Flere som ikke passer inn?

[AnonymBruker]

Har alltid gode grunner til å droppe lunsj feks. Hvis noen på jobben forstyrrer meg i arbeidet for å snakke om private ting blir jeg bare irritert.

Jeg klarer enkelt og greit kun å bry meg om folk i kriser. I deres "vanlige liv" har jeg lite å bidra med liksom

Anonym poster: e3c0baaf5804539bdc75fd841a17e189

Men da kan du ikke klage på at venninner ikke ringer og ber deg med på cafe / kino / vors / osv osv heller? (slik som andre her har klaget over / gir inntrykk av at de føler seg alene og vil ha vennskap) Da blir man faktisk overlatt i større grad til seg selv.

Det blir litt som å ha lyst på en rådyr genser uten å ville jobbe for å få penger til den. Da kan man ikke sitte og klage heller ???????

Anonym poster: b58c47b04760b2acb08eebb096b2ea8f

[Gjest Yellow Taxi]

Men hva funker best for deg da, Yellow taxi? Trives du best med mennesker som er litt slik som deg, eller trives du godt sammen med utadvendte mennesker som skravler masser?

Jeg er egentlig bare med min partner og vi er veeeldig like. Har ikke særlig interesse av å ha venner så jeg er nok ikke slik du beskriver i forhold til å ville ha vennnskap "men ikke være villig til å jobbe for det". Ikke at jeg trodde man skulle måtte jobbe for vennskap, men det er en annen sak.

Jeg har absolutt møtt utadvente mennesker som er skrudd sammen slik at de kan skravle med meg selvom jeg ikke nødvendigvis sier så mye, uten at de virker brydd av den grunn. De har heller hyppig kommentert at jeg er en merkelig og artig skrue. Men det fungerer ikke som vennskap uansett, fordi slike mennesker ikke er interessert i å sitte rolig og se en film bare oss to eller chate på facebook. De skal ha meg med på fest med 50 andre, eller ut på byen, spise middag eller bare henge sammen med 2-3-4-5 andre mennesker i tillegg og det har jeg ingen interesse av.

[crystalcharm]

Er også "annerledes" i den forstand at jeg er veeeldig høysensitiv, velutviklet intuisjon og svært empatisk. Jeg var også født med naturlig talent i både kunst og musikk enn de "andre barna", takk gud for det, at jeg er flink i noe. Jeg skjermet meg alltid for situasjoner som presset meg emosjonelt, jeg f.eks hylgråt når jeg skulle til barnehagen. Foreldrene mine skjønte ikke hvorfor? Og de fikk ikke noe ut av meg heller. Jeg var bare ute etter å gjøre ting som føles godt for sjela mi. Gjennom kunst og musikk. Var alltid etter å binde meg med sjelslivet mitt. Dette får jeg ikke noe ut av i samfunnet og alle forventningene jeg burde være for å passe inn i et A4 liv. ""Som alle de andre barna"".

Barneskolelæreren min sendte meg f.eks til skolepsykolog for å finne ut hva det var som var galt i meg men han fant ingenting?!?! Folk er alltid ute etter å sette deg i BÅS!!! Også hadde jeg alltid imot sosialt strukturerte systemer som skoler og diverse, hvor systemet alltid kom foran mennesker. Slikt nærmest nektet jeg å forholde meg til, fordi det føltes så GALT. Derfor gikk det ikke bra med VGS da jeg fikk mer forståelse innsikt av hvordan systemene foregikk, det har aldri gitt noen mening for meg. Mange av lærerne jeg har hatt var noen idioter og manglet empati og ville IGJEN sette meg i bås som "dum og lat". Noe jeg absolutt ikke var, fant ikke noe grunn til hvorfor skolen skulle bevise meg om jeg er det eller ei...

Når det gjelder venner hadde e heldigvis alltid hatt noen opp igjennom barndommen og ungdomsårene.

