har igjen. Jeg bruker gjerne tid på shopping, venner, husarbeid, trening osv. Jeg har ingen problemer med aktiviteter som jeg kan styre selv i forhold til dagsform og energinivå.

Anonym poster: d8c623575da81b8728184c259e7eea69

Men om du klarer alt det du nevner her, så må du da vel klare å jobbe i en redusert stilling ? Med mindre det er noe psykisk sykdom med i bildet da.

Gjest Funky Punk
Skrevet

Jeg har grått i seks år nå, når blir uførelivet herlig?

Er kjempeklar for det!

Anonym poster: 3707bdc1f443373c6e59730770971757

Er veldig klar for det jeg også

Å bruke hele dagen på husarbeide når man har så vobdt at man bare gråter er langt ifra noe morsomt. Men om man ikke bruker hele dagen på å holde sånn passe rent hjemme, så baller det på seg og man har dobbelt så mye å gjøre neste dag.

Ikke får jeg sove så lenge jeg vil heller, da jeg knapt får sove i det hele tatt. Og prøver jeg å sove litt på dagtid så er hode og kropp helt ødelagt i flere dager etterpå.

Gå på byen eller shoppe har jeg ikke kropp til...ikke økonomi heller for den saks skyld. Minstesats fra NAV er nok til å overleve, ikke leve.

Ikke så greit å miste nettverket, ikke føle seg samfunnsnyttig, ikke kunne stå på egne bein økonomisk, hele tiden bli uglesett på av andre og bli kalt lat og naver...så om livet som ufør er så herlig så er jeg veldig klar for å ta del i den gleden

  • Liker 1
Skrevet

Men om du klarer alt det du nevner her, så må du da vel klare å jobbe i en redusert stilling ? Med mindre det er noe psykisk sykdom med i bildet da.

Jeg kunne fint klart en redusert stilling hvis den var tilrettelagt. Men det er ingen som vil ansette noen som trenger tilrettelegging, og som i tillegg har en funksjonshemning som mange ikke forstår.

Anonym poster: d8c623575da81b8728184c259e7eea69

  • Liker 2
Skrevet

Jeg kunne fint klart en redusert stilling hvis den var tilrettelagt. Men det er ingen som vil ansette noen som trenger tilrettelegging, og som i tillegg har en funksjonshemning som mange ikke forstår.

Anonym poster: d8c623575da81b8728184c259e7eea69

Leste ikke alle innleggene, men du har prøvd å finne en stilling som er tilrettelagt ?

Nav pleier vel være veldig behjelpelig med sånnt

Skrevet

Hvorfor MÅ man gjøre seg sjøl til offer for å rettferdiggjøre at man er ufør? MÅ man ta på det triste fjeset hver gang man møter mennesker for å unngå å bli kallt snylter ?

Jeg syns det er helt greitt og se det positive i situasjonen ; kanskje har man slitt i mange år i arbeidslivet uten å finne noe man har helse til å greie. DA er det en god ting å få innvilget trygd og ha en forutsigbar inntekt .

Er det så vanskelig å godta da??

Skrevet

Leste ikke alle innleggene, men du har prøvd å finne en stilling som er tilrettelagt ?

Nav pleier vel være veldig behjelpelig med sånnt

Selvfølgelig har jeg prøvd. Nav har også prøvd. Problemet er at det er få som forstår funksjonshemningen min. F.eks så tar jeg ting veldig bokstavelig. Da blir gjerne arbeidsgivere fornærmet og mener at jeg prøver å være frekk. I stedet for å forstå at det er en del av min funksjonshemning.

Jeg har forsøkt vaskejobber, men er ikke rask nok. Butikkjobber, men misforstår for mye. Fabrikkjobber, men tåler ikke støynivået. Nav sin hjelp består bare i å finne flere arbeidsplasser som ikke fungerer. Og det kan jeg klare på egenhånd.

Anonym poster: d8c623575da81b8728184c259e7eea69

  • Liker 1
Skrevet

Selvfølgelig har jeg prøvd. Nav har også prøvd. Problemet er at det er få som forstår funksjonshemningen min. F.eks så tar jeg ting veldig bokstavelig. Da blir gjerne arbeidsgivere fornærmet og mener at jeg prøver å være frekk. I stedet for å forstå at det er en del av min funksjonshemning.

Jeg har forsøkt vaskejobber, men er ikke rask nok. Butikkjobber, men misforstår for mye. Fabrikkjobber, men tåler ikke støynivået. Nav sin hjelp består bare i å finne flere arbeidsplasser som ikke fungerer. Og det kan jeg klare på egenhånd.

