Aldersdemens

[Havbris]

Hvordan har dere opplevd dette, som er nær i familie?

[Thalassos]

For meg var det ikke SÅ ille, for min oldemor og jeg var veldig, veldig nære, og hun husket alltid meg. Det var nok verre for de andre, spesielt min jevnaldrene kusine, som hun glemte støtt og stadig.

For min del kunne det bare bli litt slitsomt, når jeg måtte forklare ting gang på gang, eller at hun noen ganger kanskje ikke ble like engasjert som hun tidligere ville blitt. Da jeg fikk jobben jeg håpet på å få, rett og slett drømmejobben, så hun på meg, smilte og sa at hun ville ha is.

Det var forferdelig trist, men samtidig godt da hun døde, for jeg så hvor forferdelig det var for hun, hun var så klar over det selv også..

[AnonymBruker]

Farmor har hatt alzheimer i ca 10 år nå og selv om vi bor i hver vår ende av landet så merker jeg det jo. Hver gang jeg ringer så husker hun alltid hvem jeg er men hun trur at jeg ennå bor og studerer der jeg bodde og studerte for ca 10 år siden. Hun spør om det samme om og om igjen. Når jeg har besøkt henne, noe som dessverre er veldig sjeldent pga avstanden så er hun veldig glemsk, hun kan glemme at vi nettopp var ute og spiste middag, eller glemme at vi nettopp gikk en tur. I tillegg er hun mye sliten, på hvile i sengen/sove flere ganger per dag. Hun vasker aldri lengre. Hjemmetjenesten vil vaske men hun nekter dem, så vi i familien klarer ikke å overnatte hos henne lenger pga skittent. Vi har prøvd å vaske men hun blir sint fordi hun skjønner ikke hvorfor vi gjør det fordi hun trur at hun gjør det selv. Hvis hun f.eks vil tilby meg drikke så sier jeg at jeg kan hente selv og heldigvis er det greit for henne, fordi da får jeg vasket et glass selv, fordi de er alle skitne. Hun har hatt de siste gangene jeg har vært der kjøleskapet fult av åpne brusflasker som er halvfulle. Og hun hamstrer tørkepapir, hun har kjøkkenskapene fulle, og badskapene, og i boden. Hun har sluttet å lage mat og får ferdiglaget mat levert, og jeg trur at det er like greit fordi jeg frykter at hun kunne glemt komfyren.

Hun er i perioder veldig deprimert og sier selv at hun er det pga alzheimer, hun vet jo at hun er slik, selv om det ofte virker som at hun ikke vet det.

Når jeg snakket med henne på julaften på tlf så husket hun ikke at det var julaften, og hun var tydelig deppet, og spurte om det samme hele tiden. Det var en trist telefonsamtale. Når jeg snakke med henne på nyttårsaften så var hun i bedre humør, husket hvilken dag det var og spurte ikke like mye om ting. Noen ganger når hun spør om de samme tingene så gir jeg litt opp og svarer kortere enn i sta, man blir sliten og lei selv, selv om det høres stygt ut å bli lei så er det sånn. Det er tungt.

Hun lyser opp når hun får fortelle om barndommen sin, og hun husker MYE av barndommen, og om når jeg var lita.

Nå har jeg skrevet mye om hvordan hun er, og jeg regner med at du skjønner at det er vanskelig og tøft. Farmor er ikke lenger farmor. Jeg regner med at du skjønner det bedre av å høre hvordan hun er. Hadde jeg bare skrevet at det er tøft så hadde du kanskje ikke skjønt så mye.

Anonym poster: 0cf96228ab3d5e0e8beab774ef102d20

[Havbris]

Min svigermor har forsvunnet i løpet av noen få måneder. Mange fitltere i hodet har blitt borte. Vondt å se et annet menneske forandre seg så mye.

[AnonymBruker]

For meg var det ikke SÅ ille, for min oldemor og jeg var veldig, veldig nære, og hun husket alltid meg. Det var nok verre for de andre, spesielt min jevnaldrene kusine, som hun glemte støtt og stadig.