Det var slik når jeg først binder meg til folk fikk jeg alltid uvanlige gode, ærlige, genuine, morsomme, varme og tette vennskap ut av det Men det var kun med de få "utvalgte" jeg følte var like ærlige og åpne som meg selv! Så har den egenskapen der. Har aldri vært en spesielt utadvent person heller... Men selvfølgelig, etterhvert som folk splittet seg og begynte på nye skoler mistet jeg mer og mer kontakten med barndomsvennene. Men takker alltid for vennskapene jeg hadde, minnene ligger varmt i hjertet <3

Nå derimot, har jeg flyttet til hjembyen til typen laaangt unna og bodd her i nesten 2 år så mistet jeg kontakten med mange av vennene mine og sliter mye med å finne nye og likesinnede Har bare små vennskap utifra typen sine kompiser, de har damer også men fikk ikke noe god kjemi med dem og de stiller seg overhodet ikke interessert i meg eller min bakgrunn selv om jeg gjør det tilbake... Fulgte ikke hjertet mitt når jeg takket ja til å flytte hit heller, så ser på det som en konsekvens fra det at jeg aldri følte en tilhørlighet her in the first place, kun pga jeg ville være med den kjære kjæresten min. Nå er jeg mer ensom enn noengang før... Går nå fortsatt på skolen og prøver så godt jeg kan å akseptere at jeg bare MÅ på skolen uansett hva jeg "tror eller føler". Har kun typen her og det begynner tilogmed å gå han på nervene fordi det går utover han at jeg har det så trist akkurat nå :/

Prøver også å kurere den alltids dårlige selvtilliten min ved å gjøre "alternative" aktiviteter for å balansere meg selv for å komme meg helskinnet og sterk ut fra denne situasjonen. Gjennom meditasjon og yoga faktisk! Der får jeg også kontakt med sjelslivet mitt og føler og lærer mer og mer om den verdien jeg egentlig har som ligger der inne, og i NUET. Prøver å unngå å basere meg selv utifra hva andre tror om meg. Det har gjort underverker for meg Jeg gjør fortsatt ting som føles rett for meg, fysisk aktivitet, naturen, musikk og kunst har alltid vært sentralt i livet mitt. Har mer innsikt nå enn noengang før selvom jeg er i en shitty situasjon akkurat nå!

Endret 27. januar 2013 av crystalcharm

[Cata]

Men aller helst er det best om du bare klarer å få til å spørre folk om hvordan det går (det sees faktisk på som et generelt spørsmål og er ikke det samme som å spørre om "hvor mange har du hatt sex med?!"

Beklager hvis jeg virker litt frekk nå, jeg blir bare så engasjert ! :D

Anonym poster: b58c47b04760b2acb08eebb096b2ea8f

Neida, ikke frekk. Jeg lar meg også engasjere. For meg er det en selvfølge at det folk vil jeg skal vite, det forteller de meg uoppfordret. Det er fullstendig ulogisk at jeg skal måtte spørre. Må jeg det, så er det jo noe de i utgangspunktet ikke vil fortelle meg, ikke sant?

Og nå virker jeg som jeg går i forsvarsposisjon, men jeg gjør ikke egentlig det. Kommunikasjon er en toveis greie så jeg vil gjerne at dere som forsvarer "spørring og graving" tenker over det jeg sier nå, neste gang dere møter en som meg som ikke spør om noe som helst. Vi vil ofte sette stor pris på at dere bare begynner å snakke om det dere er opptatt av. Siden dere er de sosiale så vil dere trolig merke det ganske fort om vi faktisk lytter interessert eller om vi lytter av høflighet.

For oss som ikke har disse flertallsmønstrene innbakt i personligheten så er vi avhengige av å lese læreboka hver gang. "Hva forventes av meg i denne situasjonen?" For dere som elsker å være sosiale og omgås folk så bør det være enklere å omgås oss som er utenfor normen, for dere har "det sosiale aspektet" innebygd. Vi må lære det.

[AnonymBruker]

Men da kan du ikke klage på at venninner ikke ringer og ber deg med på cafe / kino / vors / osv osv heller? (slik som andre her har klaget over / gir inntrykk av at de føler seg alene og vil ha vennskap) Da blir man faktisk overlatt i større grad til seg selv.

Det blir litt som å ha lyst på en rådyr genser uten å ville jobbe for å få penger til den. Da kan man ikke sitte og klage heller ???????

Anonym poster: b58c47b04760b2acb08eebb096b2ea8f

Nei, det gjør jeg ikke heller. Jeg synes det er veldig behagelig å bare være sammen med min partner. Han og jeg er veldig like, som Yellow Taxi sin.

