Gruppeterapi i blandet gruppe. Unnvikende PF.

[Gjest UPF]

Hei. Jeg har hatt en ganske alvorlig form for unnvikende pf i noen år nå. Jeg har nå gått noen ganger hos nåværende psykolog, men h*n kunne tydeligvis ikke hjelpe meg for h*n foreslo gruppeterapi omtrent med en gang. Jeg følte jeg omtrent ble avvist og sendt videre i systemet. Jeg følte absolutt ikke at psykologen min forstod meg eller prøvde å hjelpe meg godt nok.

Nå er problemet det at jeg er absolutt ikke klar for gruppeterapi! Det er jo akkurat det samme som eksponeringsterapi, bare værre. I tillegg er jo dette en blandet gruppe, det vil si at her er det ikke likesinnede med Unnvikende PF. Det kan jo være alle mulige diagnoser. Hva godt vil det gjøre meg å høre på andre snakke om vold, rus, depresjon, o.s.v? Jeg er bare interessert i å høre om andre i akkurat samme situasjon som meg. Og ingen i en slik gruppe ville forstått hvor vanskelig det ville vært for meg å i det hele tatt gå inn døra til grupperommet. Det hadde vært et mareritt. Mens for dem så er jo ikke det et like stort problem.

Jeg har gjort mye research om diagnosen min, og jeg har lest at en blandet gruppe ikke er gunstig for de med min diagnose. I tillegg føler jeg selv at gruppeterapi nok ikke er løsningen for meg. Jeg hadde for det første brukt ekstremt lang tid på å i det hele tatt tørre å komme til en time, og jeg hadde aldri i verden turt å sagt noe der. Jeg hadde bare sitti og følt meg dum, dømt, ydmyket og stygg og rødmet igjennom hele timen. Og i tillegg er jeg vel en litt "stolt" person på akkurat det området. Jeg føler at gruppeterapi er en teit greie generelt. Sitte å grine og rødme og stamme forran andre kan jeg klare meg uten. Jeg føler meg dum og patetisk nok fra før. Jeg ville nok mest sannsynlig avsluttet hele behandlingen hvis jeg hadde måttet begynne i gruppe.

Jeg mener ikke å dømme gruppeterapi. Jeg vet at det sikkert er til stor hjelp for mange. Men for meg tror jeg det ville gjort mer skade enn det ville hjulpet.

Hva er deres tanker og/ellet erfaringer med gruppeterapi?

[Gjest Yellow Taxi]

Jeg er helt enig, og syns dette var et dårlig tilbud til deg. Selvom det ikke er direkte terapi har jeg fått tilbud om slike støttegrupper på universitetet, selvmon det er spesifikt til diagnoser så syns jeg det er helt meningsløst. Samle masse folk med de samme problemene (eller som kun har til felles at de har problemer i ditt tilfelle) gjør at man kan få my støtte, sympati og mulighet til å dele sine opplevelser, men om man ikke føler behov for eller er interessert i det så er det fullstendig meningsløst.

Forskningsmessig så har det visstnok vist seg at gruppeterapi er nesten like effektivt som individuell terapi, men her snakker de generelt. Jeg mistenker at om man skiller ut de diagnosene som har hovedfokus på sosiale-vansker så vil man finne et annet resultat, men dette blir spekulasjoner fra min side.

[Gjest UPF]

TS.

Ja, jeg tror selv jeg hadde hatt større utbytte av individuell behandling. Men jeg klarer ikke å si noe som helst fornuftig i samtaler, og det irriterer vettet av meg. Jeg er liksom fanget av meg selv. Jeg tenker nå at jeg bare må levere noe skriftlig til den neste behandleren jeg får på gruppebehandligen. Jeg må jo bare gi det en kjangse siden jeg i det minste får individuelle samtaler i begynnelsen. Uff. Lett å føle at ting er håpløse når mye går i mot en.

