Panikkanfall? Erfaringer?

[Gjest Pusa]

Jeg har slitt med depresjon siden desember ifjor. Jeg er klar over at det høres sutrete ut,men når jeg fikk vite at jeg ikke fikk feire julen sammen med familien,gikk det nedover for meg. Siden jeg alltid har jobbet i butikk har jeg alltid vært redd for at det skulle skje,og nå var det min tur å sitte alene i jula. Familien min bor på en annen kant av landet,og det er ikke bare bare å komme seg hjem til mor. Kollegaene mine har familiene sine i byen.

Jeg gråt meg i søvn hver natt og fikk aldri sove mer enn to-tre timer natta. Når jula kom og jeg skulle jobbe ble dette bare værre. Jeg sluttet å spise (rent bortsett fra det min samboer tvang i meg) og hadde ikke energi til å være sosial lengre, hadde mageknip og hodepine hele dagene. Jeg jobber 100% og i juletider er det helt vanvittig travelt på jobben, 8-9 timer med stress hver eneste dag i en måned.

Dette roer seg vanligvis når julaften er overstått. Jeg savnet familien min veldig og gråt hele dagen. Jeg gruer meg veldig til å dra på jobb og det hender jeg gruer meg så mye at jeg kaster opp.

Når jeg fikk influensa og 40 i feber gikk jeg til legen og fikk sykemelding på en uke. Noen dager senere hadde jeg time hos min fastlege som mente jeg hadde en mild depresjon som følge av stress og lite hvile, og sykemeldte meg en uke til, og jobb i 50% uka etter, altså denne uken. Igår morges skulle jeg tilbake på jobb. Etter tur med hund og et glass vann til frokost skulle jeg bestille bussbillett på mobilen og begynte helt ut av det blå å hyperventilere. Jeg ble helt nummen i hender og føtter, med prikkende følelse i fingertuppene. Jeg gråt og hyperventilerte, hylte og skreik i redsel. Jeg skjønte ingenting, en frykt kom over meg som jeg aldri har kjent før. Min samboer kom løpende til og holdt meg, og prøvde så godt han kunne å roe meg ned. Når det verste var over fikk jeg en dundrende hodepine som jeg gikk med resten av dagen.

Etter hva jeg har lest på nett var dette et panikkanfall. Jeg karet meg på jobb og prøvde så godt jeg kunne å holde meg for meg selv. Sjefen min var sur for at jeg hadde vært syk så lenge og gravde og spurte hvorfor jeg var syk? Hva slags type syk jeg hadde vært og hvorfor i all verden jeg bare kunne jobbe 50%. Jeg sa rolig ifra om at dette er så privat at jeg ikke vil snakke om det. Hun har jo faktisk ingen rett til å vite hvorfor jeg er syk. Responsen hennes var at privat er ingen grunn til å være sykemeldt.

Jeg vil bare dele dette med noen og håper noen har erfaringer de kan dele med meg. Jeg hadde depresjon noen år tilbake,men det var slett ikke sånn som nå og gikk over etter en kort sykemelding og nedtrapping av jobb.

Jeg er livredd for å få et slikt anfall igjen, enn om jeg får det på bussen/ute blandt folk? Kan dette skje? Jeg blir nødt til å dele dette med sjefen og de ansatte i nærmeste fremtid, og mest sannsynlig blir jeg nødt til å si opp jobben min. Sålangt føler jeg ikke at jeg møter annet enn motstand fra den kanten og jeg orker ikke ha det sånn som dette lengre.

[AnonymBruker]

Hei. Det er litt vanskelig å si, men det høres ut som et panikkanfall. Jeg vil anbefale deg å snakke med legen din om det. Det er ikke lett å være psykisk syk og være i jobb samtidig. Men strengt tatt så er det ingen på arbeidsplassen din, ikke en gang sjefen, som har rett til å vite om hva som feiler deg.

Anonym poster: 957339fccb9c4ab33ffb1d6eb9bfc7d6

[AnonymBruker]

Stakkar deg, dette var trist å høre! Jeg forstår så altfor godt hvordan du har det, har hatt det slik selv de siste månedene.

For det første så høres denne sjefen motbydelig ut. Hun har ingen rett til å vite hvorfor du er syk og hva slags sykemelding du har.

Det er nok et typisk panikkanfall du har hatt. De er helt grusomme å ha og det er vanlig som du sier at man er redd for at det skal gjenta seg (spesielt ute blant folk). Dette må du snakke med legen din om! Det er viktig! Om man gruer seg for nye anfall, kan det være med på å forsterke de negative følelsene og på den måten øke sannsynmligheten for nye anfall. Denne frykten er vanskelig å stå alene med, så snakk om det med de du føler deg trygg på, del så mye du orker( i alle fall til legen)! Du må i alle fall vite at anfallene i seg selv ikke er farlige på noen måte selv om det kan være svært ubehagelig. Hjertebank, svimmelhet, prikking/nummenhet osv er angstsymptomer og ikke tegn på at du holder på å dø eller har en alvorlig somatisk lidelse. Det kan være lurt at du leser mer om dette på nett/i bøker for å bedre forstå de kroppslige reaksjonene.

Det kan være svært vanskelig å bli bedre fra depresjonen/angsten din dersom du er i et dårlig arbeidsmiljø dagen lang, så diskutér med legen din om muligens forlengelse av sykemelding (100%) en periode til. Det virker som om du har en forståelsesfull lege, så bare vær fullstedig ærlig med h*n og fortell hvordan du har det på jobb/før/etter jobb.

Lykke, lykke til i alle fall!

Anonym poster: ec1dea12de645cd238a51bd12d91b53e