Anonym poster: e3c0baaf5804539bdc75fd841a17e189

[AnonymBruker]

Jeg er egentlig bare med min partner og vi er veeeldig like. Har ikke særlig interesse av å ha venner så jeg er nok ikke slik du beskriver i forhold til å ville ha vennnskap "men ikke være villig til å jobbe for det". Ikke at jeg trodde man skulle måtte jobbe for vennskap, men det er en annen sak.

Jeg har absolutt møtt utadvente mennesker som er skrudd sammen slik at de kan skravle med meg selvom jeg ikke nødvendigvis sier så mye, uten at de virker brydd av den grunn. De har heller hyppig kommentert at jeg er en merkelig og artig skrue. Men det fungerer ikke som vennskap uansett, fordi slike mennesker ikke er interessert i å sitte rolig og se en film bare oss to eller chate på facebook. De skal ha meg med på fest med 50 andre, eller ut på byen, spise middag eller bare henge sammen med 2-3-4-5 andre mennesker i tillegg og det har jeg ingen interesse av.

Skjønner. Jo, jeg føler at jeg har "jobbet hardt" for de vennskapene jeg i dag har, på den måten at jeg har vist interesse, brydd meg, vært tilstede når vi møtes og gitt av meg selv i samtaler. Jeg synes det har tatt både tid og arbeid å oppnå en så bra relasjon som jeg har til noen av de i dag. Det er vanskelig å bry seg veldig om en person akkurat i det man møtes, men etter å ha blitt kjent over noen år, så bryr jeg meg veldig om de, nesten på samme måte som en kjæreste (bare uten de romantiske følelsene).

MEN jeg har et annet spørsmål! Du trenger ikke å svare hvis du synes det blir for personlig eller noe, jeg ble bare nysgjerrig da du sa at du og partneren din var veldig like i personlighet.

HVA hvis / når dere får barn? Tror du det vil være naturlig for deg / dere å småprate med ungen? Å smile masse? Å kjatre om ubetydelige ting?

For dette har jeg lurt veldig på i forhold til venninnen min. Jeg ser liksom for meg at hun ikke prater eller smiler til en eventuell unge (stimulerer den), at hun bare kler på den med et mutt ansiktsuttrykk og ikke svarer hvis den "babler" om uinteressante ting. Nå kunne det jo hende kanskje mannen hennes var mer sosial og kunne tatt seg mer av den biten. Men hva hvis begge er slik? Vil det påvirke ungen?

Anonym poster: b58c47b04760b2acb08eebb096b2ea8f

[AnonymBruker]

Men da kan du ikke klage på at venninner ikke ringer og ber deg med på cafe / kino / vors / osv osv heller? (slik som andre her har klaget over / gir inntrykk av at de føler seg alene og vil ha vennskap) Da blir man faktisk overlatt i større grad til seg selv.

Det blir litt som å ha lyst på en rådyr genser uten å ville jobbe for å få penger til den. Da kan man ikke sitte og klage heller ???????

Anonym poster: b58c47b04760b2acb08eebb096b2ea8f

En annen liten ting... Det kan virke som dere sosiale folk ikke kan fatte og begripe hvordan det i himmelens navn IKKE er gøy å dra på café, shopping o.l.

Vet ikke om det gjelder for alle, men jeg som definitivt ikke er sosial har i det minste kommet til kort med at det visstnok er slikt som er artig - for andre.

Noen lider sikkert og føler seg ensomme, men slik livet burde være etter en gitt norm er bare ikke for meg.

Og det er helt ok. Forstå dét den som kan

Anonym poster: e3c0baaf5804539bdc75fd841a17e189

[Gjest Yellow Taxi]

MEN jeg har et annet spørsmål! Du trenger ikke å svare hvis du synes det blir for personlig eller noe, jeg ble bare nysgjerrig da du sa at du og partneren din var veldig like i personlighet.

HVA hvis / når dere får barn? Tror du det vil være naturlig for deg / dere å småprate med ungen? Å smile masse? Å kjatre om ubetydelige ting?

