Å trykke barna sine ned

[Gjest Gjest]

Om man har valget tror jeg det er sunnere å ha "myrsnipemor" som ikke ser feil, enn at den nærmeste omsorgspersonen i livet ditt alltid tråkker på deg for å "holde deg nede". Man møter nok motgang i livet ellers, så jeg tror det er et bedre utgangspunkt å gå ut i verden med hevet hode og en støttende mor.

AB over.

Anonym poster: d1de1b7ea115a7b274ae3ab1fdd20768

Nei, det er ikke noe sunnere, nei.

[ViljaH]

Jeg tror også det kan være at man er misfornøyd med eget liv, og trenger å slippe det ut. Hvem bedre enn sine egne nærmeste? Også at man er et produkt av egen oppvekst kanskje, og ikke ser det selv.

Jeg har en mor med tendenser i den retning. Hun har en ryggmargsrefleks med å alltid være kritisk og motsi meg. Jeg tror det er delvis fordi hun er litt misfornøyd med egen tilværelse og trenger å få ut gørr, delvis at hun ikke får fylt sitt behov for å ha diskusjoner om så mangt (derfor på autopilot tar motsatt side av meg, uansett hva jeg sier, prøver å dra igang noe), og delvis at i hennes oppvekst var det svært negativt å "skryte" og være "kry" av egne unger. Så det skal hun iallefall ikke ha på seg!

Resultatet er at det for meg er slitsomt og lite givende å snakke med henne. Jeg føler hun bruker meg til å få utløp for alt mulig, og det gir jo ikke gode samtaler. Selv om hun egentlig er ei likandes dame.

Når man får egne barn, reflekterer man over egen oppvekst, tar bort og legger til. Jeg forteller mine små hver dag at jeg er glad i dem, at jeg synes de får til bra ting, og at de er flotte akkurat som de er. Det går fint an å få til at barnet opplever anerkjennelse, støtte og kjærlighet i hverdagen; uten at det gis helt urimelig skryt.

[ViljaH]

Nei, det er ikke noe sunnere, nei.

Fantastisk argumentasjon.

[Gjest Gjest]

Fantastisk argumentasjon.

Du får vise meg hvordan man gjør det du.

[Stinelin]

Nei, det er ikke noe sunnere, nei.

Du vet det selvsagt du.

Du får vise meg hvordan man gjør det du.

ViljaH skrev et veldig godt innlegg, så om du ser på det lærer du kanskje litt om hvordan man kan formulere seg på en bedre måte.

[Gjest Gjest]

Du vet det selvsagt du.

ViljaH skrev et veldig godt innlegg, så om du ser på det lærer du kanskje litt om hvordan man kan formulere seg på en bedre måte.

Jeg synes ikke det var noe godt innlegg. Du skal derimot få lov til å mene det. ;:generøs:

[Nytt liv]

Da jeg flyttet hjem til mine foreldre etter et samlivsbrudd, og med en unge på 1.5 år, sa min far i sinne/ fortvilelse at jeg aldri ville klare å få meg en jobb. Etter et år så flyttet jeg og fikk meg 100% jobb og tok på med mer og mer . I fjor jobbet jeg med 7 jobber samtidlig( vikar her og der), og nå har jeg 4 jobber jeg har fast. 100 % fast jobb, også overtid, vasking en annen plasd, serviceoppdrag og er støttekontakt. Har ikke fått noen tilbakemelding mer fra han.

Min mor sier mye rart oxo. Da det ble slutt med en bra x; det var sikkert best at det ble slutt, du er jo så rotete, og han så ryddig og ordentlig. Dere er så forskjellige.

Har fått fast jobb nå, og da sier hun at jeg kan jo tenke på å flytte nærmere hjem, og nabokommunen har jobbannonser ute stadig vekk.....

[Majott]

En skal jo bygge barna sine OPP, slik at de blir selvstendige, har tro på seg selv, og er godt rustet til voksenlivet. Det er jo det som er jobben til oss foreldre.

Noen ganger må man pushe litt på, andre ganger må man holde litt igjen. Det er viktig å forklare hvorfor man mener og gjør som man gjør. Dessuten bør barnet få trening i å vurdere selv, f.eks ved at man snakker om fordeler og ulemper når ungdommen f.eks kommer og forteller at DET har h*n lyst til/tenkt å gjøre.

[Gjest jente8923]

Det er dessverre enkelte foreldre som er sånn. Jeg har en mor som er slik. Jeg er enten for dum til den og den utdannelsen, jeg er for uselvstendig, hun tror jeg gjør alt i opprør mot henne, hun kritiserer meg for alt jeg gjør osv. Jeg har alltid kunne gjøre som jeg vil fordi hun gir faen, men hun kritiserer meg for alt likevel.

Da jeg startet å jobbe etter skolen fikk jeg masse kritikk rettet mot meg fordi jeg ikke tok utdannelse med en gang. Jeg var håpløs og kom aldri til å komme meg noe sted. Jeg hadde ingen fremtid ifølge mamma.

Heldigvis har jeg aldri vært noe mamma-fan fordi jeg ser hva hun gjør så jeg jobbet fulltid i to år mens jeg tok opp fag og gikk på kveldsskole. Da jeg var klar for å studere begynte jeg med det. Er ferdig med bachelorgraden min til sommeren. Har greie karakterer og bare gode jobbreferanser. Har bodd et halvt år i utlandet, har jobb og samboer. Likevel er det masse å kritisere.

Jeg tror enkelte mennesker overlever på å trykke andre ned

[AnonymBruker]

Vet ikke hvor vanlig det er, men jeg opplevde det samme. Fikk høre jeg aldri kom til å komme inn på almenn fordi broren min stod på venteliste og han var jo så smart(men kom nå inn uten venteliste). FIkk også høre at jeg kom aldri til å kunne studere, jeg var for dum til å bli journalist, for feit til å jobbe i politiet, og gudveit. Var ikke god nok selv da jeg ble økonomisk selvstendig som 14 åring heller.

Alt for mange som blir foreldre som absolutt aldri skulle vært det.

Anonym poster: 0e9a2fc5a9627f9c188016335cb23188

[Lunalille]

Jeg blir så forbanna på de som behandler barna sine slik! Kjenner meg så godt igjen med en far som konstant repeterte at jeg ikke klarte noe, og en mor som til stadighet sa at hu skulle ha trykt meg inn igjen.

Det er viktig å ha støttende foreldre! Både for selvtilliten og at man tør å ta utfordringer.