Flere som ikke passer inn?

[solch]

Jeg sliter også med å finne tilhørighet i samfunnet. Føler meg annerledes. Jeg er derimot den personen som lett får seg venner og slikt, og jeg er nok en person de fleste liker å omgås. men føler meg likevell ganske ensom fordi jeg føler de som regel er på en litt annen planet enn meg.

Føler meg av den grunn ganske alene i denne verden. Og trives aller best i mitt eget selskap igrunn. Mennesker går meg som regel før eller siden på nervene uansett.

MEN, i høst, da møtte jeg en, og personlighetsmessig minner han meg mest om tvillingen min. Vi er på en måte ganske forskjellige, men han har den samme tilstedeverelsen og holdningen i livet som jeg trodde kun jeg hadde. Han må være det første mennesket jeg føler jeg ikke får nok av. Så, ja, jeg er kanskje ikke så alene i denne verdem likevel. Vi er så like, at jeg kan nesten ikke tro det. Så, joda, da har vi hverandre i det minste.

[AnonymBruker]

Spennende tema

Anonym poster: ba66a962eed66d86459f6882cc2b43cc

[AnonymBruker]

Det bekymrer meg at såpass mange nå til dags går rundt og fokuserer på hvordan de skiller seg ut fra andre. Jeg tror nesten DET er selve sykdommen!

Tror det handler mye om hvilket forhold man har til seg selv og sine tanker.

Ta f.eks. de håndballjentene som sitter på første rad og snakker sammen. Har de det nødvendigvis godt med seg selv bare fordi de har valgt - eller lært - å være sosiale? Nei. Det dårlige forholdet de har til seg selv gir seg kanskje bare utslag på andre måter. Kanskje ved at de blir bitchy og sjefete, eller kanskje fordi de går på tvers av hva som egentlig kjennes riktig for dem, fordi de er redde for hva som skjer hvis de ikke strever for å høre til. Eller de vet ikke hvem de er uten sin sosiale maske. Det trenger ikke å være bedre eller verre, det er bare en annen variant som bunner i det samme.

Hvis man vil være lykkelig så fokuserer man heller på hva man har til felles med andre, enn hva som skiller en fra. Gammelt visdomsord fra min professor.

"Først trodde jeg at de var lykkelige fordi de var sosiale. Så oppdaget jeg at de var sosiale fordi de var lykkelige"

Anonym poster: e7039fe7119c7a8a6b6804ccd724f68c

[Gjest Valiumsjunkie]

"Først trodde jeg at de var lykkelige fordi de var sosiale. Så oppdaget jeg at de var sosiale fordi de var lykkelige"

Anonym poster: e7039fe7119c7a8a6b6804ccd724f68c

Veldig bra! Det er sant også, noe jeg har erfart ganske nylig. Jeg må forstå ting før jeg kan forstå det, jeg klarer aldri å forstå at "ting bare er sånn", må forstå det på den kjipe, harde måten, først da gir det mening.

Har også erfart at i gode perioder fungerer snakketøyet, og jeg får _lyst_ til å ta kontakt med andre mennesker, elsker kontakten. Når jeg føler meg dårlig igjen bebreider jeg meg selv for at jeg ikke har lyst til å prate, for det er jo det "alle" gjør og vil. Nå begynner jeg derimot å forstå at det er greit å føle at jeg ikke vil prate en dag, og at det er helt normalt når man føler seg deprimert.

Endret 29. januar 2013 av Valiumsjunkie

[AnonymBruker]

Veldig bra! Det er sant også, noe jeg har erfart ganske nylig. Jeg må forstå ting før jeg kan forstå det, jeg klarer aldri å forstå at "ting bare er sånn", må forstå det på den kjipe, harde måten, først da gir det mening.

Har også erfart at i gode perioder fungerer snakketøyet, og jeg får _lyst_ til å ta kontakt med andre mennesker, elsker kontakten. Når jeg føler meg dårlig igjen bebreider jeg meg selv for at jeg ikke har lyst til å prate, for det er jo det "alle" gjør og vil. Nå begynner jeg derimot å forstå at det er greit å føle at jeg ikke vil prate en dag, og at det er helt normalt når man føler seg deprimert.

og det kommer fra en barnebok(husker ikke navnet,dessverre).

Sånn er det med meg og,spesielt når det har pågått så lenge at jeg føler meg ukjent i samfunnet generelt og har flat helt ut. Har også lavere toleranse for de som er frekke og bitchy,enten mot meg eller mot andre. Jeg kom meg ikke ut av sengen i dag for å høre noen baksnakke en uskyldig stakkar fordi de er sjalu for et eller annet. Av og til kan det å tvinge seg selv i en sosial situasjon når du ikke orker å være der, gjøre galt verre

Anonym poster: e7039fe7119c7a8a6b6804ccd724f68c

[Gjest Leirviking]

Kjenner meg igjen i det du skriver, TS.

Selv er jeg innerst sosial og utadvendt, men de senere årene har jeg noen perioder hvor jeg isolerer meg litt og trekker meg unna bekjente. Har i tillegg helseangst (hypokondri) så til tider kan det være vanskelig å omgås andre, fordi jeg selv stresser såpass mye.

Det er nok mange i samfunnet våres som føler de ikke helt passer inn.

[AnonymBruker]

Vil ikke at tråden skal dø ut

Spennende tema, synes jeg!