For dette har jeg lurt veldig på i forhold til venninnen min. Jeg ser liksom for meg at hun ikke prater eller smiler til en eventuell unge (stimulerer den), at hun bare kler på den med et mutt ansiktsuttrykk og ikke svarer hvis den "babler" om uinteressante ting. Nå kunne det jo hende kanskje mannen hennes var mer sosial og kunne tatt seg mer av den biten. Men hva hvis begge er slik? Vil det påvirke ungen?

Det syns jeg er veldig lite gjennomtenkt og fordomsfult av deg å anta. Verdens fremste ekspert på Asperger sier at hvis du vil se et barn med Asperger helt symptomfri så lukk døra til rommet til ungen og la dem være i fred, eventuelt putt dem inn i et isolert miljø sammen med andre asperger-unger. Dette er noe som er generaliserbart til andre introverte også. Når jeg sier at jeg og min partner er veldig like og ikke har behov for noen andre betyr ikke det at vi sover på hvert vårt soverom, sitter som stein-annsikt i hver vår ende av stua og veksler et par ord med hverrandre om dagen. Vi er alltid sammen og om ikke annet har vi bare blitt kritisert fordi folk mener det ikke kan være sunt å tilbringe så mye tid sammen. Litt som Carl og Eli Hagen (ikke at jeg vil sammenlignes med de på noen som helst annen måte). Introverthet er en egenskap som kommer til syne i selskap med fremmede mennesker eventuelt en større gruppe av kjente mennesker. Det er ikke noe du kan se på folk når de er hjemme hos seg selv med sin kjernefamilie. Om ikke annet er jeg MER engasjert i min kjernefamilie fordi jeg ikke bruker noe av min tid på vennskap og bekjente. Livet mitt er bare kjernefamilie og jobb/interesser.

Endret 27. januar 2013 av Yellow Taxi

[AnonymBruker]

Det syns jeg er veldig lite gjennomtenkt og fordomsfult av deg å anta. Verdens fremste ekspert på Asperger sier at hvis du vil se et barn med Asperger helt symptomfri så lukk døra til rommet til ungen og la dem være i fred, eventuelt putt dem inn i et isolert miljø sammen med andre asperger-unger. Dette er noe som er generaliserbart til andre introverte også. Når jeg sier at jeg og min partner er veldig like og ikke har behov for noen andre betyr ikke det at vi sover på hvert vårt soverom, sitter som stein-annsikt hver vår enda av stua og veksler et par ord med hverrandre om dagen. Vi er alltid sammen og om ikke annet har vi bare blitt kritisert fordi folk mener det ikke kan være sunt å tilbringe så mye tid sammen. Litt som Carl og Eli Hagen (ikke at jeg vil sammenlignes med de på noen som helst annen måte). Introverthet er en egenskap som kommer til syne i selskap med fremmede mennesker eventuelt en større gruppe av kjente mennesker. Det er ikke noe du kan se på folk når de er hjemme hos seg selv med sin kjernefamilie. Om ikke annet er jeg MER engasjert i min kjernefamilie fordi jeg ikke bruker noe av min tid på vennskap og bekjente. Livet mitt er bare kjernefamilie og jobb/interesser.

Ja, jeg så faktisk for meg at dere pratet sammen / hadde like interesser / sov sammen osv.

Det jeg var nysgjerrig på er hvordan mennesker med Aspergers ter seg i forhold til barn.

Altså, er det like uinteressant å smalltalke med et barn, som med andre mennesker? Klarer man å gi av seg selv til et barn? Å smile masse, samt å svare ungen når den sier usammenhengende ting som ikke er av interesse?

Det var dette jeg lurte på, ikke hvordan du og partneren din hadde det sammen.

For venninnen min stivner til selv når hun møter små barn. Hun liker ikke å prate med de. Derfor synes jeg det er vanskelig å se for meg mennesker med aspergers sammen med barn. Jeg har også en oppfatning av at mange med Aspergers faktisk ikke vil ha barn?

Anonym poster: b58c47b04760b2acb08eebb096b2ea8f

[Steinar40]

Hørte en gang om at noen som forsket på bavianer (tror jeg, eller var det orangutanger?) oppdaget at noen individer skilte seg ut fra resten av flokken. De hadde ikke samme døgnrytme, og ikke samme form for sosialisering som de øvrige. De var ikke aggressive mot de andre, og motsatte seg ikke sosial kontakt, men holdt seg stort sett for seg selv i utkanten av gruppa. Fringe monkeys ble de omtalt som. Krevde mye leting fra google dengang, så det gidder jeg ikke nå igjen. Ta det den som føler seg kallet.

