Orker snart ikke mer...

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hvorfor jeg skriver her men må bare få det ut på en eller annen måte.

Er så lei av livet, føler det ikke finnes håp for noenting, jeg hater jobben min og håper hver dag at jeg skal våkne opp og være syk slik at jeg slipper å gå. Noen ganger kjenner jeg så hardt etter at jeg nesten føler meg syk og har faktisk brukt et par egenmeldinger uten at jeg har vært syk. Prøver å søke nye jobber men får ikke noe respons og har heller ikke lang utdannelse men skolegang og fagbrev.

Har egentlig hatt denne nedstemte følelsen i mange år, husker faktisk ikke når den begynte men vil tro det var på ungdomsskolen, da ble jeg mobbet hver eneste dag og hadde få venner. (Kan nevne at jeg nå¨er 23.)

Mange lurer sikkert på hvorfor jeg ikke har søkt hjelp men får det rett og slett ikke til og føler problemet blir verre og verre. Har samboer, familie og venner men klarer ikke å prate med dem om dette. Det eneste jeg har lyst til er å sove og høydepunktet i livet mitt er når helgen kommer. Har heller ikke lyst å være med venner eller bli kjent med nye mennesker. Å gå ut synes jeg er noe dritt. Vil heller være hjemme. Det eneste lille lyspunktet er min samboer som jeg elsker over alt og ikke vil miste. Forstår ikke hvorfor han holder ut med meg for jeg føler at jeg er så negativ og hele tiden trist.

Vil så gjerne gjøre noe med det men klarer ikke. Og kjenner at dette med den uutholdelige jobben jeg har holder på å ta totalt knekken på meg. Kan heller ikke si opp da vi har kjøpt leilighet og trenger inntekten.. Hele situasjonen er håpløs og jeg ser ingen utvei.

Anonym poster: 3a9fa800c3ee4ba8ef57b387fb9cefb4

Anonym poster: 3a9fa800c3ee4ba8ef57b387fb9cefb4

[Gjest anonym]

<3

[Gjest navnelapp]

Eg trur vel at du er der no at du må be om hjelp. Snakk med kjæresten din i forsiktige ordelag, viss du trur han vil takle det bra. Tenker du at han vil takle det?

Du bør jo også snakke med fastlegen din, og be om å få henvisning til psykolog. Du treng nokon som kan hjelpe deg til å sjå muligheiter, og finne ein veg ut av uføret. Mange har glede av sjølvhjelpsbøker, eg har ikkje gjort noko særleg research der, men eg har hatt stor glede av bøkene til Heidi og Bente-Marie Ihlen, Effekt og På seg selv kjenner man ingen andre. Det er ikkje sikkert at dei passar for deg, men det finst andre i same sjanger som kan hjelpe deg til å sjå litt annleis på ting. Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg har det på akkurat samme måte så skjønner godt at du er fortvilet. Jeg vet heller ikke selv hva jeg skal gjøre med det så er vanskelig å gi deg råd og tips. Men må si meg enig i det noen av de andre sier om å snakke med fastlegen. Lykke til. Håper du finner en mening med hverdagen igjen.

Anonym poster: a88d7d4f775f8177f672ef6909be2fd3

[Gjest navnelapp]

Men det virkar som om jobben din er det vanskelegaste akkurat no. Har du vurdert å snakke med NAV? Dei har karriererådgjeving, og kan gi deg tips om korleis du skal gå fram for å finne ein ny jobb medan du framleis har den andre. Det er ikkje sikkert du ser alle muligheitene no som du går med ei mørk sky over hovudet.

[AnonymBruker]

TS her.

Tror nok kjæresten min hadde taklet det men jeg vet ikke om jeg klarer å si noe.. Har alltid hatt problemer med å snakke om mine problemer med andre. Og hvordan jeg skal gå frem med legen aner jeg ikke. I mitt hode har jeg laget forestillinger om at legen kommer til å le og si at jeg skal ta meg i sammen eller skylde på at jeg er hypokonder. Sist jeg var der med rygg/nakke problemer ble jeg ikke møtt med velvilje selv om det var vedvarende og hemmende plager. Da fikk jeg bare trene mer var svaret. Dette gjør at jeg ikke tør å bestille legetime for å prate om eventuell depresjon eller hva det kan være. Å finne en ny fastlege er heller ikke lett da så å si alle er "opptatt".

Har ikke tenkt på muligheten og snakke med NAV, men kanskje det hadde vært en ide. Takk for at noen svarer meg, det varmer <3

Anonym poster: 3a9fa800c3ee4ba8ef57b387fb9cefb4

[AnonymBruker]

Hei, jeg er deprimert og du må nesten gå til legen. Tenkte sånn selv "jeg må ta meg sammen", men alle klarer ikke det, jeg må ha hjelp. Det må du også, du kan ikke gå gjennom livet og bare ha det kjipt.

Anonym poster: c0f078d0795c9dc9d87726d20a71f54c

[Strikkemamma]

Klem til deg!

[Gjest navnelapp]

Kjære deg, ein djup depresjon er noko heilt anna enn ein stiv nakke, og burde definitivt bli tatt på alvor. Eg ville ganske enkelt teke ei utskrift av det du skreiv i førsteinnlegget, og teke med det, i tilfelle du slit med å ordlegge deg om akkurat dette. Du har krav på hjelp hos psykolog, hos DPS eller liknande. Du skal ikkje ha det slik. Og så må du øve deg, steg for steg, på å opne deg for folk du stolar på.

[AnonymBruker]

Nå har jeg bestilt legetime til neste uke og gruer meg allerede. Er så redd for å bli avvist med at "du må ta deg sammen" og dette går nok over snart. Huff, klarer ikke å tenke på noe annet og går igjennom oppdiktede scenarioer i hodet mitt om hva som kan skje.. Kjenner det er så vanskelig å være på jobb at jeg rett og slett sitter her med tårer i øynene Det er noe dritt å ha det slik.

Anonym poster: 3a9fa800c3ee4ba8ef57b387fb9cefb4

[Gjest navnelapp]

Ver open om at du er redd for å bli avvist, Lag ei huskeliste, ein disposisjon eller ei tekst som du les opp, slik at du er sikker på at du får med alt du vil seie. Og lykke til. Eg syns du er tøff! :D