[pingeline]

Huffda! Det var jo en meget dårlig avgjørelse av din psykolog. Har du mulighet til det, så prøv å bytt behandler. I psykologien kan det å finne rette behandler for akkurat DEG noe av det viktigste når det gjelder å gjøre fremskritt. Jeg har selv vært hos psykolog som rett og slett ikke forsto hva jeg snakket om, og det var meget uheldig.

[Gjest UPF]

TS igjen.

Pingeline: Jeg byttet fra den første behndleren min. H*n hadde enda mindre erfaring og vi klikket ikke det minste. Da jeg byttet måtte jeg i møte med avdelingsleder på DPS og den daværende psykologen min. Det var grusomt. Jeg følte meg angrepet av psykologen, som gjerne ville vite nøyaktig grunn til at jeg ville bytte fra henne mens jeg satt der som et nervevrak. Og avdelingslederen virket også meget skeptisk. Jeg hadde tilfeldigvis nettopp byttet fastlege for første gang i mitt liv grunnet at jeg ønsket kvinnelig lege, og en som var nærmere. Jeg klarte ikke si hvorfor jeg hadde byttet eller at det var første gangen, dermed sa liksom avdelingslederen med skeptisk tone: "Jaha, BYTTER OFTE". Huff. Jeg var mildt sagt flau og opprørt.

Lang historie kort, jeg synes det er ille å bytte IGJEN hvis ikke denne individuelle behandleren klaffer med meg. Selv om jeg har full rett til det.

[Gjest Yellow Taxi]

TS igjen.

Pingeline: Jeg byttet fra den første behndleren min. H*n hadde enda mindre erfaring og vi klikket ikke det minste. Da jeg byttet måtte jeg i møte med avdelingsleder på DPS og den daværende psykologen min. Det var grusomt. Jeg følte meg angrepet av psykologen, som gjerne ville vite nøyaktig grunn til at jeg ville bytte fra henne mens jeg satt der som et nervevrak. Og avdelingslederen virket også meget skeptisk. Jeg hadde tilfeldigvis nettopp byttet fastlege for første gang i mitt liv grunnet at jeg ønsket kvinnelig lege, og en som var nærmere. Jeg klarte ikke si hvorfor jeg hadde byttet eller at det var første gangen, dermed sa liksom avdelingslederen med skeptisk tone: "Jaha, BYTTER OFTE". Huff. Jeg var mildt sagt flau og opprørt.

Lang historie kort, jeg synes det er ille å bytte IGJEN hvis ikke denne individuelle behandleren klaffer med meg. Selv om jeg har full rett til det.

Møte med dem? - Det burde da være tilstrekkelig og kun be fastlegen sende en ny henvisning, eventuelt henvisning et annet sted om du bor i en større by med flere behandlingsteder. Det forutsetter jo selvfølgelig at du tåler den ekstra ventetiden dette vil medføre.

[Pringle]

Helt enig i at gruppeterapi ikke er noe for deg der du er (mentalt) akkurat nå. Man bør helst ha en viss trygghet "i bunn" før man starter opp med det. Og din nåværende og tidligere behandler virker ikke som de har klart, eller engang har prøvd, å gi deg det. Pokkers uprofesjonelle og uempatiske drittsekker, mener jeg om slike.

[Gjest UPF]

Møte med dem? - Det burde da være tilstrekkelig og kun be fastlegen sende en ny henvisning, eventuelt henvisning et annet sted om du bor i en større by med flere behandlingsteder. Det forutsetter jo selvfølgelig at du tåler den ekstra ventetiden dette vil medføre.

Jeg har ikke mulighet til å bytte i den nærmeste fremtid. Sliter allerede med en lite forståelsesfull behandler på NAV, som jeg akkurat har klart å gjennopprette tillitt med. Hadde en lang periode hvor jeg ikke hadde et øre å leve for grunnet den situasjonen. Skulle gjerne byttet behandler der også, men det er ikke bare bare i en meget intim kommune hvor jeg allerede har møtt tre saksbehandlere inkludert nåværende. Jeg er avhengig av å forbli i behandling. Jeg har ingen andre behandlingsalternativer enn DPS i mitt nærområde heller dessverre.