Disse utkantapene viste seg å være en ressurs, nettopp fordi de var uten for boksen - eller steinars saueflokk, om en vil. De som hadde en annen døgnrytme varslet om farer og rovdyr mens de andre hvilte eller spiste. De som holdt seg litt unna de andre oppdaget også farene tidligere.Og så var det tilfeller der disse fringe individene regelrett fant nye måter å skaffe flokken mat på, ved å tenke utenfor det tillærte.

De ble akseptert som einstøinger av flokken, utenfor hakkeloven som var innenfor den. Og dette er stort sett hva jeg kan huske om emnet.

Man skulle jo kunne tro at samfunnet har nytte av folk som faktisk skjønner at hovedgrunnen til å være på jobb IKKE er å være sosial, ja.

[Gjest Yellow Taxi]

Ja, jeg så faktisk for meg at dere pratet sammen / hadde like interesser / sov sammen osv.

Det jeg var nysgjerrig på er hvordan mennesker med Aspergers ter seg i forhold til barn.

Altså, er det like uinteressant å smalltalke med et barn, som med andre mennesker? Klarer man å gi av seg selv til et barn? Å smile masse, samt å svare ungen når den sier usammenhengende ting som ikke er av interesse?

Det var dette jeg lurte på, ikke hvordan du og partneren din hadde det sammen.

For venninnen min stivner til selv når hun møter små barn. Hun liker ikke å prate med de. Derfor synes jeg det er vanskelig å se for meg mennesker med aspergers sammen med barn. Jeg har også en oppfatning av at mange med Aspergers faktisk ikke vil ha barn?

Anonym poster: b58c47b04760b2acb08eebb096b2ea8f

Ditt eget barn er i høyeste grad kjernefamilie, og det svarte jeg på. Men jeg kan godt gjennta meg selv; Aspergere har problemer med "peer-relationships". For voksne mennesker betyr dette i praksis vennskap forhold til kollegaer eller likeverdige forhold til andre i samme livsfase. Som jeg skrev i sted har ofte Aspergere i 8 klasse flere gode relasjoner til både de som er yngre og de som er eldre. Det sier seg selv at det ikke påvirker hvordan et voksent menneske forholder seg til et barn, - det er så langt unna et peer-relationship du kan komme. Jeg har ikke en gang problemer med en gang du plasserer meg i en yrkesrolle. Jeg har jobbet et år i ekspedisjon på sykehus før studiene og hadde ekstremt fornøyde kunder/pasienter! - Det var praten med kollegaene i lunsjen som var problemet.

Edit: Jeg ser også du sier "small-talk" til et barn. Voksne small-talker aldri til barn. De gir veiledning, kose-prater, forklarer, forteller, trøster, men det er aldri small-talk.

Endret 27. januar 2013 av Yellow Taxi

[Singha]

Man skulle jo kunne tro at samfunnet har nytte av folk som faktisk skjønner at hovedgrunnen til å være på jobb IKKE er å være sosial, ja.

Oioioi. Den skal du få pluss for!

[AnonymBruker]

Ditt eget barn er i høyeste grad kjernefamilie, og det svarte jeg på. Men jeg kan godt gjennta meg selv; Aspergere har problemer med "peer-relationships". For voksne mennesker betyr dette i praksis vennskap forhold til kollegaer eller likeverdige forhold til andre i samme livsfase. Som jeg skrev i sted har ofte Aspergere i 8 klasse flere gode relasjoner til både de som er yngre og de som er eldre. Det sier seg selv at det ikke påvirker hvordan et voksent menneske forholder seg til et barn, - det er så langt unna et peer-relationship du kan komme. Jeg har ikke en gang problemer med en gang du plasserer meg i en yrkesrolle. Jeg har jobbet et år i ekspedisjon på sykehus før studiene og hadde ekstremt fornøyde kunder/pasienter! - Det var praten med kollegaene i lunsjen som var problemet.

Edit: Jeg ser også du sier "small-talk" til et barn. Voksne small-talker aldri til barn. De gir veiledning, kose-prater, forklarer, forteller, trøster, men det er aldri small-talk.