For min del kunne det bare bli litt slitsomt, når jeg måtte forklare ting gang på gang, eller at hun noen ganger kanskje ikke ble like engasjert som hun tidligere ville blitt. Da jeg fikk jobben jeg håpet på å få, rett og slett drømmejobben, så hun på meg, smilte og sa at hun ville ha is.

Det var forferdelig trist, men samtidig godt da hun døde, for jeg så hvor forferdelig det var for hun, hun var så klar over det selv også..

WOW......

Anonym poster: 2b7d6157f5a108d64b178d6de166d064

[Heart]

Min svigermor har forsvunnet i løpet av noen få måneder. Mange fitltere i hodet har blitt borte. Vondt å se et annet menneske forandre seg så mye.

Det er kanskje det verste - å se et menneske forandre seg på en måte som kan være både ubehagelig og nedverdigende.

Jeg har ikke opplevd akkurat det selv i nær familie, men har sett det når jeg besøkte en dement bekjent som bodde på sykehjem den siste tiden: andre pasienter som var frekke, sinte, og i noen tilfeller fryktelig simple i språkbruken. Jeg måtte bare forholde meg til ikke å bli gjenkjent, høre de samme historiene om og om igjen, samt høre om kjente og kjære som visstnok hadde vært der, til tross for at flere av dem var døde.

I en sånn situasjon har man mistet noen selv om vedkommende fortsatt lever, og det er hardt. Som Adegami sa føler man ofte en viss lettelse i sorgen når vedkommende dør, og det får man gjerne dårlig samvittighet over.

Jeg føler med deg og dine i denne situasjonen. Du får trøste deg med at hvis dere kan få henne til å føle seg noenlunde trygg og rolig, så er det kanskje ikke er så ille for henne som det er for dere andre.

Endret 20. januar 2013 av Heart

[Thalassos]

WOW......

Anonym poster: 2b7d6157f5a108d64b178d6de166d064

?

[Minya]

Min mormor har aldersdemens, og hun har ramlet sammen ganske raskt.

Det begynte så smått for tre-fire år siden, da hun begynte å røre om noen ting ingen av oss skjønte noe av, før vi innså at hun hadde sittet og funnet opp en historie i hodet til hun trodde på den.

Så har det bare gått nedover siden.

Hun er sta, så vi får ikke gitt henne den hjelpen hun egentlig trenger. Hun hører nesten ingenting, men nekter å bruke høreapparat, for det er jo ingenting i veien med henne!

Hun finner også på mye rart, som at noen hadde lusket rundt i hagen og stjålet hagemøblene, selv om hun hadde satt hagemøblene ned under verandaen selv dagen før. Naboen klipper ned hekken i løpet av natten, og postmannen prøver å få henne på hjem.

Hun har noen gode dager også, men alt i alt går det bare rett vest, og vi håper vi snart får sendt henne på en eller annen form for eldrehjem hvor hun kan få den hjelpen hun trenger. :/

Det er rart å se henne forsvinne på den måten. Hun er nesten umulig å holde en samtale med, de samme spørsmålene gjentar seg flere ganger, og siden hun hører så dårlig, hører hun ikke alltid hva vi sier, selv om vi sitter og roper.

Endret 21. januar 2013 av Minya

[Sinner]

Dere med demente i familien, har dere lest dette diktet? Jeg leser det hver dag på jobb, hjelper meg mye i arbeidet med de som er demente.

Hva ser du søster i din stue?

En gammel, sur og beværlig frue,

usikker på hånden og fjern i blikket,

litt griset og rotet hvor hun har ligget.

Du snakker høyt, men hun hører deg ikke,

hun sikler og hoster, har snue og hikke.

Hun takker deg ikke for alt det du gjør,

men klager og syter, og har dårlig humør.

Er det hva du tenker? Er det hva du ser?

Lukk øynene opp og SE – det er mer.

Nå skal jeg fortelle deg hvem jeg er,

den gamle piken som ligger her.

Jeg er pike på 10 i et lykkelig hjem,

med foreldre og søsken – jeg elsker dem!