Anonym poster: ba66a962eed66d86459f6882cc2b43cc

[BunnyBlue]

Ingen som har forslag til hvordan man kan tilpasse seg samfunnet da? Eller hvordan man kan akseptere og være fornøyd med livet generelt, til tross for at man ikke er slik man helst ville vært?

[Singha]

Ingen som har forslag til hvordan man kan tilpasse seg samfunnet da? Eller hvordan man kan akseptere og være fornøyd med livet generelt, til tross for at man ikke er slik man helst ville vært?

Det er jo ganske enkelt. Slutte å bry seg om hva andre mener. Kjempeenkelt!

Det store problemet med å ikke helt passe inn er at det gjerne hindrer en fra å nå en del mål en kanskje har. Om en ikke passer inn men samtidig klarer å nå de målene en har er det jo ikke noe problem i det hele tatt. En måte å bli mer fornøyd på vil være å nedprioritere målene man ikke kommer til å klare i den situasjonen man er i når man er litt på siden av samfunnet. Om man har andre mål som man kan bruke mer tid på kan det virke.

Det er vel egentlig det jeg har endt opp å gjøre med mitt liv. Det har ført til at ting jeg har hatt lyst å gjøre som å spille alt for mye dataspill og å reise rundt å se verden er det jeg har brukt livet mitt på. Jeg har også klart å begynne å studere igjen, for å tvinge meg selv til å ikke måtte være fastlås i en dårlig betalt jobb resten av livet, og for å nå ett mål jeg hadde når jeg var ung. Utdannelse. Målet som jeg ikke føler jeg får til, og er stygt redd for at jeg aldri kommer til å klare siden jeg ikke passer inn, er å få meg kjæreste og barn.

Bakdelen med å ha dette som et mål jeg på mange måter har gitt opp er jo at nettopp den frukten henger veldig høyt og glinser veldig mye og tidvis får alle de andre fruktene til å være smakløse og lite interessante.

[Katniss]

Jeg føler meg som en slags "in real life" versjon av Sheldon Cooper.

[Singha]

Er du like smart?

[Katniss]

Er du like smart?

Man kan alltids drømme. Er ikke i nærheten. Men jeg har mine "hobbyer" som jeg er ekspert på.

[Singha]

Men Sheldon er søt da. Det er sikkert du og. (Og jeg tror mange ofte føler seg som Sheldon. Gudene vet at jeg gjør det).

[Katniss]

Men Sheldon er søt da. Det er sikkert du og. (Og jeg tror mange ofte føler seg som Sheldon. Gudene vet at jeg gjør det).

Hvordan da?

[Gjest Yellow Taxi]

Jeg føler meg som en slags "in real life" versjon av Sheldon Cooper.

1+. Eller, jeg har blitt fortalt det... Ingen identisk hukommelse da desverre.

[Gjest Mandalas]

Tok nettopp en test jeg fant på nett. Min score var 25

http://www.aspergers...t/#.UQTnMaOUnJs

Anonym poster: e3c0baaf5804539bdc75fd841a17e189

34 fikk jeg!

Jeg har også alltid følt at jeg ikke passer inn. Jeg vet aldri hva jeg skal si eller gjøre, klarer ikke småsnakke, og det faller seg aldri naturlig for meg å "bare gå bort til noen". Uansett om det er bekjente, kolleger eller hva.. Jeg trekker meg ofte unna sosiale situasjoner pga min inkompetanse.

Da sønnen min fikk diagnosen autisme syntes jeg alle brikker falt på plass. Jeg fikk til og med time hos en psykiater. Men han hadde bestemt seg på forhånd. På de deltestene jeg hadde avvik- bra eller dårlig i forhold til "normalen" - så sa han bare at det ikke kunne regnes med siden jeg sikkert var trøtt og sliten etter så mange timer med testing..

Etterhvert som jeg har blitt eldre, har jeg innfunnet meg med situasjonen. Jeg har to venninner som jeg finner på ting med, men tror aldri jeg får flere. Jeg har ikke nubbsjans å tolke små forandringer eller nyanser i et ansikt, og der mister jeg mye av kommunikasjonen føler jeg.

Jeg tror det er veldig lett å føle seg utafor i dagens samfunn. Er man introvert, er man ikke som normen. Alt legges opp til at man skal være så sosial, glad i å være sosial, klare å være sosial, selge seg selv and so on...

Endret 4. februar 2013 av Mandalas

[Gjest taco1]

Jeg føler meg ikke som Sheldon Cooper.

[Katniss]

Hvilken tv/film figur føler relaterer dere til?

[Singha]

Hvordan da?

Jeg klarer ofte ikke se hva folk egentlig sier, gjør eller mener før lengre tid etterpå. I sosiale settinger. Jeg aner ikke hvordan jeg egentlig skal snakke til folk. Ulikt fra Sheldon så bryr jo han seg faktisk ikke om det. Eller tenker ikke over det. Så kanskje jeg ikke egentlig ligner allikevel.

[Katniss]

Jeg klarer ofte ikke se hva folk egentlig sier, gjør eller mener før lengre tid etterpå. I sosiale settinger. Jeg aner ikke hvordan jeg egentlig skal snakke til folk. Ulikt fra Sheldon så bryr jo han seg faktisk ikke om det. Eller tenker ikke over det. Så kanskje jeg ikke egentlig ligner allikevel.

Skjønner. Jeg bryr meg også om at jeg ikke helt får det til med mennesker. Må være deilig å leve "ignorance is bliss" og ikke være klar over at man ikke får det til.