Helt enig i at gruppeterapi ikke er noe for deg der du er (mentalt) akkurat nå. Man bør helst ha en viss trygghet "i bunn" før man starter opp med det. Og din nåværende og tidligere behandler virker ikke som de har klart, eller engang har prøvd, å gi deg det. Pokkers uprofesjonelle og uempatiske drittsekker, mener jeg om slike.

Jeg prøver å ikke ha noen fordommer mot dem. Jeg tror de alle har prøvd på sin måte, men man trenger en viss kjemi for at behandlingen skal fungere, som ikke var tilstede i disse tilfellene. Jeg håper på bedre lykke med individuell behandling på gruppesenteret eller hva det nå kalles. Har jeg flaks forstår hun/han meg bedre og klarer å jobbe såpass bra med meg at jeg kanskje klarer å ihvertfall kunne klare enkle livsnødvendige oppgaver som å handle alene eller snakke i telefonen. Å klare å snakke med en eventell utleier i fremtiden hadde heller ikke vært så verst. Jeg klarer ikke se for meg noen lovende fremtid hvis jeg må bo med foreldrene mine på trygdepenger resten av livet. Grøss.

[Pringle]

Fritt sykehusvalg... gjelder ikke det i dette tilfellet, mon tro? Hvis ikke det å reise gjør det enda mer stressende for deg, da blir det vel ikke aktuelt...

[pingeline]

Kan jeg spørre hvor gammel du er? Det er veldig trist å høre hvor vanskelig din situasjon er når det gjelder behandling. Hvordan står det til med nettverket ditt ellers? Har du noen som hjelper deg nå med telefoner og lignende? Noen som kan være med deg på møter med f.eks. NAV?

Jeg skjønner hvor håpløst det føles, og hvor redd du er for fremtiden, men det finnes løsninger der også. Det å bo for deg selv, f.eks. Du kan få kommunal bolig igjennom kommunen, og hvis du ellers klarer/tør å bo på egenhånd, men trenger hjelp til å handle inn dagligvarer og ta vanskelige telefoner, så er det jo noe du kanskje kan begynne å tenke på. Ikke nødvendigvis for å stresse med det, men som et lite lyspunkt og noe konkret å arbeide mot.

[Gjest UPF]

Fritt sykehusvalg... gjelder ikke det i dette tilfellet, mon tro? Hvis ikke det å reise gjør det enda mer stressende for deg, da blir det vel ikke aktuelt...

En enda lengre reise ville nok ikke være ideelt i mitt tilfelle. Jeg tør ikke ta offentlig transport eller drosje, så jeg er nødt til å bli kjørt av foreldre.

Kan jeg spørre hvor gammel du er? Det er veldig trist å høre hvor vanskelig din situasjon er når det gjelder behandling. Hvordan står det til med nettverket ditt ellers? Har du noen som hjelper deg nå med telefoner og lignende? Noen som kan være med deg på møter med f.eks. NAV?

Jeg skjønner hvor håpløst det føles, og hvor redd du er for fremtiden, men det finnes løsninger der også. Det å bo for deg selv, f.eks. Du kan få kommunal bolig igjennom kommunen, og hvis du ellers klarer/tør å bo på egenhånd, men trenger hjelp til å handle inn dagligvarer og ta vanskelige telefoner, så er det jo noe du kanskje kan begynne å tenke på. Ikke nødvendigvis for å stresse med det, men som et lite lyspunkt og noe konkret å arbeide mot.