OK, takk for svar Synes det er bra at det blir annerledes med barn! Har lest litt om at det kan påvirke barnet veldig negativt dersom det får en "apatisk" oppdragelsesstil, eller noe i den duren.

Imidlertid har onkelen til en kamerat Aspergers, og han liker ikke barn i det hele tatt. Synes de er grisete og bråkete. Men er ikke sikkert dette er knyttet til det at han Aspergers selvfølgelig. Er jo mange som ikke ønsker/liker barn som ikke har Aspergers.

Anonym poster: b58c47b04760b2acb08eebb096b2ea8f

[Steinar40]

OK, takk for svar Synes det er bra at det blir annerledes med barn! Har lest litt om at det kan påvirke barnet veldig negativt dersom det får en "apatisk" oppdragelsesstil, eller noe i den duren.

Imidlertid har onkelen til en kamerat Aspergers, og han liker ikke barn i det hele tatt. Synes de er grisete og bråkete. Men er ikke sikkert dette er knyttet til det at han Aspergers selvfølgelig. Er jo mange som ikke ønsker/liker barn som ikke har Aspergers.

Anonym poster: b58c47b04760b2acb08eebb096b2ea8f

De fleste mannfolk liker stort sett bare sine egne barn. Eventuelt de man har fått med "på kjøpet".

[Gjest Yellow Taxi]

OK, takk for svar Synes det er bra at det blir annerledes med barn! Har lest litt om at det kan påvirke barnet veldig negativt dersom det får en "apatisk" oppdragelsesstil, eller noe i den duren.

Imidlertid har onkelen til en kamerat Aspergers, og han liker ikke barn i det hele tatt. Synes de er grisete og bråkete. Men er ikke sikkert dette er knyttet til det at han Aspergers selvfølgelig. Er jo mange som ikke ønsker/liker barn som ikke har Aspergers.

Nei, det er sant. Nå liker ikke jeg barn generelt heller, akkurat som at jeg ikke liker de fleste folk, men det har svært lite med forhold til egne barn og partner og gjøre.

[Gjest Yellow Taxi]

De fleste mannfolk liker stort sett bare sine egne barn. Eventuelt de man har fått med "på kjøpet".

Haha nettopp!

[AnonymBruker]

*snip*

Anonym poster: b58c47b04760b2acb08eebb096b2ea8f

Syns det er latterlig at du drar alt dette ut av mitt innlegg. Virker som du leser det du vil lese.

Jeg har ikke asperger engang, men sosial angst.

Virker ikke som du klarer å forstå at det ikke bare er å ta seg sammen. Har du tenkt på at den med asperger eller hva nå enn personen sliter med prøver alt h*n kan? Selv om det virker enkelt og greit for deg så er det ikke sånn for alle.

Jeg forstår at man må gjennom small talk, det skrev jeg også, men det virker meningsløst. Jeg forventer heller ikke at folk skal snakke om kun det jeg er interessert i. Det skrev jeg heller ikke, men at det er lettere for meg å prate om temaet interesserer meg.

Syns du skal skaffe deg litt kunnskap og kanskje en liten dose empati før du dømmer alle som ikke er som deg nord og ned.

Anonym poster: 4fe4d554466d104e6d32e05cb2dda769

[AnonymBruker]

Syns det er latterlig at du drar alt dette ut av mitt innlegg. Virker som du leser det du vil lese.

Jeg har ikke asperger engang, men sosial angst.

Virker ikke som du klarer å forstå at det ikke bare er å ta seg sammen. Har du tenkt på at den med asperger eller hva nå enn personen sliter med prøver alt h*n kan? Selv om det virker enkelt og greit for deg så er det ikke sånn for alle.

Jeg forstår at man må gjennom small talk, det skrev jeg også, men det virker meningsløst. Jeg forventer heller ikke at folk skal snakke om kun det jeg er interessert i. Det skrev jeg heller ikke, men at det er lettere for meg å prate om temaet interesserer meg.

Syns du skal skaffe deg litt kunnskap og kanskje en liten dose empati før du dømmer alle som ikke er som deg nord og ned.