Anonym poster: d8c623575da81b8728184c259e7eea69

Da så :) Fungerte det ikke så fungerte det ikke. Bra du trives som ufør da. *misunnelig*

Skrevet

må dere slutte å være så misunnelige, kg-moralister!

  • Liker 2
Skrevet (endret)

All denne jævla hestsen som uføre blir utsatt for vitner jo om at det er bra gjennomtrekk i toppen hos endel folk som på død og liv må spe eder og galle i disse trådene.

Jeg har slitt store deler av livet med angst, depresjon og selvmordstanker, jeg har vel vært rundt 1/7 av livet i terapi snart, sosial arbeidere, psykologer, psykiatere og alle inkludert fastlegen min sier at jeg er en person som har problemer som er av karakterologisk art kan man si, er livredd for å ikke strekke til, har ikke mye erfaring fra arbeidslivet, det demrer, jeg klarer ikke forholde meg til mange ting og personer, selvtilliten er minimal, alltid levd alene som i singel, har sagt nei til mange søte jenter som vil bli bedre kjent med meg, liker ikke at folk tar på meg, se dem i øynene er konfliktsky, kan snakke med meg selv høyt etpar timer til dagen, gå rundt på gulvet osv osv, jeg går på AAP i disse dager, men jeg vil ha kontakt med NAV, håper på praksisplass en gang i fremtiden, får se når det blir og hvordan det går.

Jeg ønsker å jobbe dersom jeg kan det, men jeg kan ikke jobbe med hva som helst, det må være noe som får hjernen til å svive dersom jeg klarer det, jeg har prøvd meg i arbeidslivet tidligere men gardinene går FORT ned, problemer med søvn tenker hele tiden og er nervøs, mange ganger tenker jeg at jeg kunne leve resten av livet inne i huset, jeg har vært kapabel alltid flink på skolen, den snille stille gutten som alltid satt bak i klassen men aldri sa noe, "lille proffesoren" som noen sa, selv om jeg kunne svare på ting ingen andre kunne eller ville svare på, livet har blitt mer og mer snevert for meg, jeg har høy utdannelse og har slitt på universitetet og jeg vil i jobb, bruke potensialet som jeg håper er der en eller annen plass, bruke hodet, vokse meg oppgaven, utvikle meg som person, jeg vet ikke om jeg klarer det, to av mine terapeuter har snakket om Asperger syndrom for min del, jeg er enig i det og ser altfor mange likheter i meg og mitt liv til at det kan oversees, diagnosen rykker kanskje nærmere men jeg vil prøve meg først i det regulære arbeidslivet og selv med diagnosen er det ikke sikkert jeg blir ufør, jeg vet at endel med diagnosen er det og jeg tror jeg FORSTÅR hvorfor.

Det å klare seg selv, kunne forsørge seg selv, ha en god jobb, tjene greie penger er jo ikke noen selvfølge, noen faller hardt og langt utenfor, jeg er ikke ufør enda men jeg ligger i gråsonene, alt jeg har gjort på skolen, utdannelsen min som tok mange år diplomet jeg har, skal alt det "være forgjeves" slik at jeg som potensiell ufør skal risikere å ta dritt fra folk som faen ikke forstår noen ting, til det sier jeg "glem det og dra til helvete".

Dersom det skulle ende opp med at jeg blir ufør senere så vil det kanskje knuse meg som person, jeg VET at jeg vil ha gått time på time med tanken i bakhodet om alt det som har "vært forgjeves" et skadeskutt liv med få muligheter å enda færre oppfylte drømmer som tidligere godt kan ha vært oppnåelig.

Skulle jeg være så uheldig å bli ufør så vil jeg være sjeleglad for at jeg bor i Norge som faktisk vil gjøre det mulig at man kan ha ett liv selv om man ikke er "som alle andre", det som mange ikke evner å forstå her i Norge virker det som, og det er viktig å vite, det å være ufør og grunnene til dette er faktisk noe som er jævlig personlig, jeg tror ikke det er noe som går inn i hodet til mange som er på disse trådene.

Endret av Equinox
  • Liker 3
Skrevet

Poenget ditt er?

Bare et annet spørsmål til deg Yme. Jobber du i tillegg til trygden du får?

Anonym poster: 324a8637e506233e1f4ab05cd07ab050

Skrevet

Livet mitt som ufør er herlig på den måten at jeg nå slipper å lure på hva slags tiltak/utplassering/omskolering/kurs jeg nå skal starte opp på, bare for at NAV enda en gang vil se om jeg ender opp sykmeldt pga div infeksjoner og betennelser. Den bekymringen slipper jeg nå.

Livet med RA er bare helt vidunderlig :sarkasme:

Anonym poster: 7cdb558278f69df386c9dfc8a95f53e3

  • Liker 1

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...