Jeg er nettopp blitt 20. Jeg har ingen andre enn mine foreldre som kan ringe for meg hvis jeg trenger det. Det slitsomme er at jeg egentlig absolutt ikke vil være avhengig av deres hjelp til slike ting. La meg si det slik at de har de beste hensikter når det gjelder å hjelpe meg, men de har begge helt feil måter å takle ting på, så de ødelegger mer enn de hjelper. Derfor prøver jeg så godt jeg kan og holde dem utenfor, men det blir vanskelig når jeg ikke har noen andre. NAV ønsker absolutt ikke at jeg tar med meg noen i møter, da de mener det blir for useriøst og rotete da de ikke vet hvem de skal forholde seg til o.s.v. Men jeg forstår veldig godt at de reagerte slik etter at jeg ga foreldrene mine litt for mye spillerom en periode. Det førte til mye rot og lite direkte kontakt. Men nå har vi blitt enige om kontakt gjennom mail og sms, i tillegg til at jeg bare MÅ tørre å møte opp alene til møter innimellom med NAV. Er veldig redd for at jeg ikke klarer å tale min ege sak i fremtiden når det gjelder stønader o.s.v, men jeg krysser fingrene.

Kommunal bolig er ikke et alternativ, da jeg ikke ønsker å bo i denne kommunen, men i nabokommunen. Jeg trenger også mye hjelp fra både NAV og foreldre når det gjelder økonomi og dette med å ta kontakt med eventuelle utleiere, og det ser jeg ikke noen enkel løsning på ennå. Det er både for dyrt og vanskelig å finne leilighet akkurat der jeg ønsker det. Spesielt når man er negativt stemplet som en som får støtte av NAV..

[Pringle]

Din situasjon virker ganske fastlåst. Jeg får inntrykk av at du er veldig redd for mange ting, slik at du mister mye spillerom. Har du vurdert medisiner, ikke å gå på det fast, men som en drahjelp, til å komme i gang med behandling, dialog med NAV og flytte for deg selv?

Endret 17. januar 2013 av Pringle

[melly666]

Jeg har ingen råd.

Men som en med sosial angst og mange av symptomene til UPF vil jeg bare si at jeg skjønner hva du føler. Jeg tør ikke gå til psykolog og vise meg svak en gang - en hel gruppe mennesker? Glem det.

Helsenorge er dessverre veldig vanskelig å manøverere seg gjennom, men jeg håper du kommer til et punkt hvor ting ser litt lysere ut. Lykke til!

[pingeline]

Jeg er nettopp blitt 20. Jeg har ingen andre enn mine foreldre som kan ringe for meg hvis jeg trenger det. Det slitsomme er at jeg egentlig absolutt ikke vil være avhengig av deres hjelp til slike ting. La meg si det slik at de har de beste hensikter når det gjelder å hjelpe meg, men de har begge helt feil måter å takle ting på, så de ødelegger mer enn de hjelper. Derfor prøver jeg så godt jeg kan og holde dem utenfor, men det blir vanskelig når jeg ikke har noen andre. NAV ønsker absolutt ikke at jeg tar med meg noen i møter, da de mener det blir for useriøst og rotete da de ikke vet hvem de skal forholde seg til o.s.v. Men jeg forstår veldig godt at de reagerte slik etter at jeg ga foreldrene mine litt for mye spillerom en periode. Det førte til mye rot og lite direkte kontakt. Men nå har vi blitt enige om kontakt gjennom mail og sms, i tillegg til at jeg bare MÅ tørre å møte opp alene til møter innimellom med NAV. Er veldig redd for at jeg ikke klarer å tale min ege sak i fremtiden når det gjelder stønader o.s.v, men jeg krysser fingrene.

NAV kan ikke nekte deg å få hjelp til telefonsamtaler eller å ha med deg en støttespiller på møter. For en med din diagnose så synes jeg det er helt urimelig å forvente at du skal klare dette alene, da det nesten er som å be en som er lam om å reise seg opp å gå. Du vil måtte gi en sånn støttespiller fullmakt til å representere deg for at NAV skal kunne diskutere din sak med dem, men de kan faktisk ikke nekte deg å ta med en av foreldrene dine, eller en venn på møtene.

Jeg skjønner at du vil være uavhengig, men der tror jeg du må være tålmodig. Baby steps. Jeg synes det er flott at du får til så mye som du gjør!