Anonym poster: 4fe4d554466d104e6d32e05cb2dda769

Beklager hvis jeg virket for hard. Jeg er bare så oppgitt og frustrert for tiden etter å ha gått og tenkt på om jeg skal kutte forholdet til denne venninnen min som har tatt mye energi i alle de sosiale settingene vi har vært sammen i de siste snart 8 årene. Tro meg, jeg har empati for at det er noe som gjør at det ikke blir naturlig med smalltalk, men noen ganger blir jeg bare frustrert og litt sånn "come on".

F.eks er jeg veldig dårlig i matte, mens samboer som er ingeniør kan sitte og si "halooo, du ser vel hva du må gjøre her". Hehe.. men nei, det gjør jeg ikke. Må ha det inn med teskje Og jeg skjønner at han blir frustrert som ser det så "lett". Men da har jeg ikke tenkt til å belaste hverken meg selv, eller andre med å bli ingeniør heller, hehe

Anonym poster: b58c47b04760b2acb08eebb096b2ea8f

[BunnyBlue]

Men da kan du ikke klage på at venninner ikke ringer og ber deg med på cafe / kino / vors / osv osv heller? (slik som andre her har klaget over / gir inntrykk av at de føler seg alene og vil ha vennskap) Da blir man faktisk overlatt i større grad til seg selv.

Anonym poster: b58c47b04760b2acb08eebb096b2ea8f

Jeg er ikke den du skrev dette til, men tror jeg kan svare litt generelt på innlegget ditt. Det er ikke alltid det å bli kjent med andre som er vanskelig. Jeg har ingen problemer med å bli likt. Sosiale koder byr på utfordringer, men tross noen pinlige episoder så blir jeg sjeldent mislikt tror jeg. Eksentrisk ja, men går godt overens med alle.

Samfunnet med normer, krav og forventninger er utviklet for å passe neurotypiske. Selv om man lærer å forholde seg til dette, vil man konstant måtte beregne, vurdere og tilpasse væremåte og kommunikasjon for å oppnå et fungerende samspill. Utmattelse er ikke en uvanlig konsekvens, mange aspies trenger også mye tid før de får innhentet seg igjen etter sosial omgang.

Dette kommer i tillegg til at store deler av det som utgjør en normalt givende samtale gir lite, om noe utbytte. Det stimulerer oss bare ikke.

Vennskap må bygges på gjensidig glede og interesse for hverandre på godt og vondt. Hvis ikke er det totalt meningsløst for mange aspies. At vennskap velges bort til fordel for ensomheten er ikke en ukjent konsekvens, men det betyr ikke at man ikke ønsker og savner vennskap.

Endret 27. januar 2013 av BunnyBlue

[AnonymBruker]

Beklager hvis jeg virket for hard. Jeg er bare så oppgitt og frustrert for tiden etter å ha gått og tenkt på om jeg skal kutte forholdet til denne venninnen min som har tatt mye energi i alle de sosiale settingene vi har vært sammen i de siste snart 8 årene. Tro meg, jeg har empati for at det er noe som gjør at det ikke blir naturlig med smalltalk, men noen ganger blir jeg bare frustrert og litt sånn "come on".

F.eks er jeg veldig dårlig i matte, mens samboer som er ingeniør kan sitte og si "halooo, du ser vel hva du må gjøre her". Hehe.. men nei, det gjør jeg ikke. Må ha det inn med teskje Og jeg skjønner at han blir frustrert som ser det så "lett". Men da har jeg ikke tenkt til å belaste hverken meg selv, eller andre med å bli ingeniør heller, hehe

Anonym poster: b58c47b04760b2acb08eebb096b2ea8f

Ja, jeg forstår at det nok kan være vanskelig å kommunisere med en som virker utilgjengelig, men når folk blir tydelig irriterte på meg og sier ting som "du må prate mer" så gir jeg litt opp den personen. Jeg prøver jo så godt jeg kan og jeg må faktisk begynne på scratch siden jeg aldri har lært meg det. Det kan jo ikke den jeg prater med vite, men det er ganske demotiverende for min del.

Det føles så vanskelig at det å få seg venner skal være så mye jobb.

Jeg må nok også godta at jeg aldri kommer til å være noen supersosial person, men jeg kan vel bli litt mer komfortabel med det enn jeg er nå.

Anonym poster: 4fe4d554466d104e6d32e05cb2dda769