Jeg er en ungmø på 16 med hjerte som banker,

av håp og drøm og romantiske tanker.

Jeg er brud på 20 med blussende kinn,

mitt eget går jeg lykkelig inn.

Jeg er mor med små barn, jeg bygger et hjem

mot alt som er vondt vil jeg verne dem.

Og barna vokser, med gråt og latter

Så blir de store og så er vi atter

to voksne alene som nyter freden

og trøster hverandre og deler gleden

når vi blir femti og barnebarn kommer

og bringer uro og latter hver sommer.

Hva ser du søster? En tung og senil og trett gammel skrott?

-Nei, prøv en gang til” – Se bedre etter – se om du kan finne;

et barn, en brud, en mor – en kvinne!

Se meg som sitter der innerst inne!

Det er MEG du må prøve å se – og finne!

Ukjent

. Man får litt perspektiv på ting.

Det er ikke uten grunn man sier at demens er en "pårørendesykdom", det er gjerne verre for de rundt å se sine kjære svinne vekk til noe man ikke kjenner igjen.

Anbefaler alle som har demente i familien til å kontakte en forening for pårørende med demens, det finnes i de fleste kommuner.

Der kan man få lufte tankene sine og få god informasjon om sykdommen og hvordan man som pårørende skal forholde seg til den demente.

Endret 21. januar 2013 av Sinner

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva demens er, men begynner å mistenke at min farmor har det. Hun har begynt å røre noe fryktelig, glemmer alt, finner på vanvittige historier om ting som ikke har rot i virkeligheten, er kort og avvisende (veldig ulikt henne), begynt å dele tingene sine ut til barn og barnebarn osv...

Anonym poster: 8e2735943a228bead1b6ed0af41e4483

[Thalassos]

Dere med demente i familien, har dere lest dette diktet? Jeg leser det hver dag på jobb, hjelper meg mye i arbeidet med de som er demente.

Hva ser du søster i din stue?

En gammel, sur og beværlig frue,

usikker på hånden og fjern i blikket,

litt griset og rotet hvor hun har ligget.

Du snakker høyt, men hun hører deg ikke,

hun sikler og hoster, har snue og hikke.

Hun takker deg ikke for alt det du gjør,

men klager og syter, og har dårlig humør.

Er det hva du tenker? Er det hva du ser?

Lukk øynene opp og SE – det er mer.

Nå skal jeg fortelle deg hvem jeg er,

den gamle piken som ligger her.

Jeg er pike på 10 i et lykkelig hjem,

med foreldre og søsken – jeg elsker dem!

Jeg er en ungmø på 16 med hjerte som banker,

av håp og drøm og romantiske tanker.

Jeg er brud på 20 med blussende kinn,

mitt eget går jeg lykkelig inn.

Jeg er mor med små barn, jeg bygger et hjem

mot alt som er vondt vil jeg verne dem.

Og barna vokser, med gråt og latter

Så blir de store og så er vi atter

to voksne alene som nyter freden

og trøster hverandre og deler gleden

når vi blir femti og barnebarn kommer

og bringer uro og latter hver sommer.

Hva ser du søster? En tung og senil og trett gammel skrott?

-Nei, prøv en gang til” – Se bedre etter – se om du kan finne;

et barn, en brud, en mor – en kvinne!

Se meg som sitter der innerst inne!

Det er MEG du må prøve å se – og finne!

Ukjent

. Man får litt perspektiv på ting.

Det er ikke uten grunn man sier at demens er en "pårørendesykdom", det er gjerne verre for de rundt å se sine kjære svinne vekk til noe man ikke kjenner igjen.

Anbefaler alle som har demente i familien til å kontakte en forening for pårørende med demens, det finnes i de fleste kommuner.

Der kan man få lufte tankene sine og få god informasjon om sykdommen og hvordan man som pårørende skal forholde seg til den demente.

:grine:

Takk for at du delte dette! Enhver sykepleier bør ha dette hengende. Tante som har jobbet mye med demente grein så hun hikstet omtrent av det diktet!