Kommunal bolig er ikke et alternativ, da jeg ikke ønsker å bo i denne kommunen, men i nabokommunen. Jeg trenger også mye hjelp fra både NAV og foreldre når det gjelder økonomi og dette med å ta kontakt med eventuelle utleiere, og det ser jeg ikke noen enkel løsning på ennå. Det er både for dyrt og vanskelig å finne leilighet akkurat der jeg ønsker det. Spesielt når man er negativt stemplet som en som får støtte av NAV..

Har du vurdert kommunal bolig i din kommune som et midlertidig tiltak? Du sier du er redd for å bli boende hos dine foreldre resten av livet, og pr i dag er du fremdeles avhengige av dem, men det å få egen leilighet (selv om det ikke blir i drømmekommunen med en gang) kan kanskje hjelpe deg på vei? Det økonomiske vil du få hjelp til, og fordelene med kommunale boliger er at kommunen vil prøve å ta hennsyn til de begrensninger du har, samt at de er billigere enn det private marked.

Grunnen til at jeg i det hele tatt nevner dette er at verden blir litt mindre skummel etterhvert som man opplevere å mestre ting selv. Selvstendigheten du får ved å bo i egen bolig, selv om du trenger hjelp til ting som handling fra foreldrene dine, vil muligens gi deg mer mot og håp om å komme deg videre. Det vil også antageligvis gi deg en trygghet når du ser at du får økonomien til å gå opp selv på egenhånd.

Jeg skulle ønsket jeg kunne si eller gjøre noe mer for å hjelpe, for jeg får veldig vondt av å lese hvor vanskelig situasjonen din er.

[Gjest UPF]

NAV kan ikke nekte deg å få hjelp til telefonsamtaler eller å ha med deg en støttespiller på møter. For en med din diagnose så synes jeg det er helt urimelig å forvente at du skal klare dette alene, da det nesten er som å be en som er lam om å reise seg opp å gå. Du vil måtte gi en sånn støttespiller fullmakt til å representere deg for at NAV skal kunne diskutere din sak med dem, men de kan faktisk ikke nekte deg å ta med en av foreldrene dine, eller en venn på møtene.

Jeg skjønner at du vil være uavhengig, men der tror jeg du må være tålmodig. Baby steps. Jeg synes det er flott at du får til så mye som du gjør!

Det er dette som er problemet. Foreldrene mine kan ikke hjelpe meg her da de begge har en evne til å gjøre situasjonen værre enn bedre, selv om de har gode hensikter. Foreldrene mine er nok hva du kan kalle litt spesielle. Derfor kan jeg ikke ta imot hjelp fra dem selv om jeg skulle ønske jeg kunne. Jeg har heller ingen venner, så jeg er rett og slett overlatt til meg selv når det gjelder zmøter. Jeg har tenkt en del tidligere på "be en lam reise seg"-utsangnet, og det er akkurat slik jeg føler det! Men det viser seg umulig å få NAV til å forstå dette selv om jeg har brytt ut i gråt i begge møter jeg har hatt med dem. Men jeg har kommet til et punkt hvor jeg tenker at jeg MÅ bar klare dette rett og slett for å overleve. Jeg kan jo ikke leve uten penger.

Har du vurdert kommunal bolig i din kommune som et midlertidig tiltak? Du sier du er redd for å bli boende hos dine foreldre resten av livet, og pr i dag er du fremdeles avhengige av dem, men det å få egen leilighet (selv om det ikke blir i drømmekommunen med en gang) kan kanskje hjelpe deg på vei? Det økonomiske vil du få hjelp til, og fordelene med kommunale boliger er at kommunen vil prøve å ta hennsyn til de begrensninger du har, samt at de er billigere enn det private marked.

