mannen i mitt liv..

[AnonymBruker]

Hva nå..? Min mann har flyttet ut...Jeg har elsket ham siden første gang jeg så ham...jeg var 13 år....har vært gift i 16 år og jeg er nå 38....og vi har 3 barn...Så hva nå? Jeg er skuffet, sint, lei eg...alt er bare kaos....nå har vi vært veldig flinke, vi har tatt hensyn til barna og vi har blitt enige om alt det praktiske på en fin måte.....jeg har tatt meg veldig sammen for å klaredet forbarnasin skyld....nå må jeg ta innover meg hva som har skjedd.....min mann hadde ikke følelser for meg lenger....ingen annen forklaring...han ville ikke mer.....i alle årene med små barn har jeg ikke gitt min mann nok oppmerksomhet....han måtte nå gjøre det som var bra for sin egen del...og tenke på seg selv...jeg er helt satt ut...han har ikke bidratt mye inn mot barna og vi har begge jobbet 100 %....men....saken er den at for meg er det kun han.....jeg kan ikke se meg selv med noen annen mann....han er mannen i mitt liv som jeg elsker over alt....sitter her og forbereder meg på ett liv alene....for meg er det bare ham...mitt livs kjærlighet.....hva tror dere? Noen andre som har opplevd det slik...men evt tatt feil? Eller tatt rett og levd alene etter skilsmisse uten å tenke på å finne en ny person å dele livet med?

Anonym poster: 3a4edda127a9cd8643139bdc15b77be7

[novemberregn1973]

Jeg føler egentlig mye av det samme som du gjør. Er 39 og har kjent kvinnen i mitt liv i 20 av dem. Nå sier hun at hun ikke har følelser for meg mer og at det er noe hun ikke kan gjøre noe med. Har vokst fra hverandre, sier hun. Vi bor fortsatt sammen, for barnas skyld, men jeg har vondt inni meg hver dag. Tror at dersom hun flytter fra meg må jeg forberede meg på et liv som alene, men med barna annenhver uke. Jeg klarer ikke å miste følelsene mine for henne, rett og slett fordi de har liksom grodd fast og slått rot (for å si det veldig klisjeaktig), fordi vi har kjent hverandre så lenge. Jeg har bestemt meg for å ikke synes synd på meg selv, men prøve å bare ha positive tanker...

[AnonymBruker]

Det er uvirkelig. Jeg prøver nå å ta en dag om gangen....kjenner jeg får litt panikk når jeg tenker fremover...sommer, ferie, jul.....og ikke minst å forestille meg den dagen "min" mann er sammen med en annen kvinne...uff....Det er liksom oss to, for meg er noe annet helt rart og som sagt uvirkelig. Men, jeg har ikke annet valg enn å innse at det er sann han føler det.....syns det er vanskelig å forstå at det vi har hatt sammen og det som jeg trodde vi skulle ha sammen fremover ..det har betydd så mye for meg...og det betyr ingenting for ham ....men slik er det...vet det kan skje mye med både menn og kvinner når en nærmer seg 40...men trodde faktisk ikke det skulle skje meg....

Tusen takk for svar, klem til deg og lykke til.

Ts.

Anonym poster: 3a4edda127a9cd8643139bdc15b77be7

[calleyla]

vil bare si lykke til , til dere begge to

Det er 1 år å 4 måneder siden det ble slutt mellom meg og xen min.har 3 barn, er ganske ung, var sikker på at jeg kom til å bli gammel alene, hvem vil elske noen som har 3 barn, å som ikke er "gammel" i det hele tatt ...

Jeg var livredd , ....livredd for å være alene....

men jeg møtte en gutt, en fantastisk gutt ..

Jeg er så glad for at jeg har fått sjansen til å leve med han..

Jeg kommer alltid til å være glad i xen..

men jeg er virkelig hOooOdestups forelsket , å elsker denne mannen eller gutten

Så, dere kommer ikke til å være alene resten av livet, helt garantert.

DERE er verd å bli elsket , sånn er det . Å det kommer til å hende Bare gi det tid , ta vare på dere selv ,

selv om det ser mørkt ut, så kommer kjærligheten, kanskje bedre enn noen gang..