Grunnen til at jeg i det hele tatt nevner dette er at verden blir litt mindre skummel etterhvert som man opplevere å mestre ting selv. Selvstendigheten du får ved å bo i egen bolig, selv om du trenger hjelp til ting som handling fra foreldrene dine, vil muligens gi deg mer mot og håp om å komme deg videre. Det vil også antageligvis gi deg en trygghet når du ser at du får økonomien til å gå opp selv på egenhånd.

Jeg skulle ønsket jeg kunne si eller gjøre noe mer for å hjelpe, for jeg får veldig vondt av å lese hvor vanskelig situasjonen din er.

Først og fremst; du hjelper meg masse. Jeg forventet ikke så mye støtte, og du har prøvd så godt du kan og gi meg råd. Er veldig takknemlig for det.

Tingen er at jeg ønsker å få leilighet veldig mye. Det er målet mitt, og hadde jeg kunnet så hadde jeg flyttet på dagen. Tingen er at denne kommunen er veldig liten og langt fra småbyen jeg vil flytte til. Grunnnen til at jeg vil flytte til denne andre byen er at det vil være i nærheten av tanten og kusinene mine, som jeg ser på som en trygghet hvis jeg f.eks trenger hjelp til å handle en dag o.s.v. I tillegg er det mange fler jobbmuligheter, sånn at hvis jeg en gang i fremtiden klarer jobb så er det muligheter. I tillegg er det transportmuligheter, så jeg forhåpentligvis klarer å øve på det også. Økonomi og selvstendighet innenfor leiligheten hadde ikke vært noe problem. Men først må jeg jo klare å snakke med folk for å snakke med f.eks fremtidig utleier.

Jeg ser på det som et fremtidig mål.

[Gjest UPF]

Jeg fikk visst til å svare på første del av svaret ditt inni quote-boksen. x)

[pingeline]

Det høres ut som du har tenkt mye på dette og satt deg fine og realistiske mål! Det er supert!

Jeg synes ikke det høres ut som NAV har så mye forståelse for det du sliter med da, dessverre. Du nevner tanten din i den andre byen. Vil hun kunne møte opp til møter sammen med deg? Om ikke annet enn som en mental støtte.

Jeg skjønner også at du ønsker å komme deg til en større by hvor ikke alle kjenner alle. Det er vanskelig å forholde seg til et sånn sted med din diagnose. Jeg sitter her å tenker over ting som kanskje kunne hjelpe, som f.eks. kommunehelsetjenesten eller en støttekontakt, men jeg vet ikke om et vil være et alternativ for deg/i din nåværende kommune? En psykiatrisk sykepleier vil kunne komme hjem til deg til samtaler, og sammen kan dere øve på å gå på butikken eller på kafe eller hvor det nå skulle være. Han/hun vil også kunne være med deg på møter med NAV, og det regner jeg med at en støttekontakt også kan.

[Gjest UPF]

Tanten min er ikke et alternativ til akkurat det med møter på NAV. Jeg har vært i kontakt med psykiatrisk sykepleier tidligere og jeg har fått tilbud om en støttekontakt, men ingen av delene fungerte til slutt av forskjellige grunnet. Sykepleieren hadde ikke kompetanse lenger til å hjelpe meg noe mere, så det var hun som henviste meg videre til DPS. Hun foreslo gå turer med henne o.s.v, men jeg turte ikke. Min første psykolog samarbeidet litt med denne sykepleieren for å gi meg en støttekontakt. Men her gikk det for fort i svingene, så det ble en del missforståelser der i tillegg til at jeg ikke klarte å si ifra klart nok at jeg ikke var klar for støttekontakt på det tidspunktet.

Så for øyeblikket et rett og slett ikke støttekontakt aktuelt for meg. Men det kan jo hende i fremtiden, jeg må se hvordan ting utvikler seg. Først og fremst må jeg jobbe masse med selvfølelsen min og jeg må bygge meg opp litt mer trygghet i forskjellige situasjoner. Det er mye arbeid som gjenstår for å si det sånn, og nå håper jeg virkelig at denne nye personen som skal jobbe litt individuelt med meg er en som jeg klarer å bli litt mer trygg på.